Utgitt av Jurnalistklubben ved Hommelvik skole 7. klasse 1961-1962
Utdrag i dette innlegget tilpasset Web og lagt til noen bilder utført av HHV

Journalistklubben

ved Hommelvik skole startet hasten 1959. Etter 3 måneders arbeide sendte klubben ut sin første publikasjon: «Jul i Hommelvik 1959.» I mars 1960 kom et lite hefte som ble kalt «Homla», og siden har klubben gitt ut «Jul i Hommelvik 1960» og «Jul i Hommelvik 1961».

I år sender vi ut «Jul i Hommelvik 1962», og dermed har Journalist­klubben sendt 5 hefter ut på markedet.

Disse medlemmene har deltatt i redaksjonen:

Sture Gundersen, Knut Rykkvin, Liv Nielsen, Karin Forslund, Mary Nutudal, Berit Iversen, Inger Garberg, Eli Lundberg, Bjørg Østerås, Signe Halstadtrø, Toralv Spets, Age Moan, Kristian Nesbak, Hakon Hanche Evensen, Inger Jensen, Tove Landsem, Ann Elise Brandslet.

Jenteklassen fra det året

Journalistklubbens leder har vært Lærer Leif Halse.

En frelser er oss født i dag,

I mennesker Guds velbehag,

Gud være pris og ære!

Nu er født i Davids stad,

den Sønn som englene tilbad,

velsignet evig være!

Min sjel,

kjenn vel,

denne nåde,

fri fra wade,

Mett ditt øye

nu med lyset fra det høye!

BIRGITTE BOYE

Journalistklubbens gjester

Som fast innslag på møtene har journalistklubben siste vinter hatt besøk på møtene sine av en eller annen innbudt. Gjestene har fortalt om sitt liv, sine opplevelser og problemer, og de unge journalistene har gjort sine notater og har siden satt stoffet opp i intervju-form:

Olav Halseth

De fleste mennesker har fatt utdelt 5 sanser, og vi har daglig bruk for dem alle. Den sansen vi minst har rad til å unnvære, er vel synet. De som har mista synet — de, som er mer eller mindre blinde ­lever i en verden av mørke. De kan ikke glede seg over lyset og fargene, og de kan ikke lese slik som vi andre. Men sjelden møtet du en blind som klager over sin skjebne. De er ofte mer tilfredse med livet enn mange av dem som har alle sine sanser i behold. Slik er det også med Olav Halseth som nyss var gjest i Journalistklubben, og vi bad han fortelle litt om sine spesielle problemer:

• For det første, Olav: når mista du synet?
• Jeg mista synet ved fødselen, jeg er nemlig født med grå stær.
• Men du er ikke helt blind?
• Nei, jeg har et ganske brukbart gangsyn, og jeg har ingen vanskelighet med å ta meg fram på kjente steder, Da jeg kom hit i kveld, rente jeg på spark.
• Det ble vel store vanskeligheter med skolegangen for deg? Du kunne vel ikke gå på vanlig folkeskole?
• Nei, jeg matte til blindeskolen. Jeg begynte på Dalen Blinde­skole i Trondheim i 1947. Da var jeg 11 år gammel.
• Og hvor lenge gikk du der?
• Der gikk jeg i 7 lange ar.
• Du sier at åra var lange, hva mener du med det?
• Jeg måtte jo gå på skole langt borte fra heimen, og det er jo ikke sa hyggelig, vet du. Men jeg fikk ofte besøk av foreldre og søsken.
• Du fikk sikkert gode kamerater, mens du gikk på blindeskolen?
• Ja, jeg fikk mange gode kamerater, jeg hadde blant annet en fra Hønefoss. Ellers kan jeg fortelle, at på Dalen Blindeskole gikk det barn fra hele landet — fra Lindesnes til Nordkapp.
• Hvordan lærte dere å lese, når dere ikke kunne se bokstavene?
• Vi lærte blindeskrift — det er en opphøyet skrift, og vi lærte å lese med fingrene.
• Hvordan gikk det med rekninga?
• I reknetimene brukte vi kuleramme. Som avslutning på skole­gangen ved Dalen ble jeg konfirmert i Lade kirke den 14. juni 1954.
• Og så ble det videre skolegang?
• Så ble vi sendt til Oslo for testing. Den testinga pågikk et helt år og gikk ut på å finne ut hvilket yrke vi passet i.
• Hva ble sa resultatet av testinga for ditt vedkommende?
• Jeg havnet på telefon-linja. Skolen har eget sentralbord, og der fikk jeg opplæring. Det tok 4 år før jeg var utlært, og så var det a finne seg en jobb. Jeg må si at jeg var heldig. I Hommelvik var det da reist et nytt herredshus med en rekke kontorer og eget sentralbord. Jeg fikk jobben med å passe sentralbordet, og der har jeg nå gjort tjeneste i 3 år, og jeg liker meg svært godt.
• Hva gjør du i fritida?
• Om søndagene er jeg ofte ute og går tur. Jeg går mest etter veien, og den kvite staven min forteller at jeg har dårlig syn. Ellers leser jeg mye. I dag er mange bøker lest inn på lydband, og dette er selvsagt til stor hjelp og nytte for de blinde. Jeg er også en ivrig radio-lytter.
• Blir det gjort mye her i landet for å hjelpe de blinde?
• Det blir gjort en hel del. Vi kan således notere at det nå er innført blinde-trygd, som sikrer alle blinde en årlig hjelp på ca. 2 300 kroner.
• Hvor mange blinde er det i Norge?
• Det er ikke så rent få. Statistikken viser at tallet ligger et sted mellom 3 og 4 tusen, sa her er rikelig behov for all den hjelp og støtte som skaffes kan!

Da Olav Halseth forlot Journalistklubben, satt nok de fleste igjen med en sterk kjensle av, at denne unge gutten hadde hatt mye å stri med. Men han hadde mestret alle problemer og vanskeligheter på en mate som det står respekt av.

Ivar Pettersen

Ivar Pettersen er Hommelvik-gutt, men bor i Oslo. Han er utdan­net som reklamemann og tegner og er innehaver og daglig leder av reklamebyrået <<Geyken>> i Oslo. Ved sida av reklamearbeidet driver han som kunstmaler, og i dagene 14.-18. mars i vinter hadde han utstilling av malerier i Losjelokalet i Hommelvik. I begge salene var det hengt opp bilder, og det lyste imot en fra alle vegger i sterke og vakre farger. Som rimelig kan være har Ivar Pettersen hentet motiv til mange av sine malerier fra heimlige trakter, og folk nikket gjen­kjennende til maleriet av Hommelvik-gårdene. Et stort maleri viste smeden Johan Pettersen i fullt arbeid i smia, og så sannelig: der satt den kjente Petter Granåsen livs levende på sengbenken heime i Granåsen og tok imot dem som kom på besøk! Elevene ved Hommelvik skole var klassevis nedover og så på utstillinga, og Ivar Pet­tersen viste rundt og fortalte. Så ble han innbudt til å komme en tur til Journalistklubben til -en samtale.

Når fikk du først lyst til tegne og male?

Jeg tror nok at det hendte en gang mens jeg gikk i første klasse på folkeskolen. Lærerinna var — frøken Folstad — tegnet en jule-nisse på tavla, og så skulle ungene tegne etter den. Frøken kom og
spurte om å få se min julenisse. Hun syntes visst den var veldig fin,

for hun tok den med seg og hengte den opp på veggen på lærer-
værelset, og der ble den, hengende i lang tid.

Har du noen minner om tegning fra de høgre klassene?

Ja, det var i den tida vi hadde Knut Kallset til lærer. Vi skulle ha tegning, og han satte opp, ei mugge som vi skulle tegne. Der skulle vi få med perspektivet, og det var ikke sa helt enkelt. Men det gikk bra. Kallset skrytte av tegninga mi og sa at den var godt gjort.

Du fikk vel gode karakterer i tegning?

Nei, jeg fikk ikke det. Jeg var for slurvet og hadde ikke tid til gjøre det skikkelig.

Og da du var ferdig med folkeskolen?

Jeg hadde lyst til stelle med pensler og farger, og så sokte jeg og kom inn på Trondheim Fagskole. Det var 12 elever i den klassen jeg gikk i, og jeg var yngst av dem alle. Da jeg var ferdig med skolen tok jeg jobber der jeg kunne få dem i bygda. Jeg malte hus og skilter, oppslag og plakater, men det var jo ikke det jeg hadde drømt om. Så fikk jeg høre om noe som hette Statens Opplærings­fond for praktisk arbeid. Der var det penger å få låne for dem som ville utdanne seg videre. Jeg var ikke sein om å søke. I 1931 fikk jeg 800 kroner av fondet, og med disse pengene i lomma drog jeg til Oslo for a komme meg inn på Statens Handverks- og Industriskole.

Da jeg troppet opp på skolen, hadde jeg med noen tegninger som jeg hadde laget. Da tegnelæreren fikk se dem, sa han at jeg skulle få komme direkte opp i 3. klasse, og det var jo hyggelig a høre for en som hadde lite om mynt! Jeg gikk på Kunst- og Handverksskolen i 4 år, og da jeg var ferdig, fikk jeg plass i reklamebyrået <<Geyken». Da jeg hadde arbeidet i byrået i et halvt år, ble jeg tilsatt som leder. Et år seinere ble jeg eier av byrået.

• Men tilbake til maleriene som henger i Losjelokalet: Hvilke av maleriene liker du best selv?
• Jeg er mest glad i portrettene og må først nevne «Far i smia», dernest «Petter Granåsen» og «Anne Fosshaug på Akerstølen».

Så vil vi føye til at Ivar Pettersen er en mann med mange jern i ilden. Utstillinga i Losjelokalet viste at han er en meget dyktig kunstmaler, men han er også kjent som en flink tegner og illustratør. Her skal vi bare nevne, at det er han som har laget den flotte forsats­tegningen til Malvik Bygdebok, liksom han også har Levert flere illustrasjoner til denne boka.

I mange år har Ivar Pettersen bodd i Oslo, men når han har tid til det, tar han en tur heim til gamle kjente trakter i Hommelvik. Han kjenner seg knyttet til heimbygda med sterke band —.
Hommel­viking er han med liv og sjel.

Johan Schjetne

Det var noen som hadde greie på at pensjonert jernbanemann Johan Schjetne i sine unge dager hadde vært med på en ekspedisjon til Spits­bergen. Journalistklubben ville gjerne få høre mer om denne turen og bad Johan Schjetne komme på et møte og fortelle om det.

Hvordan begynte det hele?

• Jo, det var våren 1906, og jeg var 19 år den gangen. En dag reiste jeg til byen for å søke arbeid, og der traff jeg ishavs-skipper

Næss. Han spurte hva jeg gjorde i byen, og jeg svarte at jeg var på jakt etter en jobb. Kom og bli med meg da, sa Næss. Jeg skal gjøre en Spitsbergen-tur i sommer, og jeg trenger folk. Så gikk vi hjem til Næss og skrev kontrakt, og så var jeg påhyrt som <<kull­arbeider» på Spitsbergen.

På Spitsbergen hadde han vært flere ganger

• Og hva var målet for ekspedisjonen?
• Næss hadde gatt på Ishavet i mange år og hadde vært innom de fleste øyene der. På Spitsbergen hadde han vært flere ganger og hadde oppdaget at det var mye kull der. Denne rikdommen måtte det gå an å dra nytte av. Så tok han seg ut et omrade i Advent Bay, og så dro han heim til Norge for å få økonomisk støtte til dette foretaket, men han fant ingen som ville sette penger i kulldrift på Spitsbergen. Men penger måtte han ha, og sa dro han til Amerika. Der kom han i kontakt med en kar som hette William D. Munroe, og han øynet business og ordnet med penger. Og nå var han kommet til Trondheim og skulle være med opp til Spitsbergen. I Trondheim hadde de leid dampbåten «Prima». Den ble full-lastet med forsyninger og red­skaper, mat og klær og dynamitt og mye mer.
• Hvor mange mann var med på ekspedisjonen?
• Det var 60 mann, og en må vel si at det var et blandet selskap med folk fra 7-8 nasjoner. To mann var fra Hommelvik, nemlig meg selv og Olav Olaussen.

— Alle hadde vel ikke så fint utstyr?

• Nei, det skal være visst! Jeg husker spesielt en kar fra byen som vandret ombord. Hele utstyret hans var et par tøfler og kniv, skje og gaffel.
• Når la dere ut på turen?
• Pinsekvelden 1906 la vi ut fra Trondheim. Vi var innom Ham­merfest på turen, og sa tok vi fatt på Ishavet. Det var mye drivis i havet, så vi matte gå lange omveier for å unngå den. Men kunne ikke komme inn til land i Advent Bay, og vi matte legge inn til iskanten for lossing. Fra iskanten ble så varene kjørt inn til land.
• Kjørt, sier du?
• Kjørt, ja. Vi hadde nemlig hest med. Kanskje jeg har glemt å fortelle det. Men transporten gikk glatt, og snart var vi fullt arbeid inne på feltet.
• Hvor bodde dere?
• Nordenfjeldske Dampskibsselskab hadde alt da satt i gang turisttrafikk på Spitsbergen. De hadde satt opp et hus der, og i dette huset hadde vi tilhold mens vi satte opp brakker for ekspedisjonens folk. Siden gikk vi i gang med bygge en taubane opp til kullgru­vene. Na ja, det var jo ikke gruver i den forstand, for kullklumpene lå oppe i dagen, sa det var bare a plukke dem opp og frakte dem ned til stranda.
• Hvordan var dyrelivet i Advent Bay på den tida?
• Det var et rikt dyreliv. Vi så rein, men den var småvokst, og vi sa isbjørn og blårev. Isbjørnen var et stort dyr.
• Dreiv dere jakt på isbjørn?
• Det hadde vi ikke anledning til. Det stod nemlig i kontraktene våre at vi ikke hadde lov til å ha skytevåpen. Mens vi snakker om jakt, kan jeg fortelle at det_. var mye ryper i Advent Bay, og de var så tamme, at en kunne fange dem ved a kaste lua over dem. Jeg vil også nevne at sommers tid var det sa lyst der oppe at en kunne ikke se forskjell på dag og natt.
• Hva opplevde du ellers på Spitsbergen?
• Oppe ved isbreene fant vi mange fossiler — det er forsteinin­ger av frukter, blad, skjell og sjodyr. Disse fossilene forteller at det en gang i tida har vokst tropiske planter som Palmer og kj empe­bregner her oppe, men det er vel hundretusener av ar siden.
• Hvordan var det med fortjenesten?

  • • Vi hadde 5 kroner pr. dag, og vi betalte 1,50 kroner pr. dag i kost og losji.

• Vi hadde 5 kroner pr. dag, og vi betalte 1,50 kroner pr. dag i kost og losji. Da det led utpå høsten kom dampskipet «Ithuna>> og hentet oss. Kapteinen på skuta hette Eugen Anderssen, og han ble seinere bestyrer ved Meråker Smelteverk i Muruvika. Så gikk turen sørover. Vi var innom Tromsø og Bodø og ble mønstret av i Trond­heim.
• Og hvordan gikk det videre med gruvedrifta på Spitsbergen?
• Om det er å fortelle, at da William D. Munroe skulle reise heim til Amerika, forliste skipet han var med, og han kom bort. Imidlertid begynte også nordmenn å interessere seg for a nytte ut kull-rikdommene på Spitsbergen, og det ble startet et nytt selskap: «Det store norske Spitsbergen Kullkompani>>, og dette selskapet driver fremdeles kullgruver i Advent Bay.

Farvel til skolen

Det er blitt fast skikk ved Hommelvik skole at avgangsklassene tar en lengere tur som avslutning på 7 års skolegang. I år gikk turen til Østesund. Vi startet onsdag 6. juni og tok morgentoget til Storlien. Der var det en times stans for togbytte, og så gikk turen videre inn gjennom Jamtland med utsyn til fjell og vidder, sjøer, skoger og bygder. Ut på ettermiddagen kom vi fram til Østersund og steg av på sentralbanestasjonen. Vi bodde på IOGT’s herberge like ved stasjonen og hadde det svært trivelig.

6. juni er «Svenska flaggans dag», og om ettermiddagen var det stort opptog gjennom byen med musikkorps, flagg og faner. I Øster­sund er det et varehus som heter Tempo. Det virker som en magnet på alle tilreisende, og Hommelvik-barna dannet ingen unntagelse i så måte. De fant fort veien til Tempo og kjøpte hatter og vesker og falske neser og gaver til foreldre og søsken, og storparten av lommepengene ble nok liggende igjen der.

Torsdag var det rundtur i byen og på Frøsøn. Vi hadde en stor rommelig buss, og tur-leder var en lærer som hette Sundin. Han fortalte om byen og bygdene, om komponisten Peterson-Berger, om

Frøsø kyrka og Storsjø-djuret og var en veldig hyggelig kar. Han roste Hommelvik-barna for at de var så stille og oppmerksomme og sa at «de hadde varit gode ambassadører for sitt land och sin hem­bygd».

Fredag sa vi farvel til Østersund og reiste heim med tog fra Østersund sentral. Turen hadde vært vellykket, men det var også godt å komme heim igjen.

Skolens avslutningsfest ble holdt i Idrettens Hus onsdag 14. juni. Som vanlig var det foreldrelaget som arrangerte. Sokneprest Stuve holdt tale, og en trio underholdt med musikk. Så var det en under­holdningsavdeling av jentene fra 7. klasse. Foreldrelaget bød på bevertning, og deretter holdt lærer Leif Halse en tale til avgangs­elevene, gratulerte dem med eksamensresultatene og delte ut vitne­målene. Elevene bar fram en vakker gave til Ixreren. Fra foreldrene bar Arne Jullumstrø fram en takk til lærer Halse for arbeidet med barna.

Disse elevene tok avgangseksamen ved Hommelvik skole i var:

Jenteklassen

Toril Sneisen, Toril Roten, Jorunn Sjøtrø, Eli Haugan, Margareth Stay, Karin Bjørkli, Liv Reidun Bye, Berit Andersen, Hjørdis Peder­sen, Britt Hofstad, Lisbet Haug, Liv Nielsen, Aina Øwre, Bjørg Østeras, Dagrun Stav, Karin Forslund, Anne Marie Ingstad, Torill Ohren, Inger Garberg, Berit Iversen, Signe Halstadtrø, Mary Nutu­dal, Randi Granås, Eli Lundberg, Solrunn Skipnes, Kolbjorg Fossen, Lilian Saasen, Liv Iversen, Eva Skjønberg, Åse Nilsen.

Gutteklassen (ønskes)

Sture Gundersen, Tor Atle Haug, Steinar Haugan, Inge Brøseth, Kjell Hunnestad, Knut Rykkvin, Jan Halstadtrø, Svein Sollihaug, Per Arne Normann, Karl Otto Thorshaug, Bjørnar Kjølsø, Sverre Lundberg, Kent Boysen, Harald Sneisen, Åke Brandslet, Per Olaf Eggen, Svein Age Lorentsen, Odd Asbjørn Reklev, Trond Svingen, Egil Jullumstrø, Per Kristian Stav.

Jubilanter ved Hommelvik skole

25-ARSJUBILANTER

Første rekke fra venstre: Ruth Bonaunet, Dagny Dybvik, skolebestyrer Halse, Alfhild Frandsen, Ingjerd Kallset Lysø. Annen `rekke: Astrid Jonsson, Gunhild Kvam, Gunnhild Svensli, Ingrid Svendsen, Ingrid Sveian. Tredje rekke: Henry Sandmark, Erling Sveian, Agnar Haugan.

Det er blitt mer og mer vanlig at tidligere elever setter hverandre stevne ved sin barndoms skole og feirer ett eller annet rundt

år siste var hadde en av avgangsklassene fra 1937 bedt hverandre til fest Hommelvik skole sammen med sin lærer Leif Halse.

Hele 12 elever fra klassen var møtt fram og fant plassene sine i det klasserommet der de hadde slitt skolebenken i 4 år. Ruth ønsket velkommen og mintes de klassekameratene som var gått bort. Hun leste opp hilsener fra noen som var forhindret fra å mote, og sa tok lærer Halse over og eksaminerte i leksene. Han sa at elevene var flinke, og samtlige fikk <<meget godt>> i karakter. Deretter fant han fram noen av de stilene som elevene hadde skrevet for 25 år siden. De ble lest høyt og framkalte hyggelige minner fra skole-

dagene. Gunhild underholdt med vakker sang. Hun kunne mange av de sangene hun hadde lært på skolen og fikk de andre med på notene.

11

Så ble det spise-friminutt. Hele klassen gikk til bords, og skole­maten var ekstra god den dagen. Ved bordet ble det talt og sunget og fortalt historier fra skoletida, og timene gikk alt for fort. Til festen var det skrevet en sang som slo veldig godt an og ble sunget flere ganger:

Kan vel dette virk’lig være mulig at vi feirer tjuefemårsfest? Nei vi synes det er rent utrulig når vi samlet er fra ost og vest.

Her vi kunnskap fikk ved denne skole lek og lekser ofte var i lag.

Men vi vokste i fra dress og kjole, menn og kvinner ble vi til en dag.

Lykkelige barndomsdager svinner ungdomstid med skjønne lyse år. Nu tilbake hit vi veien finner for å minnes skoletiden vår.

Vi vil stoppe for å tenke etter nu i kveld på denne klassefest. Var vi alltid snild og hørte etter læreren vår som nu hos oss er gjest.

Fram i lyset med kun gode minner,

bare hygge oss —- ja ikke sant?
Lykken i fra barndomstiden skinner når igjen var skolepult vi fant.

Intervjuer på løpende band

Intervju-stilen er blitt svært populær blant skolebarna. Her skal vi ta med noen biter fra slike stiler, og begynner med Knut. Han har hatt besøk av en tante som har bodd på Trinidad i seks år.

• Hvor ligger Trinidad?
• Trinidad ligger i Vestindia, utafor kysten av Venezuela i Sor­Amerika, og der bor mange forskjellige raser. De kvite kom dit først, så kom negre som slaver, indere som kontraktarbeidere og kinesere som billig arbeidshjelp. Dessuten fins der blandinger av alle fire.
• Hvordan kan så mange forskjellige folkeslag leve på den samme øya?
• De kommer bedre ut av det med hverandre enn på de fleste andre steder. I skoleklassene fins barn av alle raser og blandinger, og lærerne er av like mange slag. På Trinidad snakker alle engelsk. Det er morsmålet deres, og øya har lenge tilhørt England.
• Treffer du mange norske der?
• Der bor mange norske, det er sjøfolk og folk som har forbin­delse med norsk skipsfart. Trinidad har anløp av 80-90 norske båter i måneden, de fleste går i oljefart.
• Hvordan er værlaget?
• Trinidad er tropeland, men klimaet er godt med en temperatur på 25-30 grader året rundt. Folket dyrker sukkerrør, kakao, kaffe, grapefrukt og bananer. Sør på øya er det oljekilder. De fleste inn­byggere er katolikker, men der er også. en del hinduer, og muhamedanere.

Er det sant at calypsoen kommer fra Trinidad?

• Ja, en hører mye calypso der, særlig i karnevalstida. Da er det konkurranse om a lage den beste calypso, og hundrevis av «steel-bands» spiller under karnevals-festlighetene. Da lager de historiske opptog. De danser og synger calypso fra morgen til kveld, og det er også konkurranse om de flotteste draktene og de flotteste opptog.
• Hva husker du best fra Trinidad?
• Når jeg tenker på Trinidad, minnes jeg sol og varme og muntre, glade mennesker — deilige badestrender med kvit korallsand og vaiende palmetrær!

Sverre har intervjuet driftsbestyrer A. Eggen, som forteller:

— Jeg er født og oppvokst i Trondheim. 1. oktober 1909 begynte jeg som læregutt i faget, og læretida var 5 år. Samtidig tok jeg 3-årig aftenskole og arbeidet 1 år som lagermann. Så var jeg elektriker på Trondheim mek. Verksted et års tid, og gikk deretter Trondheim tekniske skole i åra 1916-1919. Hit til Hommelvik kom jeg i 1921 og har nå vært bestyrer for Malvik Kraftanlegg i 40 år.

Hvor mange mann arbeidet ved Kraftanlegget da du begynte?

— Den gang var det to mann: Harald Hansen og Olaf Rimol. Na er mannskapsstyrken på 20 mann. Den gang hadde Malvik et tegnet abonnement på 130 kW., i dag er det 3 500 kW. Det er Selbu E. verk som leverer krafta.

• Er det noe du spesielt husker fra den tida du har vært bestyrer for Kraftanlegget?
• Jeg husker godt den gangen høyspent lina blåste ned på strek­ninga fra Dalabakkan til Malvik, så alle stolpene la på marka!
• Kraftanlegget har^– nå flyttet inn i nye lokaler — hvordan trives dere der?
• Vi trives bra i de nye lokalene på Halstad. Der er god plass, og alt vedrørende Kraftanlegget er samlet der.

Berit har hatt en samtale med en arbeidsfornan på Hommelvik Bruk:

• Hvor lenge har du vært på Bruket?
• Jeg har vært på Bruket i hele 34 år. I 2 år arbeidet jeg på

saga, 2 år på høvleriet, og 30 år på tomta, der jeg de siste 10 år har vært arbeidsformann.

• Bruket er blitt modernisert — vil du fortelle litt om det?
• For det første er det bygd helt nytt sagbruk. Hesten hans Alf er avlivet etter 18 års tjeneste og erstattet med en traktor. Så er det bygd en ny kraftstasjon som produserer kraft til bedriften. Nytt høvleri er bygd og tatt i bruk. Under hele høvleriet er en kjeller der vi lager honeycomb» — det er innlegg i dører og er laget av papir. Ny er også avdelingen for laminering dvs. limte trekonstruk­sjoner som brukes til bruspenn og taksperrer. Videre har vi satt opp nytt tørkeri, der all lasten blir kunstig tørket.
• Hvordan går det for seg?
• Som nyhogd virke har gran og furu et vanninnhold på ca. 50 % regnet av totalvekta. Ved barking fordamper først det frie vannet i cellene og deretter det bundne vannet i fibrene. Etter første tørkeperiode er det ennå 25-30 % vann igjen i treet. Ved fortsatt tørking begynner veden å krympe. Hvis tørkingen foregår hurtig, kan det oppstå sprekker i materialet. Derfor må tørkingen i begyn­nelsen gå for seg i fuktig luft med ikke for høg temperatur.

Jo lenger fra overflata en kommer — altså inn i veden — dess større kraft trenges det for å sette vannet i bevegelse, og jo lang­sommere gar tørkinga. En 4″ planke trenger 8 ganger sa lang tid som et 1″ bord, og tørkinga tar 6 ganger sa lang tid når en nærmer seg 0 vanninnhold som ved barking av materialer med 25-30 % vanninnhold.

Ved kunstig barking tar det 1-8 veker å få vanninnholdet ned til 20 % av tørrvekta. Vi har en sakalt kontinuerlig tørke eller vandre­tørke, der lasten blir satt inn i den ene enden og skyves framover på en rullebane. Temperaturen er ca. 40 grader, og en vifte setter lufta i kraftig bevegelse. Det er tre kammer i tørka — ett for bord, ett for 2″ materialer, og ett for større dimensjoner.

• Hvor mange er det som arbeider på Hommelvik Bruk nå?
• Det er 70 mann, arbeidere og funksjonærer.
• Trives du med arbeidet ditt?
• Jeg kan ikke annet enn trives, for jeg har levd og andet i sag­flislukt siden jeg var guttungen!

Skolepatruljen

1. rekke Sittende f.v : Karl Kristian Haugen, Per Arnfinn Nilssen, Svein Olav Kindseth, Odd Haug, Per Johan Skjølberg, Terje Såsen, Geir Roar Teigen, Kristian Nesbak, Eirik Haugen, Nils Karl Aune.
2. rekke f.v: Siri Jakobsen, Anne Bjerknes, Gunn Eggen, Asta Berg, Elin Kvande, Inger Jensen, Mary Bente Berg, Grete Larsen, Jorun Olufsen, Edel Hoås, Kristian Sneisen, Viktor Sivertsen, Bjørn Roar Evensen.
3. rekke f v: Eli Randi Ressel, Sissel Djupvik, Tove Landsem, Karin Teigen, Guri Haugen, Liv Stensaas, Stig Berg, Håvard Sandmark, Morten Stokka.
4. rekke f.v.: Unni Nielsen, Einar Bjerkan (instruktør), Henry Røsæg (leder), Randi Lundberg.

.