Gjengitt fra årboka 2003 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Ut fra Knotten

AV OLAF EVENSHAUG

En varm og fin vårdag i året 1893 trasket to livsglade onggutter kjørevegen fra Knotten nedover til Hommelvika. Lauvskogen sto hælvutspringi bortover rabban og inn millom bjørktellan slang kvitveisa med haue i den svake vindpusten.

— innover mot Skaugan og Jærvfjellet

Øverst på Bakkmær n stansa dem opp for å få et siste glimt over der de begge hadde vokst opp og hadde levd sitt liv til nå. Bort på Knotten sto røyken tu murpipa beint til-vers og ælva flomma vårstor rundt Follarabbene. Rautet tå kyr’n, som nettopp var slept ut tu vinterbåsan og ut i kutrøa, rulla over åsan innover mot Skaugan og Jærvfjellet.

I solveggen utom skolestua hans Even Folstad, satt en ti-tolv onga fra sjuotte til tretten-fjorten og fleipa åt dem som svetta med fraukjøring rett utom dem. Blant dem var fjortenåringen og husmannsguten fra Nygaardsvolla, han Johan. Og han skulle de seinar få høre om.

— kunne ikke fø dem lenger

På den ettroms skolestua hans Even skolemester hadde de begge gått sine sju år på skole, og derfra hadde de mange trivelige minner. Men nu var de på vei bort fra barndommens trakter. Husmannsplassen Knotten kunne ikke fø dem lenger.

Nikolai, den eldste av dem var yngste sønnen på Knotten, og den ett år yngre Kristian (Kristian Nevermo) var søstersønnen hans. På «Industrien» ned i Hommelvika hadde de begge hatt en og annen korttidsjobb. Dette var de nu blitt lei tå. Nå ville de ha noe mer varig.

Tidlig på vårparten hadde de læst i ei avis som var lånt borti en tå nabogårdan, om at Staten trengt flere anleggsfolk på Dovrebanen, som da var kommet opp til Tretten i Gudbrandsdalen. Der meldte de seg fluksens på, og den siste tida gikk de og venta spent på om de fikk svar. Og det fikk de, og nu var de altså på vei. Før de la iveg, var de med på å gjøre unna det meste tå våronn på Knotten. På den lille plassen var det fort gjort. Noen poddesbøtta og litt koinn ned i jorda, var ikke no for to onggutter som gjerne ville ta ti litt.

— drengin strødd frau’n ned i fåran

Bortover på gårdan og småplassan nedover, var våronna i full gang. På de større gårdan som hadde hest, skramla det ti bekkvogna bortover nypløyd og nyhorva jord, og på småplassan skreik det ti usmort trillbårhjul når frau’n vart kjørt tu kjelleran. Det kom sterke gufsa tå de varme dongan som lå med jamne millomrom bortover åkran. I Trøa sleit en kvitskjeggåt og krokåt kall med trillbåra alein, og i Fossmon dreiv både kall’n og kjærringa nedpå den litjle åkerlappen sin. I Fossgårdan var det mer liv.
Bak plogen sto endan rett opp tå onga og vaksi folk som sto i det med poddessettinga, og drengin strødd frau’n ned i fåran så svettin rann.

Alt dette la de to knapt merke til. Det var ikke noe nytt med våronn for dem. Men en og annan tå dem bortpå åkran stansa opp og glante på de to reisekledde karan som langa ut oppå vegen. De hadde vanskelig for å dra kjensel på dem i den svarte vømmølsdressen sin, og med kælvkrysset i brøste, og med nistelaup i hanna. På vegen var det lite trafikk da omtrent alt som kunne krype og gå, var opptatt ute på åkran. Ei og anna ristakka kjærring og utslitti bøygd kaillsi som kreka sig bortover vegen møtte de, men dem orka nesten ikke sjå opp når dem gikk forbi dem.

— I kista hadde de arbeidsklea

Reisekista si hadde karene sørga for og sendt med mjølk-kjøreran dagen før, men en pank over aksla, og laupen bar de ti hanna. I kista hadde de arbeidsklea og et par ombytte tå underklea. Og som sagt, var den sendt nedover dagen før. Det var bare å hente den på meieriet ned i Hommelvika, og bårrå den ned på stasjonen. Med sola i ryggen, og med sju-milsskritt blistra dem seg ivei over den hestskitbestrødde vegen.

På stasjonen i Hommelvik sto det en del ledige ongdomma og glana, og undra seg på kor disse oppstasa karan skulle hen. Stasjonen var forholdsvis ny, og det var nesten den eneste fornøyelsen dem hadde, å gå på stasjonen og sjå på toget. De to karan fikk lempa kista inn på toget, og kleiv sjøl etter og tok kista med inn i kupeen, og satte seg sjøl på den harde trebenken. Ingen tå dem var særlig reisevant, men de visste da så noenlunde kolles de skulle te seg. I Trond-heim måtte de skifte tog, og gikk over på densmalspora Rørosbanen. Det var ikke fritt for at de syntes det både skramla og rista litt oppover Gauldalen, men sånn skulle det vel vårrå på en jernbane, mente de.

— fram til Røros

Etter noen timers klatring oppover dalen kom de da fram til Røros. En times opphold vart det der, og den tida brukte de til å sjå seg om i by’n.
Sjøl var de fra en husmannsplass oppi vegen til Mostadmarka, men her syntes de det var bare husmannsplassa, heile by’n. Og det gikk svartkvite kyr utom all plassan midt i byn.

Et og anna stort trehus var å sjå, men oppover bakkan rundt byn, sto det klynga med bittesmå hus klina inn til kvaranner, som kassa som var spikra i hop. Og ovom derre små husan en himmelhøg slagghaug, som sola kom bort bakom.

— Fra Rørosstasjonen

De hadde nok hørt om gruvan og slagghaugan på Røros med smelthytta, men her fikk de sjå alt sammen med egne auga. De syntes alt så så trist og fattigslig ut.
Nei, da måtte det vårrå likar å begynne som rallar, mente de. På vegen tebakers te stasjonen gløtta dem alder så lite grann på Rørospian som det var mange tå uti gatan. Et par tå dem fnisa og såg åt ei anna lei når dem gikk forbi. Men det vart bare med det. Fra Rørosstasjonen trøkka dem det lange toget med godsvogna og ei passasjervogn i enden en kilometer tebakers for å kom innpå lina som fortsatte nedover Østerdalen. Hele dalen nedover var det lite hus å sjå, men mye skog. Så de to karan prøvde så godt det lot seg gjøre å slappe av i det slingrende toget.

Laupen sto på de litje nedslagsbordet foran dem, og de tok en jafs tå nista etter som de fant det for godt. På Elverum måtte de igjen hoppe over på et enda lengre godstog. Og seint på natta kom de fram til Hamar. Der overnattet de i et logi i nerheten av stasjonen. Og dagen etter entra de arbeidstoget som gikk direkte opp til Tretten stasjon.

Ukjente som de var, visste de ikke riktig hva de skulle gjøre der de sto på stasjonen. Men de var ikke helt alein som kom med toget. Andre som også skulle på anlegget var med. Blant dem var det en bas som førte an, og losa hele gjengen dit de skulle.

— dro de et par kilometer oppover dalen

Med kista millom seg dro de et par kilometer oppover dalen, og vart innkvartert i ei langbrakke i nerheten der de skulle knoge. Her fikk de anvist plass og utlevert redskaper. Og dagen etter var de i full gang med sluskbåra, feisel, og meisel ettersom. De vante busan flira nok litt overbærende når båra gikk av vandringen, og feisel’n traff fingran i stan for meisel’n. Men det gikk ikke mange dagan før båra holdt seg på den smale planken, og feiselen traff der den skulle.

De vante busan var reale og renhårige karer. Særlig de eldre tok seg av de som var nybegynnere, og viste dem kol-les de skulle holde i og bruke redskapen. Tå dem lærte de både teknikk og taktikk, så det gikk ikke lang tida før de kjente seg som fullbefarne rallare. I den lange brakka var det både nykommere og veteraner sammen. De to kompiser hadde fått køye sammen. Øverkøye. Nykommere måtte finne seg i å klive opp i overkøyan, da veteranan mente å ha førsteretten til å ligge i underkøyan.

— regjerte to mannhaftige kvinnfolk

I enden på brakka var felleskjøkkenet, og der inne regjerte to mannhaftige kvinnfolk som ikke var til å komme nær, verken der eller andre steder. I brakka var det en svenske som hette Kalle Karlson, og han sa om disse flickorna på køget:

«Jag har varit i många gruvor ock på jernvegsanlegg i mitt liv, från Happaranda i Norra Sverige tils Knaben gruvor i Stidra Norje, og alla slags flickor har jag skådat i många lender, men sju tusan, sånna gamper som de två på k6get her har jag inte råkat på fik. Men jag legger också til, inte har jag etit betre mat någon annan stan.»

Men det var lokale i bygda, og dit strøk karene om lør-dagskvellan. De to kompiser vart også med dit første lør-dagskvellen, og der var det liv. Flere tå busan hadde torader’n med, og bygdefolket møtte opp med fela. Da gikk reinlender’n, polkan og polsen så det small ti veggen og golvet. Med heljarn under lerstøvlan hørtes dunderen langt utover bygda når disse lettlivete karan slo seg løs. At de tok seg en knert, hørte vel også med.

— ville ikke ha noe tull

Kvar dag vekka igjennom brøyt de med stein og grus, og så ikke stort anna, så det var rimelig at de slo seg løs en gang i blandt. Skulle det hende at noen tå nykomlingan vart full og laga bråk, var et par tå de eldre kompisan på pletten, og bar dem med seg tilbake til brakka, der dem vart lagt ned i køya.
De ville ikke ha noe tull, og på neste fest holdt bråkmakeren seg på matta. De eldre viste de yngre kolles de skulle te seg, ikke bare i arbeid, men også når de var ute blant bygdas folk. På den måten var det sjelden det ble noe spetakkel der busan vai- tilstede. Skulle bygdas folk ha noe uoppgjort seg imillom, la de seg alder bort i det.

— ei jente som de svingte seg med

Rallaren var renhårig der i bygda, som andre steder. Derfor var de respektert, og godt likt blant bygdefolket. De to kompiser fra Knotten var laus og ledig, og de fant snart ei jente som de svingte seg med. Det så ikke ut som disse spretne Gudbrandsdalsjentene hadde noe i mot det. De møtte opp på lokalet kvar lørdagskveld, og lot som de ikke kom dit for anna enn å danse. De to karan var de første som beslagla vaskarfatet for å rake tå seg skjeggstubbene, ha på seg vømmølsdressen og kælvkrysset, og kom seg i vei.

— en liten plass som het Hagebakken,

Det gikk ikke mange lørdagskvellan før de to ikke kom til brakka sammen med de andre kompisan. Nikolai som hadde fått tak i ei som hette Ingeborg, vart med henne langt opp i lia til en liten plass som het Hagebakken, opp i skog kanten ovom kirka på Tretten, og’n Kristian måtte følge med opp i Fåvang et sted med jenta si, som hette Randine.

— fikk jobb på jernbanen

For å gjøre en lang historie kort, han Kristian fikk jobb på jernbanen inne i Verdal og noe seinar reiste også Randine etter. De vart gift der, og bosatte seg der, og der vart de boende hele sitt liv. Nikolai vart gift på Tretten med sin Ingeborg, og vart der et par år. Far hans som begynte å bli gammel ville at guten skulle komme heim og ta over plassen, og som han sa, ville han gjerne bo der den tida han hadde igjen.
I 1895 vart han Nikolai og a Ingeborg enige om å ta med seg han litj-Krestjan, som vart født der på Tretten, og reise nordover.

De to syntes vel de måtte ære han Kristian Nævermo med å oppkalle litjguten etter han.