Gjengitt fra årboka 2003 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Jørgine og Sverre Saugen

AV RANDI GRØTTE

Sommeren 1968 flyttet jeg og min familie til Bostad. En dag overhørte Jørgine en samtale mellom min mor, Åse Grøtte, og vår nabo Jorun Nordahl om hvor man kunne få låne telefon hvis det skulle bli nødvendig å tilkalle lege e.l. Dagen etter kom Jørgine hjem til oss og sa at de hadde telefon, og at vi bare måtte komme og låne den om det var dag eller natt, helg eller uke, det spilte ingen rolle.

Vi var Velkommen når som helst.

Jørgine og Sverre var et snilt og gjestfritt ektepar, tross at de hadde det fattigslig. Huset var gammelt og trekkfullt. Om vinteren hengte de klær, pledd og filler for vinduene for å holde kulda og trekken ute. På gulvet, langs veggene, lå mattene sammenrullet på langs for å beskytte seg mot trekken langs gulvet. Vi husker ikke om det var grue på kjøkkenet, men den hvite elektriske komfyren var der. Jørgine lå på en divan på kjøkkenet mens Sverre lå på det rommet som er ute i gangen. (der som skomakerutstyret er i dag).

— hente vann

Det hente seg at jeg fikk være med når mamma eller pappa skulle låne telefonen. Det var spennende og komme dit. Jeg syntes det var fryktelig rart at de måtte ut og hente vann! De bodde jo der; hente vann var jo bare noe en gjorde på hytta!! Jeg syntes også det var litt rart at de brukte bare kjøkkenet. Døra inn til stua var alltid lukket.

Telefonen var et svart apparat som er litt større og eldre enn den grå. Den stod på stua, oppå en hylle som var festet i veggen på høyre side rett innenfor døra. Jeg husker ikke så mye av hvordan det så ut der inne, for jeg tittet inn bare et par ganger.

— det hendte at vi dro på besøk til Saugen

I samme huset som oss, bodde også min tante og onkel og deres to barn. De var også dit og lånte telefonen av og til. Den eldste av de to barna, Kari, er 3 år yngre enn meg, og det hendte at vi dro på besøk til Saugen. Vi fikk alltid saft når vi kom dit. I ca. 10 år var vi dit og lånte telefonen når det var behov for å ringe, særlig for å tilkalle lege.

De siste årene, rundt midten på 70-tallet, kan jeg huske at mamma bakte julekaker som jeg og Kari gikk bortover med. Det satte de veldig stor pris på. De var så snille og gode, så det var ondt å se at Jørgine ble syk. Jeg husker spesielt en gang jeg så henne på krysset. Det var midt på sommeren, det var fryktelig varmt. Plutselig så vi Jørgine med slagstøvler, tykk vinterkåpe, vinterlue og veske. Da skulle hun som regel til Selbu på fest, eller bare hjem.

Vi husker ikke så veldig mye annet, men kjenner andre som vet mer om de som bodde på Norges siste bebodde husmannsplass.
Håper dette var til litt hjelp.