Rassiaen i Mostadmarka 1943

Gjengitt fra Årboka 2012 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Rassiaen i Mostadmarka 1943

AV ODD BJØRKLI

Fra en artikkel av Rolf Aune skrevet for «Selbyggen»

Den 10. februar kom en skøyte fra Shetland til Nord-Dyrøy på Frøya. Ombord var Odd Sørli og Artur Fevik. De ble godt mottatt av Artur Feviks onkel Lars Johansen, som forøvrig også var min mors onkel. Karene skulle organisere grupper for våpenopplæring i Trøndelag og hadde flere «prøvesett» med seg, stenguns, pistoler. Ammunisjon og sprengstoff. De tok kontakt med Olav Sætem og Knud Brodkorb Danielsen, Et av disse set­tene ble plassert hos Tormod Morset som hadde sin mot­standsgruppe klar.

Våpensendingene øket på

Min fetter, «Skogvokter» Arne Rein i Mostadmarka var rette mannen til å ta imot store våpensendinger, gjemme dem bort, men også til å bygge opp en motstandsgruppe som aldri ble avslørt. Han hadde dessuten en prima kar med hest til å hjelpe seg, Arnt Sæter. Arnt var skogsarbeider og bodde på Dala like ovom Mostadmark verk. Han var født på Sætra som hans foreldre, Hans Dragstbakken og Kari Dragsten, hadde kjøpt i 1898. Til Dala flyttet de i 1904, men var og ble Selbygger all sin dag. Den organisasjon som Arne var medlem av raknet etter at Odd Sørli og Herlof Nygård måtte forlate landet. Den nye leder avslørte senere alt uten å være presset av Gestapo, og arrestasjonene begynte.

Lillejuleaften 1943 sto tyskerne til

En mørk, trasig dag med blankis rundt husa og på veiene. Det var plutselig svart av folk rundt gården, soldater med våpen rettet mot husene. Gestapofolk i side skinnfrakker og høge luer sprang omkring, brølte og styrte, banket i vin­duene med pistoler og kommanderte

«Herauss»! «

alene inne i forpakterboligen», forteller Hjørdis Eidem, i dag Hjørdis Fredriksli, bare 12 år den gang. «Far og mor var i fjøset.

Alt oppstyret skremte vettet av meg. Så kom anfø­reren, en diger brutal fyr som brøt seg inn døra, vadet rundt gjennom stuene med digre isbrodder under støvlene så flisa spratt, sparket i dører og slo med pistolen på alle skap. Hele tiden denne forferdelige brølingen»

— Haupsturmfiihrer Julius Nielson

Dette var den beryktede Haupsturmfiihrer Julius Nielson (Kriminal RAT) som hadde skremt og torturert vettet av sterkere personer enn en stakkars livredd jentunge på 12 år. Enhver militær operasjon, særlig på natten og tidlige morge­ner har en viss gru over seg. Selv vi, som hadde vært i kamp som soldater, kunne ikke fir oss fra følelsen når styrker ryk­ket ut, – og så en jentunge da, og foreldrene som brutalt ble hentet opp fra fjøset, det var såvidt de sto på bena. Men, det var dette som var meningen, å spre frykt med terror.

Hjemme hos Arne Rein var Inger reist på besøk til sine for­eldre på Bangsund. Hans mor, Haldis, og bror, Olav, var der på julebesøk. Arne lå og sov etter å ha vært ute hele natta

sammen med Arnt Sæter for å få unna og søkke ned de siste tønnene med våpen i Torshaugtjønna ved veien til Jøssåsen. Arne ble brutalt arrestert, Olav også.

— med Arnt Sæter reipet fast på en slede.

Så kom tyskerne med Arnt Sæter reipet fast på en slede. Han odde på en plass de kalte Dala, oppi bakkene vest for Jernverket. Det var han som hadde hest og hadde hjulpet Arne med å frakte bort og gjemme dette utrolig store våpen­lageret og som hadde slitt og slept i ulendet, gravet og dek­ket over. Om Arnt hadde satt seg til motverge, eller forsøkt å flykte, vet man ikke, han var jo mye eldre enn de andre, 43 år, men seig som skogsarbeidere var den gang.

— Christian Saxevik i en jernkjetting

Arne ble tatt i forhør, men nektet selvfølgelig alt, – han kjente intet til våpen bortgjemt eller noe illegalt arbeide. Slått ble han, truet på livet, men Reinkaren holdt seg hard. Men da tyskerne kom leiende med Christian Saxevik i en jernkjetting, forslått og oppbanket så man nesten ikke kunne kjenne ham igjen, måtte selv Arne gi seg.

«Du kan bare vis dem alt», sa Christian, «dem vet alt allikevel».

— organisasjon LARKs virksomhet

Etter Jens Beers utførlige rapport om hele organisasjon LARKs virksomhet, våpensmugling og lagring, hadde alle­rede viktige personer i LARK vært arrestert, forhørt og truet til å tilstå. Oscar Kollien som kjørte våpnene opp til Arne ble jo av Jens Beer selv utpekt for denne jobben og måtte selvfølgelig tilstå alt. Noen helt ung mann var han jo heller, ikke, men han utførte det han ble bedt om! Han døde i kon­sentrasjonsleir Vaihingen 16.03.1945 som N.N. fange.

Tyskerne kom til Mostadmarka kl. 08 om morgenen og dro derfra kl. 20 om kvelden. Da hadde de med seg Arne og Olav, Arnt og Christian, og de våpentønnene de fant. Senere kom de igjen, rekvirerte hester nedi bygda og kjørte resten. Arne ble merkelig nok sluppet fri etter en tid, han kom hjem, reiste til Bangsund og besøkte Inger. I fengslet hadde de tatt feil av Arne og Olav, helt utrolig. Arne kunne ha

kommet seg unna da, men han ville ikke velte ansvaret over på familien og risikere represalier overfor dem. Han kom hjem igjen og ble byttet ut med Olav. Turen gikk videre til Falstad, Grini, Natzweiler i Tyskland, Dachau og tilslutt Ottobrunn. Jeg har utsnitt av Kristian Ottosens bok «Natt og tåke» – han forteller litt fra fangeoppholdet. Av Arnes venner i Saxenhausen kom Odd Hovdenak, Eilert Holm og Ola Aasgaard hjem. Ola med sukkersyke.

— selvopp­holdelsesvilje

Arne og Christian Saxevik kom hjem, – og Finn Kleven, smedmesteren, han fikk tyfus, men med sin seige selvopp­holdelsesvilje og stahet kom han seg gjennom. Han gikk til vannspringen og tok en kald dusj hever dag, i all slags vær. Margen ble tatt ut av dem, men vanskeligst var kanskje de psykiske skadene som virket senere. Arnt Sæter døde i Vaihingen 01.02. 1945.

Det var mange nordmenn som døde i Vaihingen. Leiren skulle være «ein Erhohlungslager», – en rekonvalesentleir for fanger fra Natzweiler, Dachau, og Dautmergen, Trygve Bratteli var der blant annet – men var det noe fangene ikke fant i Vaihingen, så var det rekonvalesens, de ble sendt til Vaihingen for å dø.

Arne kommer hjem

Det som holdt Arne oppe gjennom de harde åra i konsen­trasjonsleirene var tanken på Inger og familien Dessuten var det bua han skulle sette opp av mange hundre års gam­melt furutømmer inne ved Dragstsjøen som stadig dukket frem i tankene. Den skulle tømres for å stå til evig tid. Der skulle det være FRED, der skulle livet være fritt for alle pla­ger, der skulle det være blankt, stille vatn, fisk i garna, og diger gammelskog like innpå. Det er godt for den som har slike tanker å holde seg oppe med.

Ikke bare ga tanken på bua trøst og styrke bare til ham selv, men som han skriver i forordet til hytteboka for Bjønnhiet: – «Du har vært med på lange og tunge reiser, vært med på å holde liv i tungsinnete kamerater, Først på Vollan, Falstad, Grini, hvor du fikk din innredning av arkitekt Grinde, så en tur til Frauberg i Vogesene hvor du ble drømt om, snakket om. Du avledet mange tungsindte dager da livet var hardt. Så ble du med til Bayern, Dachau og Ottobrunn. Arne kom hjem. Inger ble med barn, det var Gaute, født i mars 1946, og Bjønnhiet ble satt opp senere samme år.

En lykkelig tid begynte

Arne tok fatt på sine skogsdrifter. Hugg snauflater, plan­tet, bygget skogsbilveger. Han for med varsom hand rundt gammeltrærne, men Litj-dammen nedom hoveddammen i Foldsjøen sprengte han ned for å lette tømmerfløtinga. Det var den tid da man drev «manuelt», og fløtet tømmer.

Rolf Aune skriver: Jeg hadde avviklet mitt lille, proviso­riske gårdsbruk i Selbu med to kyr, gris og seks høner og flyttet til byen. Tora og jeg var hos Arne og Inger stadig sammen med barna «Det e så greit», sa han Ame,

«Vi kan driv harraj akt, – kjærringan og ongan kan plukk bær. Så har vi det trivelig om lørdagskvelden og spise harra eller fuggel til middag på søndag».

Slik ble det i mange lykkelige år.