Gjengitt fra Årboka 2014 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Kaillan i Bakkgrenda
AV ØIVIND KRISTIANSEN
Om lag 5 km. ovenfor Hommelvik, der vegen til Jervskogen tar av, ligger Bakkgrenda. Gårdene er nevnt som Bakken Østre, Bakken vestre og Nyhus (Litj-Bakka). Folden gård sogner også til grenda. Det samme gjorde husmannsplassene Evenshaug (Knotten), Rabben, Follarabben, Granåsen, Bakknarka og Bakkhaugen. Johan E. Fossen har fortalt meg flere historier om folka som bodde der. Dessverre er det umulig å gjengi Johans frodige fortellermåte.
Knott-kaill’n
Gunnerius Evenshaug bodde på husmannsplassen Eivindshaug, også kalt Knotten. Han var forøvrig min tippoldefar. Mye av arbeidet i grenda ble gjort ved dugnad. Etter å ha lagt et spontak, bars det til matbordet. Det ble servert sviskesuppe fra en felles kumme som sto på bordet, og ved siden var det et fat hvor steinene ble anbrakt. Knott-kaill,n råla til seg av sviskene til stor ergrelse hos Ole Folden. Til slutt syntes han det var nok og utbrøt: «Det smeller i tallerken herr Knotten!»
Ola Granåsa
Eieren av Karlslyst gård, Jakob Kielland, var kommet til Bakken for å organisere utkjøring av rukku (frau). Blant husmennene som var møtt opp var Knottkaill,n og han Johan Bakmark, også kalt Brynhildsen etter mora. Ola Granåsa ville liksom være litt høyere på strå enn de to andre og stilte seg ved siden av Kielland. Mens de sto der, så Ola at han Johan sto og kika opp i lufta
Da sa Ola Granåsa: «Hva har De Brynhildsen med å glan oppi lufta ætti»?
Leif Halse forteller i sin Bygdebok 1, side 91 om at husmennene drev med myrslått i utmarka og det var viktig å være først ute. Ola Granåsa og Knott-kaill,n slo gras innover mot Vakkermyrin i Bakkmarka. En morgen hadde Ola vært ute ekstra tidlig og hadde slått flere skårer før Knotten kom. Han ble eitrende sint og slo etter Ola med en rupp, men traff ljåorvet som ble slått av. Da Ola fortalte om denne hendelsen sa han: «Ha æ villa, koinn æ ha ti kaill,n og stappa’n ned gjennom myra. Men i stan så gjekk æ heim og tok åt salmbokjen – for der står det:
Skal kjærligheten sin prøve stå
da må den til din fiende nå.
At du er mild, når han er vred,
det er en kristen kjærlighed.
Det vanket mange predikanter på bedehuset i Bakken, og på Knotten var det ofte bibellesning. De omreisende lesere la ingen ting i mellom når de refset menighetene og lyste syndens forbannelse over tilhørernes hoder. Etter et slikt møte på Bedehuset var Ola Granåsa i følge med Brynhildsen på heimvegen. Da de skiltes ved Bakktjønndammen sier Ola: «Hair fekk ailltids sett påsmort Knotten og i kveld ja!»
Petter Olsen Granaas
Petter var en bygdeoriginal og var særlig god til å ordlegge seg. Både Petter og faren Ola var veldig godtroende og kunne ikke tenke seg at folk løy. Petter hadde ei søster, Ingeborg, som var gift med kjøpmann Gustav Asplin (besteforeldre til sangeren Per Asplin) på Røros og var ofte der oppe for å hjelpe til. Så han ble godt kjent med forholdene der oppe. Slik fortalte Johan denne historien: «Frælsesarme’n va oft’ opp i bedehuse her og da møtt’n Petter opp, bestandig.
— frælsesoffiser’n åpna møtet
Det va møtt fram bra med fælk og frælsesoffiser’n åpna møtet og ønska aill vælkommen og så overlot’n ordet te ein finn-kaill i pæsk sjø, å så va finnkaill’n dom nok te å byfinn å snakk om Røros.
Æ såg bartan te’n Petter stramma sæ når’n haur om Røros. Og når hain ha stått ei stund, sætt hamn Petter ti høgt: Ha-ha, hamn lyg da finn-farsken! Du skjønne det vart da stilt, men æ haur et par kjærringa som gørspa ti. Men da va Finn-kailln snar te å sei amen å sætt sæ ja!»
— lensmann Bjerkan
Petter var, som fortalt, en mester i å ordlegge seg, og lensmann Bjerkan brukte han som utroper på auksjoner. Som Johan Fossen sa det, «han Petter jabba så my toill at folk handla i villom!» Historia her hadde han hørt av Ole Fossli’n. På en slik auksjon oppe i Jøssåsen holdt Petter opp ei symaskin og ropte ut «Itj e det Grover og itj e det Bakker og så saume a dobbelsteng og kaste over med rauv’en!». På en annen auksjon holdt han opp et nattmøbel, eller rettere sagt ei potte. «Dein her garantere æ e heil og tett, men hu som har hatt a, va itj det!»
Johan ble spurt om Petter hadde noe forhold til kvinnfolk etter som han levde alene og forble ugift. Johan:
«Petter var en hardkar på kvinnfolk sjø. Ætti som’n Martin Trø’n fortælt så for dæm te Lånke på utpå’n hain å hain Petter. Petter vart godt sætt, og hamn hiva sæ roint å dainsa på lofti – og så kom kaill’n oppi trappa å sætt ti at det mått bli stilt! Å hold kjæft… æ ska fortæl dæ at du har vaksi kara på lofti i natt. Kaill’n tors itj å gå opp!»