Konvertert fra hefte til Journalistklubben. Tar forbehold om noen konverteringsfeil og formatfeil. Tilpasset for web visning av Kåre S.

Mars 1960

HOMLA

Utgitt av

Journalistklubben ved Hommelvik skole

ved Johan Nygaardsvold, Harald Sveian, Leif Harald Kindseth, Ole Kristian Røstad, Jon Attie Sorthe, Einar Bostad, Lise Øwre, Toril Berg, Marie Granås, Fritz Flaten, Per Olaf Eggen, Knut Rykkvin og Sture Gundersen, Klubbens leder er skolestyrer Leif Halse.

Journalistklubben besøker
Strindens Sparebank

De fleste skolene har nå innført skolesparing, og ved Hommelvik skole er det stor interesse for sparing. En gang i uka møter skole­barna fram med sparepengene sine, putter pengene ned i en sprekk i et spareskrin og fører summen inn i ei sparebok. To ganger om året kommer et par karer fra Strindens Sparebank og tømmer spare­skrina og tar pengene med seg.

Hvor blir det av disse sparepengene våre? Vi har ofte spekulert på det. For å få nærmere greie på dette ringte vi Strindens Sparebank og spurte om vi kunne få komme inn til ei omvisning. Svaret var ja — vi var hjertelig velkommen.

Den 3. februar reiste journalistklubben til Trondheim. Vi var 15 stykker i alt. I banken ble vi mottatt av sekretær Otto Mathisen. Han førte oss opp en masse trapper, og vi kom inn i Forstander­skapssalen. Det er en stor sal med eikpanel på veggene. Midt etter golvet står et langt bord trukket med grønt klede. Rundt bordet står tett i tett med lenestoler. På veggene henger en masse bilder av alvorlige menn med og uten skjegg. Der henger også et maleri av bankens forrige sjef, herr Knut Trondstad. Bankens nåværende sjef heter Alf Schjetne og ble tilsatt i 1938.

Sekretær Mathisen bad oss sitte ned. Vi fikk utlevert hver var blokk og blyant, så vi kunne notere, og så fortalte han:

Strindens Sparebank ble stifta i 1842. I den tida hadde Strinda et kornmagasin, og i nødsåra ble det delt ut korn fra dette maga­sinet til folk som trengte det. Nå var det ikke lenger spørsmål om nøds-korn, og myndighetene gjorde vedtak om å selge korn-behold­ninga. Pengene som kom inn ble brukt som grunnfond til den nye sparebanken. I 1891 ble Malvik herred skilt fra Strinda, men de to herredene er framleis sammen om banken, der Malvik eier ²/11 og Strinda ⁹/11.

Forstanderskapet er på 20 medlemmer og er bankens høgste myn­dighet. De har møtene sine i Forstanderskapssalen, og har vanlig to møter for året foruten valgmøtene. Forstanderskapet velger et styre på fem medlemmer. Sammen med banksjefen leder styret bankens virksomhet, men det er banksjefen som ordner opp med lån og sånt fra dag til dag. Forstanderskapet, velger også en kon­trollkomite, som kontrollerer arbeidet i banken. De kan komme når som helst og så gjennom bøkene og telle opp kassa for å se etter at alt er i orden. Det er innskyterne som velger forstander­skapet.

Sekretær Mathisen sa at styret i banken kan sammenliknes med styret i landet: Banksjefen har samme myndighet som regjeringa, forstanderskapet svarer til Stortinget, mens kontrollkomiteen har samme oppgave som domstolene.

Fra Forstanderskapssalen gikk vi ned i banklokalene. Der er flere avdelinger: Innskuddsavdeling, kassa, sekretariat, bokholderi og utlånsavdeling. Der fikk vi lære at Strindens Sparebank nå har vel 62 millioner kroner å ta vare på. De fleste innskyterne er fra Mal­vik og Strinda og Trøndelag forøvrig. Men banken får også sendt penger fra innskytere i Amerika og Australia, og mange sjøfolk sender sparepengene sine til Strindens Sparebank. Skolebarna er flinke til å spare penger, og skolebarn fra Malvik og Strinda har i siste halvåret satt inn 37 000 kroner. Banken har i alt 5 500 spare­konti. Av disse tilhører 450 konti skolebarn fra Hommelvik.

Men tilbake til de 62 millioner kronene. Det er ustyrtelig mange penger. En million kroner er også mye. Om en million kronestyk­ker kom rullende tett i tett etter hverandre på riksveg 50, så ville strømmen av blanke rullende kronestykker rekke fra Hommelvik til Trondheim! Hvor langt 62 millioner ville rekke tør vi ikke prøve å rekne ut en gang!

De pengene som blir satt inn — også sparepengene våre — låner banken ut til folk som skal bygge hus, dyrke jord eller gå i gang med et verksted eller en fabrikk. Betingelsen for å få låne penger er at låntakeren stiller garanti for lånesummen. Dertil må lånta­keren betale for lånet av pengene, og denne betalinga kalles renter.

Når banken låner ut penger, tar den større rente enn den betaler for de pengene som er satt in. Denne forskjellen kalles rente-margin. Rente-marginen går med til å dekke bankens utgifter og gir banken overskudd. Uten denne rente-margin ville det vært umulig å drive bank.

Her i banklokalene så vil flere store og kostbare maskiner. Vi så blant annet en penge-separator. I den tømte de pengene som kom inn fra skolene. Separatoren sorterte pengene slik at hver mynt­sort kom i sin bestemte skuff. Videre så vi en bokholderimaskin som utførte tre skrive-operasjoner på samme tid: I kontraboka, på kartotekkortet og på en telleremse. Denne maskina kosta den nette sum av 50 000 kroner!

I bokholderi-avdelinga fikk vi se ei reknemaskin som kunne ad­dere, subtrahere, multiplisere og dividere. De anbefalte oss å kjøpe en slik maskin og bruke når vi skulle opp til eksamen i rekning til våren! Bokholderen satt med en veldig protokoll foran seg. Der var Lange tall-kolonner på sju-åtte siffer, men han påsto at han summerte disse kolonnene fortere i hodet enn ved å bruke maskin!

Strindens Sparebank driver nå og utvider, og de nye lokalene var både pene og rommelige. Banken driver også og bygger filial i Hommelvik. Den ligger sentralt til ved riksveg 50, og det er mei­ninga at filialen skal åpnes til sommeren. I banklokalene hilste vi på banksjef Alf Schjetne. Vi hilste også på de Hommelvikingene som arbeider i banken: Reidar Bjerkan, fru Kari Smiseth og fru Birgit Flataker

Deretter gikk vi ned i sikkerhetshvelvet som ligger i kjelleren! Døra inn til hvelvet er laga av stål, er 40 cm tjukk og veier 3 tonn, så det går ikke å pirke den opp med tollekniven. På døra er mon­tert et alarmapparat som blir satt i funksjon etter stengetid. Skulle noen prøve a bryte seg inn i hvelvet, ringer alarmapparatet sam­tidig i banken og på politistasjonen, og da blir det ikke greit å være tjuv i kjelleren!

Inne i sjølve hvelvet er det en mengde oppbevaringsbokser for verdipapirer og verdisaker. Bak enda ei dør var oppbevarings ­rommet for pengene. Dit inn ville ikke sekretær Mathisen slippe oss, for da kunne lett hende det gikk galt, sa han.

Etter besøket i banken tok Mathisen oss med opp på toppen av Hotell Prinsen. Der spanderte banken brus og blautkaker på hele journalist-gjengen. Seinere kom kelneren med småbrød på et fat, og vi la inn så lenge vi orka.

Så takka vi for oss og gikk på byen. Noen gikk på kino, og noen besøkte Svømmehallen. Snart kom en buss durene, og vi satte oss pa. Så bar det heim til Hommelvik etter en vellykket og lærerik bytur.

Harald m. fl.

Juleferien

Den 13. desember ble julegrana tent på torget i Hommelvik med både sang og musikk. Det var 16-17 kuldegrader den kvelden, men likevel hadde mye folk møtt fram for å være med når grana ble tent.

Den 22. desember var det flott tilstelning på skolen. Klasseromma var pynta med juletre og tegninger på tavlene, og hver klasse hadde juleprogram med sang og musikk, opplesning og leiker og gang rundt juletreet. Så fikk vi sjokolade og kaker. Klokka 11 gikk alle skolebarna til kirka der sokneprest Stuve holdt barnegudstjeneste og Jentekoret sang under ledelse av lærer Per Kallset. Skolestyrer Halse ønska alle en god juleferie.

Endelig kom julekvelden, og klokka 17 ringte kirkeklokkene jula inn. Andre juledag var det gudstjeneste i Hommelvik kirke.

Nyttårskvelden var det mye flott fyrverkeri å se, og i det tørre været ble det mange branner — det brente på fem forskjellige ste­der rundt omkring i Vika.

Den 6. januar begynte skolen, og dermed var juleferien slutt.

Knut og Sture.

Intervju med fru Marie Sorthe

Vi er hos gamle fru Marie Sorthe, og slår av en prat med henne om gamle dager.

Hun sitter i en god stol og svarer villig når vi spør henne.

• Hvilken skole gikk du på?
• Jeg begynte på Dybvadskola i Lånke da jeg var 8 år. Men seinere ble jeg flytta over til Julum skole. Om morgenen traska jeg tre kilometer i djupsnøen med en trelaup i handa.
• Hvor mange fag hadde dere den gang?
• Geografi, historie, forklaring og rekning.
• Hvor gammel var du da du måtte ut og tjene, og hvor mye tjente du?
• Jeg var 15 år da jeg dro til Stordalen i Meråker og bar torv. Lønna var ca. 5 kr. uka. Men pengene var drøyere da. Vi fikk for eks. sju store kringler for 10 øre.
• Dere hadde vel ikke Olabukse og nylonkjoler den gang?
• Å nei, vi gikk i vadmelstakker, ullstrømper og beksemsko. Jeg hadde enda beksemsko på meg den dagen jeg ble konfirmert. Vadmel til klærne vevde jeg sjøl.
• Når ble du gift, og hvor bodde du da?
• Jeg ble gift i 1901. Da bodde jeg på Dybvad i Lånke.
• Fantes det biler da?
• Nei, enten matte en gå eller kjøre med hest. Jeg husker da min mann gikk til Tydal for å være med i sin brors begravelse. Han matte gå heimfra to dager i forveien for å nå fram.

Det var særlig gildt å kjøre med hest. I jula kjørte vi til kirka i Skatval. Det var en stor karavane av hester i skyss, og dombjelle­klangen hørtes lang lei.

Husker du noe morsomt fra ungdomsdagene?

• Ja, en gang var vi ungdommer heime alene og vi ville gjerne danse litt. Men vi mangla musikk. sa henta vi drengen. Han satt og tralla hele natta mens vi dansa.
• Hvor gammel er du nå?
• Jeg var 83 år den 17, januar.

så takker vi for praten.

Hun følger oss på trappa når vi går, og vinden rusker i det hvite håret hennes.

Intervju med fru Albine Nygaardsvold

Fru Albine Nygaardsvold bor i sin vakre heim øverst i Skole­sletta. Hun er nå 82 år og er i virksomhet hver dag med sitt dag­lige stell i huset.

Vi spør om hun kan fortelle litt om sine foreldre og hvor hun er født

Hun forteller at faren, Petter Brandslet var fra Høyby og hen­nes mor, Kjersti var fra Svian. Begge husmannsplasser under Karls­lyst.

Foreldra flytta senere til plassen Brandslet, og der ble hun født og der vokste hun opp sammen med tre søsken. Hun gikk på skole hos lærer Iversen og ble konfirmert i 1892.

• Og etter dette ble du voksen, hva gjorde du da?
• Da var jeg med i våronna og slåttonna på Karlslyst, og der var det mye å gjøre. Jeg arbeidet også en tid på Kiellands tegleverk.
• Og så ble du gift med Johan Nygaardsvold og flytta hit til Skolesletta?
• Det var i 1901, og siden har jeg bodd her unntatt en del år som jeg var borte fra Hommelvik.
• Din mann var vel også noen år i Amerika?
• Ja, han måtte reise til Amerika i 1902, for da var det sa lite arbeid i Hommelvik. Det var også mange andre som matte reise til Amerika i den tida.
• Da måtte du nok styre huset og familien?
• Ja, det måtte jeg nok gjøre, og der ble han i hele seks år. — Men da mannen din kom heim igjen, da ble det vel bedre?

— Jo, det ble det. Vi levde lykkelig i mange år sammen med, barna, men sa ble han valgt til stortingsmann, og måtte oppholde seg i Oslo mesteparten av året.

• Når ble han valgt til stortingsmann?
• Det var i 1915.
• Men du var vel med til Oslo en gang i blant?
• I de første åra var jeg der bare på kortere besøk, for jeg hadde familie heime og jeg måtte ta meg av den.
• Men når barna ble voksen?
• Da flytta jeg til Oslo og kunne bo der i lengere tider. Senere, da mannen min ble statsminister bodde jeg der i flere år, og var da heime på kortere besøk.
• Hvordan likte du a bo i Oslo?
• Jo, jeg trivdes godt, men det ble nok ikke som i Hommelvik.
• Var du noen ganger på. slottet?
• Der var jeg flere ganger, og ellers andre steder som hørte med til min manns stilling og plikter.
• Men så kom krigen, hvordan ble det da?
• Da ble jeg med min mann til England, og bodde der i fem år til krigen sluttet.
• Hvordan likte du deg der?
• Det var tunge og triste år, men vi kom da gjennom det også.

• Men når det ble slutt på krigen, og du fikk komme heim igjen?
• Da ble det en lykkelig tid, men dessverre så kort, for man­nen min døde i 1952, og nå har jeg vært alene igjen i flere år.
• Når du nå ser tilbake på livet, er du da tilfreds med det du har fått oppleve?
• Ja, det er jeg. Det har nok vært både gode og tunge dager, slik det er for de fleste, men jeg har fatt oppleve mye mer enn hva jeg som ung kunne tenke meg bli mulig, og da kan jeg nok ikke for­lange mer, sier hun stille og rolig.

Jony.

Hvorfor vi handler i vår egen butikk

Mesteparten av folket i Hommelvik handler på Hommelvik Samvirkelag. Det gjør også mine foreldre og jeg, for samvirkelaget er vår egen butikk.

Det har lenge vært samvirkelag i Hommelvik. Tanken om et samvirkelag kom fram allerede i 1895 blant medlemmene i Hom­melvik arbeiderforening. Medlemmene i denne foreningen syntes at prisene på de vanlige forbruksvarer hos handelsmennene på stedet var for høye. Derfor slo noen av medlemmene seg sammen, og begynte å kjøpe vanlige forbruksvarer som mel, sukker og kaffe sekkevis fra Trondheim. Etter det delte de varene mellom seg. På den måten ble prisene mye lavere.

Som en naturlig følge av dette, kom tanken om å begynne med en forretning. Denne forretningen skulle bli arbeidernes egen for­retning, og kundene skulle sjøl få del i fortjenesten.

De måtte først ha hus til forretningen, og så leide de en gam­mel forretningsgård nede ved riksveien, og leieprisen var kr. 500 året. Forretningen fikk navnet Hommelvik Aktie Handelsforening.

Omsetningen var ikke stor det første året, men forretningen vokste etter hvert, og ble det største på stedet. I 1936 skiftet for­retningen navn, og heter fra den tid Hommelvik Samvirkelag.

På samvirkelaget får vi kjøpe alt det vi trenger av mat, klær og andre ting. Jeg kjøper også frukt, lesestoff og sportsutstyret mitt på samvirkelaget. Det er forbrukerne sjøl som eier samvirke­laget, og det er også forbrukerne som velger styret og bestemmer hvordan forretningen skal drives. Når det er forbrukerne sjøl som eier forretningen, sier det seg sjøl at de er interessert i at den skal bli så bra som mulig.

Når året er slutt får mor igjen en del av de pengene hun har handlet for. Det kalles kjøpeutbytte, kjøpeutbyttet deles ut av for­retningens driftsoverskudd. Dette viser at det lønner seg å handle på samvirkelaget. Men en del av kjøpeutbyttet blir stående igjen på vår aksje i forretningen til senere bruk. Derfor er samvirkelaget også som en bank for oss. Medlemmer i Hommelvik Samvirkelag

kan alle bli, hvis de tar en aksje på 5 kroner.

Jony.

Gutteklubben „Fjell» Nessbakkan

For om lag 50 år siden (rundt 1910) ble det stifta en gutteklubb på Nessbakkan, og den fikk navnet «Fjell». Klubben var i de første år et buekorps med Halvdan Nesbak som leder, men siden er det også drevet med ski, skøyter, fotball, friidrett og svømming. Som alle andre klub­ber har også «Fjell» hatt sine oppgangs- og nedgangsperioder, men klubben har i mange år skaffa god rekruttering til Hommelvik Idrettslag.

Skisporten er det blitt drevet mest med på Nessbakkan og klub­ben har hatt skibakker i «Artigbakken», «Kiellandbakkan», Sørnesset og Smuttu. Mange av klubbens medlemmer ble også senere blant de beste i Nonstadbakken.

Der «Gryta» er var det for noen år siden en stor dam som hette Nessdammen. Før demningen ble sprengt, var den hver høst den fineste skøytebanen som «Vika» har hatt, og «Fjell» arrangerte mange skøyteløp der.

Etter at klubben begynte med fotball, gikk medlemmene hver vår rundt i alle hus med ei innsamlingsliste, og for pengene som kom inn ble det kjøpt fotball. I de senere år har kontingenten, som er 25 øre måneden, gått til fotballer og annet utstyr. Klubbens fot­ballbane har vært på Sørnesset, og klubben har vært uslåelig i lange tider.

I «Gryta» har klubben hatt en ypperlig badeplass. Svømmeprø­ven for alle «Fjell» gutter har vært å svømme over elva til «Gryt­berget». Det var medlemmene i «Fjell» som først begynte å bade i «Gryta», men i de siste årene har det vært stor tilstrømning fra hele Vika».

Friidrett har klubben drevet på Hjeldhaugen, og den har hatt mange gode utøvere. Tidlig i vår var det et stafettløp på idretts­plassen, og «Fjell» som hadde vunnet så mange ganger før, tenkte å la de andre få en sjanse til å vinne, og tok med ei jente, Rigmor Nesbak, på første etappe. Men Rigmor holdt følge med de andre, og «Fjell»-guttene viste nok en gang hvor uovervinnelige de var. De andre på stafettlaget var: Bjarne Hammer, Johan Nygaards­vold og Stein Stensaas.

«Fjell»s fotballag i 1959 var fra mål til ytre venstre: Sture Gun­dersen, Sverre Jensen, Sven Inge Evenshaug, Toralv Spets, Bjarne Hammer, Kristian Nesbak, Johan Nygaardsvold, Terje Halseth, Torgeir Sneisen, Ole Kristian Rostad og Kåre Hammer.

Hvert år har klubben pinsemoro på Hjeldhaugen. Der er det pinsebål, musikk, brus og mye moro.

Medlemmer av .Fjell» kan alle bli som bor innen strøket Ness­bakkan—Mobekken og Homla elv.

Klubbens driftige formann er Bjørn Terje Spets. Han er også kasserer og «altmuligmann» i klubben.

Hobby-kurs ved Hommelvik skole

Høsten 1959 ble det satt i gang fem forskjellige hobbykurs eller klubber ved skolen. En av dem er Journalistklubben med skole­styrer Leif Halse som leder. Tre medlemmer fra journalistklubben har i tur og orden besøkt de andre klubbene og sett på arbeidet der:

Engelsk-klubben blir ledet av den engelskfødte fru Kvande, og ettersom hun er fra England skulle hun ha mye å lære bort. For­mann i klubben er Toril Lorentzen med Ellinor Sivertsen og Sissel Holmen som medlemmer av styret.

I denne klubben er det bare jenter. Foruten engelsk språk lærer de om forholdene i en engelsk heim. Jentene brevveksler også med noen jenter som går på en skole i nærheten av London.

Da vi besøkte klubben, hadde jentene lært seg den kjente jule­sangen «Bjelleklang» på engelsk. Etter vår meining var samarbeidet mellom leder og elever meget godt.

Blokkfløyte-kurset har lærer Per Kallset som leder. Den kvelden vi fra journalistklubben besøkte dem, holdt de på å øve på en tysk folkemelodi, og seinere underviste Kallset i notelære.

Blokkfløyte-familien har slik sammensetning: Sopran, tenor, baryton og bass. Ennå har elevene bare sopran-fløyter, men det er meininga å to i bruk de andre hvis medlemstallet skulle stige, og det har en grunn til å tro at det vil gjøre.

Sjakk-klubben har Erling Evensen som leder. Formann er Sven Inge Evenshaug med Helge Rykkvin, Sture Gundersen og Øyvind Svingen som medlemmer av styret.

Sjakk er et vanskelig spill. En av karene våre, Einar Bostad skulle prøve seg mot en av klubbens medlemmer, men det gikk dår­lig, for han ble slått på tre trekk!

Ja, nok om det. I heile høst har det vært kjempet om et klubb­mesterskap. De siste kampene går denne måneden. Vi tre fra jour­nalistklubben vedda om hvem vi trodde ville bli mester. Det får vi først vite på avslutninga den 30. mars, og vi håper at den beste vinner!

Førsthjelp-kurset. Søster Olga er leder for dette kurset. Eldar Buaas er formann og Randi Karin Stokke er viseformann. Under vårt besøk tok søster Olga en kort eksaminasjon, og de som ble spurt svarte greit og tydelig. Etterpå var det øving i å spjelke en fot. Så ble det satt et strek på noen av deltakerne. Det skulle fore­stille et rent sår, og nå skulle de andre forbinde disse såra. Søster Olga fortalte at når en førstehjelper kom til doktor med en som hadde skåret seg, skulle han si nøyaktig fra hvor såret var. Så fikk elevene lære hvordan de skulle løfte en livløs, og til slutt sa søster Olga at på neste møte skulle de lære Holger Nielsens livrednings­metode.

The three boys.

Notiser

“Jul i Hommelvik”  ble godt mottatt av folket i bygda, og avisene i byen skreiv hyggelig om heftet og de unge journalistene. Heftet ble omtalt bade i «Adresseavisen., «Arbeider-Avisa. og «Nidaros», og i «Arbeiderbladet» i Oslo skreiv den kjente Mr. George:

«Ved Hommelvik» skole ble det siste høst satt i gang en journa­listklubb blant elevene. Til formann ble valgt en kar ved navn Johan Nygaardsvold. Han fikk tre andre karer med seg i styret, og medlemstallet ble 20 i alt, derav 8 jenter. Til jul ga de ut «ei lita avis» som på 16 små trykksider hadde bade poesi og prosa,

intervjuer, sosiale betraktninger, møte med gamle elever og friskt gjengitte skildringer fra «gammeltida». At formannen, Johan Ny­gaardsvold, fikk 2. premie i fri-idrettsstevnet, ‘der Hommelvik skole vant for fjerde gang, tar vi gjerne med.

Bæreren av det kjente navnet er sønnesønn til den Johan Ny­gaardsvold som var norsk statsminister. Han kommer sikkert ikke til å gjøre skam på det navnet. Og når Journalist-klubbens leder er den kjente skolemann og forfatter Leif Halse er det neppe grunn til å engste seg for klubbens framtid. Det er en form for hobby­virksomhet som kommer til å gi de unge ikke bare gode minner, men også meget positive kunnskaper ved siden av selve skolegjer­ningen.»

Fra Drammen

Fra Drammen skreiv Rolv Bostad at han gjerne ville abonnere på den avisa som Journalist-klubben ga ut, for han var interessert i Hommelvik og hadde gått på skole der. Noe abonnement var det vanskelig å ordne, men klubben sendte ham «Jul i Hommel­vik» som en hilsen fra venner og kjenninger og gamle trakter.

Ski til Hommelvik skole.

Lærer Erling Jøssing og hans 7. gutte­klasse har i to solgt merker til inntekt for Barnas Skifond for i alt 710 kroner. Til takk for velgjort arbeid fikk Hommelvik skole i år 6 par ski fra Barnas Skifond. Disse skiene skal danne grunn­stammen i et skidepot for skolen. Av dette depotet vil skolen låne ut ski til de elever som ikke har — om det skulle bli skiføre mer.

Skoleidrettsmerket.

Det er spreke unger ved Hommelvik skole. Ved prøvene høsten 1959 var det 110 elever — 69 jenter og 41 gutter — som greidde krava til Skoleidrettsmerket og Ungdom­mens idrettsmerke. Det ble 51 bronsemerker, 39 sølvmerker, 14 gullmerker og 6 Ungdommens idrettsmerke.

Disse fikk Skoleidrettsmerket i gull: Marit Dahle, Kari Thors­haug, Marie Granas, Tove Sjøli, Sissel Holmen, Åse Radmann, Olaug Moen, Oddmund Slind, Rolf Steinar Stav, Jan Evert Carl­son, Jan Gustayson, Gunnar Iversen og Johan Nygaardsvold.

Ungdommens idrettsmerke i bronse fikk: Kirsten Menne John­sen, Wivianne Plugge, Liv Svedahl, Betsy Berg, Ellinor Sivertsen og Torill Lorentzen.

Ved besøk i Svømmehallen i Trondheim har disse greidd krava til Folkeskolens svømmemerke i gull: Asbjørn Slind, Arne Erik Lorvik, Einar Bostad og Egil Roaldseth.

Sarmvirke-tevlinga for skoleungdom

Sarmvirke-tevlinga for skoleungdom: Tidlig i vinter skreiv N.K.L. ut ei premietevling i stilskriving og tegning for skoleungdom. Stil­oppgaven lød: «Hvorfor vi handler i var egen butikk», og teg­ningene skulle ha samvirkelaget som emne. Styret i Hommelvik samvirkelag fikk i stand ei tevling for skolebarna i Hommelvik, og resultatet av denne tevlinga ble:

Stil: Johan Nygaardsvold, 2. Leif Harald Kindseth, 3. Jon Arne Sorthe.

Tegning: 1. Mary Nutudal, 2. Inge Broseth, 3. Torill Ohren, 4. Liv Reidun Bye.

Stilene og tegningene er sendt til N.K.L. for å være med i den store lands-tevlinga. Johan Nygaardsvolds stil vil du finne i dette heftet.

Sparebeløp

Strindens Sparebank melder at skolebarna i Hommelvik i tida september—desember 1959 har spart kr. 4 508,43.