(Et dokument liggende i bildehaug for arkivering)

Et liten gjenfortelling og ettertanke, det var ikke en selvfølge at alle skulle ha telefon på 70 tallet. Lenge før mobiltelefon ble oppfunnet.  Artikkelen ble skrevet som et innlegg i Bygdabladet for Malvik.

HALLO!
— Hallo, er det hos T.H.?
— Ja, værsågod.
— Det er du som skriver så mye i bygdebladet?
— Ja, det er riktig, det er jeg som skriver for mye i bygdabladet ja, men hvem er det jeg snakker med?
— Det er N.N.
— Å, er det du, jeg kjente deg ikke på stemmen, men har du fått deg telefon nå da?
— Nei, det er det jeg ikke har. Jeg ringer fra en kiosk, men det er nettopp på grunn av telefonen jeg kontakter deg, fordi jeg tenkte at du ville hjelpe meg å skrive i bygdabladet om det problemet.
— Problem? Å få telefon kan da ikke by på noe problem for deg, som er både funksjonssvak og pensjonist ville jeg tro, det er bare å kontakte sosialkontoret så vil de hjelpe deg med saken.
— Det har jeg alt gjort.
— Ja, se det, da er alt sikkert i orden, og det er bare å vente.
— Men jeg har ventet i fire år nå, og synes det begynner å bli lenge.
— Hm! Fire år, ja, det var i lengste laget, men er du sikker på at søknaden din er korrekt satt opp?
— Det var sosialkontoret som hjalp meg med å sette opp den.
— Har du forsøkt å purre på søknaden?
— Ja, mange ganger. Etter at jeg søkte om telefon, ja det var i 77, like etter at mannen min døde, så gikk det et par år og jeg hørte ingen ting fra sosialkontoret. Jeg kontaktet da sosialsjefen, som lovet meg
at telefonen skulle være på plass innen utgangen av året. Ingen ting hendte, og jeg ventet til høsten 80.

Da skulle jeg få telefonen helt sikkert i begynnelsen av 81, lovet de.
Nå er det jo i alle fall lengere ut i året 81 enn hva man kan forsvare å kalle begynnelsen på året, og jeg vil ikke oppsøke kontoret for igjen å bli inngitt falske løfter om en eller annen dato, som de så allikevel ikke overholder. Andre har også hjulpet meg å purre på om telefonen. Blant annet var det
noe med en ledig telefon etter en avdød pensjonist som jeg delvis ble lovet også.

— Men du N.N., kan det ikke tenkes at det er vanskeligheter med kabellegging o.l., altså tekniske år saker som har forsinket innleggelsen?
— Det er i så fall merkelig. For yngre og arbeidsføre i de fleste husene omkring meg har fått innlagt telefoner, og jeg bor ikke mer enn et stenkast fra de fleste av disse.
— Nei, da er jeg enig i at det ikke er problemet. Forresten så vet jeg om flere tilfeller der vi som er nyttige for samfunnet har blitt forfordelt med telefon på bekostning av dere unyttige. Lønnsomhet og kvantitetsjag tar snart luven av alle kvaliteter, tror nå jeg, og da hjelper det ikke hva dere eldrebesitter på det siste området.

Ja, ja, dette ble kanskje mye prat utenom selve det aktuelle problemet ditt, men jeg kan love deg at jeg skal prøve å få inn noen ord om det i bygdabladet, hvis det blir godtatt av redaktøren da. — — — Hallo, er du der?

— (Snufs…) Ja, (Snufs…) jeg er her. Du skjønner det betyr så mye å få snakke med folk, og til det betyr også telefonen svært mye for oss eldre og funksjonshemmede, og apropos det siste, så må du få med at det er de funksjonshemmedes år i år.
— Det skal jeg ta med ja.
— Det begynner å bli så kaldt å stå her i telefon kiosken nå, og dessuten er det så forferdelig vondt i foten når jeg står så lenge, at jeg må legge på, men jeg vil på forhånd takke deg for hjelpen — (Snufs…) — med å skrive i bladet.
Det er ingen ting å takke for. Som du vet har ikke jeg noe som helst imot å skrive der. Ha det godt?
— I lige måde’ og takk igjen
N.N. og Tor Haldberg