Gjengitt fra årboka 2003 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Tyttebærtur med forviklinger

AV JOHAN E. FOSSEN

Det var høsten 1951. Gjertrud Thoresen og Amanda Tronsaunet kom ned fra Tydal en søndagskveld. Dagen etter skulle de ut for å plukke tyttebær sammen med kona Kjellrun. Gjertrud og Ernst Thoresen bodde i Tydal på denne tiden. Ernst var baker i bygda. Det ble etter hvert spørsmål om hvor de skulle plukke bær. Jeg foreslo Langdalen, en dal som går innover fra sommerfjøset i Folla, til Storkleiva. Jeg ga dem beskjed om å gå hele dalen innover før de tok til med plukkinga.

— hadde sett to elger, ku og okse.

Dette var fire dager før elgjakta skulle begynne. En kar som hadde vært innover på Storkleiva om søndagen, hadde fortalt meg at han hadde sett to elger, ku og okse. På skøy sa jeg til kvinnfolka at de måtte se seg ut et tre å klive opp i, om elgen skulle komme og ta dem!

— en rettelig sværing

Etter å ha plukka bær ei stund, gikk Kjellrun ned til en bekk for å hente vatn til kaffekok. Mens hun fylte vatn på kjelen, hørte hun så stygge lyder bak seg. Hun fikk da se en 16-spirs elgokse — en rettelig sværing. Hun ble ikke redd, men begynte å gå oppover mot de andre, med kaffekjelen i
den ene handa og bærspanna i den andre.

— var så lite kvister på treet

Da hun nådde fram til de andre etter cirka 100 meter, hørte de høylydt brumming fra oksen som hadde tatt samme vegen som Kjellrun, og som nå var på tur rett mot dem. Da kom de på hva jeg hadde sagt om å finne et tre. Alle satte kursen mot treet de hadde satt fra seg ryggsekkene ved, og tok til å klatre. Men det var så lite kvister på treet, så det trampet på hendene til hverandre. Det måtte slippe seg ned og sprang bort til ei større furu, mens de lo av situasjonen. Her kom de seg oppover treet, mens oksen kom ruslende og gikk forbi det treet de først hadde prøvd seg på. Ryggsekkene sto igjen ved treet.

— altså en rival

Mens de hang oppe i furua, fikk de se hva oksen egentlig var ute etter. De fikk nemlig øye på en mindre okse sammen med ei ku, altså en rival som rømte unna storoksen.

Dette hendte som fortalt en mandag, og elgjakta begynte torsdagen den samme uka. Vi jakta innover Langdalen den første dagen. Da så vi spor etter to elger innover Storkleiva i fullt jag. Den mindre oksen ble skutt inne i Neverdalen samme uka.

Hvordan jeg vet det? Jo — da Kjellrun hang oppi treet, så rekna hun spir eller tagger på den mindre oksen. Det var to tagger på den ene siden og seks på den andre. Sætran-laget som skjøt oksen kom kjørende ned forbi oss med dyret, og jeg så det selv.

Vi kan vel si det sånn; det var ikke damene oksen var ute etter, men rivalen!