På bilde: John og Martin Myran
Gjengitt fra Årboka 2022 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Av John Myran
Når hæggen blomstre i trøalia,
og spovens aillstedsnærværende sang
bobble opp som før i ti’a
føle æ ein gammel trang.
Da russle æ ein tur alein
bortover gammelvein’n
Og nynne et vennlig sønnavindskvad
gjennom bjørk og rognebregner,
lokkes æ av skjelvende blad
til grendas stille enger.
Da e æ itj sein,
da trør æ gammelvei’n
Og lyse kvitveissteder
rundt gran og bjørkelegg,
og ser æ nye reir
med varme fuggelegg,
da blir æ næsten klein
kjæm æ mæ itj på gammelvei’n.
Her tænke æ på ditt og datt
og helst på svunne våre’,
og e det skjømt og nære natt
da tør’s æ feill ein tåre.
Men bærre når æ går alein
bortover gammelvei’n
Her drægdes mang en sliten gamp,
her lyste klokkelenk mot vesten,
her strauk det både friar og fant,
og lensmainn og presten.
Her fór dæm aille som ein
bortover gammelvei’n.
Å e det juni og lørdagskvell
æ stille i nydress og væst,
da løste æ på både svingom og spæll,
Da fær æ på bygda på fæst
Om sønda’n så vakne æ kanskje
alein i bakrus på gammelvei’n
