Gjengitt fra årboka 2005 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Polititroppene i Sverige.

Av Soldat 29849 Harald Midtsand

Det har fra mange hold og spesielt fra den yngre generasjon vært stilt spørsmål om hva slags tropper dette var og hvordan det hadde seg at en fullt utdannet hærstyrke på nesten 13000 mann kunne trylles fram og marsjere inn i Norge ved kapitulasjonen i l945.

—tok seg over vidda fra Sverige 

2 kompanier av rikspolitiet og 3 bataljoner av reservepolitiet var sendt opp til Nord-Sverige, og de første soldater fra Sverige ble sendt med amerikanske fly med den norske Bernt Balchen ved spaken den 12. Januar l945.  Amerikanerne hadde stilt 10 fly av typen DC 47 til disposisjon for transport av de første avdelinger fra Kallax flyplass ved Luleå til Høybuktmoen ved Kirkenes.  Sjefen for flystyrken var Bernt Balchen som var oberst i det amerikanske flyvåpen.  Resten av bataljonene som skulle til Finnmark tok seg over vidda fra Sverige til sine bestemmelses-steder vinteren l945.  Dette var en prestasjon som av mange ble karakterisert som en av de hardeste transportetapper under 2.verdenskrig.  Biler lastet med utstyr til sivilbefolkningen i Finnmark, samt hestetren med eget utstyr samt våpen og forsyninger måtte måkes frem over vidda i snø og issørpe.

— 12.770 mann  rykket inn til sine bestemmelsessteder

Resten av bataljonene sto klar til avreise fra sine forlegninger i Sverige i slutten av april og ble sendt inn i Norge etter nærmere ordre fra den allierte overkommando og pr. 12. mai var 12.770 mann  rykket inn til sine bestemmelsessteder.  Troppene ble fordelt slik:  Distriktskommando Finnmark 1.310 mann og 100 hester.  Distriktskommando Nord-Norge 3.915 mann, 252 hester, 121 biler.   DK Trøndelag 2.570 mann, 220 hester, 149 biler.  DK Østlandet  4.975 mann, 220 hester, 330 biler.  Oppgavene de fikk var vakthold over forlatte tyske befestninger, innsamling av våpen og ammunisjon , ransaking og fjerning av miner og sprenglegemer i tyske bosteder og kontorer, fjerning av miner i minebelagte områder samt holde ro og orden blant alle utlendinger som tyskerne hadde som fanger eller hjelpesmenn m.m.

— dimittert i november 1945.

De fleste mannskaper ble dimittert i november 1945.  Enkelte spesialavdelinger fikk en del lengre tjenestetid.

Innledningsvis er nevnt rikspoliti og reservepoliti.  Rikspolitiavdelingene var de første som kom i gang sommeren l943.  Så vidt jeg husker ble det opp satt åtte avdelinger kalt rikspoliti. Disse fikk ved siden av vanlig militær utdanning også politiutdanning, som etterforskning osv. og skulle kunne ta vanlig politiarbeid ved behov.

— Disse bataljonene ble da også senere kalt feltbataljoner.

Reservepoliti var vel bare et kamuflasjeuttrykk overfor svenskene som jo skulle være nøytrale.  Disse bataljonene ble da også senere kalt feltbataljoner.

Initiativet til opprettelse av disse styrkene skyldes først og fremst en nordmann ved navn Carl Boye Semb og et par svenske Norgesvenner, politimannen Harry Søderman og den daværende svenske sosialminister Gustav  Møller.  De klarte det utrolige å få den svenske regjering til å godkjenne det hele, smått om senn, og med stort diplomati.

For interesserte anbefales å lese 3 bøker:

1. Skandinavisk Mellanspel   av Harry Søderman

2. Norska polistrupper i Sverige  av Christer Granegård

3. Sverige tur-retur  av Anders Buraas.

Den øverste kommando over troppene hadde oberst Ole Berg i egenskap av representant i Sverige for forsvarssjefen i London, General W. Hansteen og senere kronprins Olav.

Under Ole Berg sto Olaf Helset som militær leder av styrkene.

De var delt i to grener:

Rikspolitiet under Fritz F. Kaltenborn.
Reservepolitiet under oberstløytn.  Ove U. Gedde.

Soldatene i disse styrkene var folk som hadde flyktet til Sverige av en eller annen grunn.  Mange var motstandsfolk som hadde arbeidet i motstandsbevegelsen i kortere eller lengre tid, noen var kanskje lei av  okkupasjonen, men mange hadde rømt  unna arbeidstjenesten som fort kunne blitt tysk krigstjeneste.   Mange hadde tenkt seg til England for å slutte seg til styrkene der, men blitt i Sverige grunnet forbindelsene med England , som var vanskelige.  Før  1943 da utdannelsen av militære styrker startet, var det skogsarbeid og i landbruket de fleste arbeidstilbud var, og fortjenesten lå på et dårlig nivå.  I skogen var det akkordarbeide og de fleste hadde kanskje ikke noen erfaring med dette.

— Sommeren 1944 var det ca. 250.000 flyktninger

Det var derfor av veldig stor betydning at det ble igangsatt aktiviteter, da flyktningemassen ble stadig større og større.  Svenskene så sikkert også nytten i dette og det hjalp sikkert til at de så gjennom fingrene med en del.  Sommeren 1944 var det ca. 250.000 flyktninger og ved krigens slutt ca. 430.000.  I mangel av befal ble det igangsatt befalskurs for å dekke opp instruktørjobbene.  Det var også befalingsmenn fra den tidligere hæren samt en del av styrkene i England og Scotland.

Harald Midtsand skrev i årboken for 2003 om arbeidstjenesten og rømningen derfra og har skrevet ned sine videre opplevelser etter ankomsten til Sverige .

— rømt fra Arbeidstjenesteleir på Melhus

Ca. kl. 2 på dagen 8/8 1944 gikk jeg over grensen uten viderverdigheter og ble tatt vare på av svenske grensevakter.  Disse hadde fulgt meg med kikkert en stund da de kom fra Sylstugan med noen flyktninger som var kommet dit.  Disse var rømt fra Arbeidstjenesteleir på Melhus.

Vi gikk videre til Blåhammarstugan og etter å ha overnattet der gikk vi til Storlien neste dag.

— videre til Mattmar for bading og avlusning

Jeg overnattet der på en brakke sammen  med flyktninger av flere nasjonaliteter, og etter en del venting ble vi sendt videre til Mattmar for bading og avlusning.  Det trengtes sikkert, for på brakken på Storlien var det nok lange intervall mellom rengjøringene.

Deretter gikk turen videre med tog sørover til Vingåker vest for Stockholm hvor den norske mottakersentral for flyktningene, Kjesäter, lå.

— fordeling av mannskaper til de forskjellige bataljoner

På forhørskontoret der måtte det redegjøres for alt og alle, og jeg tror ikke det var mange med svin på skogen som slapp igjennom der.  Der ble det også foretatt fordeling av mannskaper til de forskjellige bataljoner og annen tjeneste.  Det hele var, forholdene tatt i betraktning, meget godt organisert og vi ble til slutt kledd opp fra topp til tå, og utstyrt med nødvendige papirer ble vi sendt videre til de respektive forlegninger.  Jeg ble sendt til Ånge.  Omtrent midt i mellom Østersund og Sundsvall for opplæring i sambandstjeneste.  Leiren het Holmarudden, og var første møte med polititroppene.  Her var det også godt organisert.  Vi fikk tildelt brakkerom, utlevert uniformer, og plassert i respektive tropper samt presentert for befalingsmenn.  Ingen hadde distinksjoner eller andre kjennemerker, bortsett fra at alt befal hadde kryssbandolær.  Vi hadde ikke våpen og gikk leirvakt med køller.  Maten var i våre øyne førsteklasses.  De fleste av oss var jo nettopp kommet fra Norge hvor matsituasjonen var meget dårlig og det var stor fettmangel.  Jeg husker vi fikk flesk og bønner til middag en dag, og gutta drakk fleskefett for etterpå å få en forferdelig ettermiddag.   Magen var ikke innstilt for den påkjenningen.

— sambandstjeneste med bruk av telefon og morseskjermer

Livet på Holmarudden var preget av travelhet.  Vi skulle utdannes til sambandsfolk på kortest mulig tid, og kondisjonen skulle opparbeides.  Alt ble utført i springmarsj.  Det var springmarsj til oppstilling og andre gjøremål og om ettermiddagen hadde vi veldig ofte kondisjonstrening.  Vi hadde en idrettsbefal som het Mannsåker.  Han drev oss til tider hardt og avsluttet bestandig med ”Rist løs”, med stor stemme.   Ellers var det sambandstjeneste med bruk av telefon og morseskjermer samt koding av meldinger.  Morsealfabetet måtte også læreres, så det var en travel tid uten mye dødpunkter.  Leiren lå sentralt, så på fritiden kunne vi dra inn til Ånge, og vi fikk badet i en sjø like ved. Ved permisjonene måtte vi trekke i sivil, d.v.s. Kjesäterdressen, som allikevel ikke kunne skjule at det var nordmenn, da dressene var temmelig like.  At nordmennene satte sitt preg på stedene rundt forlegningen var ikke til å unngå, men jeg kan ikke huske at det oppsto problem mellom nordmenn og svensker enda vi var godt representert på dansetilstelninger og lignende.

— under oppsetning på forskjellige steder

I månedsskiftet september-oktober l944 var det klart for oppbrudd  fra Holmarudden.  Vi skulle nå ut til våre respektive bataljoner som var under oppsetning på forskjellige steder i Sverige.  Vår tropp skulle til Älgberget i Dalarne og vi reiste med tog til Dala-Järna stasjon.  Der ble vi hentet med busser og kjørt rett inn i ødemarken. Ankomsten til Älgberget leir var et trist kapitel som aldri blir glemt.  Det var mørkt og trist og regnet strømmet ned.  Det var sølet og bløtt overalt og en gammel lokomobil stønnet og peste for å dra et strømaggregat som skaffet elektrisk lys og kraft til leiren.  Lokomobilen viste seg å være nokså lunefull etter hvert, og stoppet på de mest ubeleilige tidspunkt, for eksempel ved kinoforestillinger m.v.

— soveposene frøs fast i veggen når kulden var på sitt verste

Omsider fikk vi tildelt brakker og kom oss i hus.   Det var skogsbrakker som etter hvert som vi kom oss  i orden, viste seg å fungere bra, selv om soveposene frøs fast i veggen når kulden var på sitt verste.  Men ved var det nok av, og når vi fyrte godt i ovnene ble det trivelig på brakka.   På tross av førsteinntrykket, skulle det vise seg at Älgberget ble et utmerket sted å være.   På grunn av sin avstand til bebodde områder, måtte vi stort sett holde oss i leiren.  Dette gjorde at vi ble godt kjent med hverandre, og det ble knyttet kameratskap og samhold mellom både befal og menige som jeg tror vi ville hatt stor nytte av i en kampsituasjon.  Vi stolte på hverandre.

Lokomobilen ble permittert da svenskene bygde ny kraftlinje fra Dala-Järna og til leiren.  Dette arbeidet deltok vi i med liv og lyst med stolpereising og div. andre gjøremål.

— ”markan”

Vi hadde marketenteri, populært kalt ”markan”, hvor vi om kveldene kunne kjøpe noenlunde ferske wienerbrød og kaffe m.m.   Det var et populært treffsted.  Vi begynte etter hvert å nærme oss 800-1.000 mann, og stadig nye ansikter dukket opp.  Vi hadde også besøk av profesjonelle skuespillere som reiste rundt i leirene med forskjellig underholdning.  Det var mange av disse som måtte flykte til Sverige av forskjellige grunner.

— Älgbergtoppen kunne vi se inn i Norge

Opp mot Älgberget hadde vi hoppbakke og det var mange som etter hvert dristet seg utfor der, og rundt omkring var det utmerket skiterreng som ble mye utnyttet i trenings og øvelsesøyemed.   Når vi gikk opp på Älgbergtoppen kunne vi se inn i Norge, det ble sagt at det var ca. 12 mil til grensen og det ble kastet mange lengselsfulle blikk dit.  En natt hadde det vært innbrudd i våpenbrakka, som var under kontroll av svenskene, og ryktene ville ha det til at en gjeng hadde tenkt seg til Norge og manglet nødvendig utrustning.

— beherske mange slags våpen

På Älgberget fikk vi skytetrening med alle slags våpen.  I sambandstroppen hadde vi mye pistolskyting da mange hadde pistol som personlig våpen.   Vi måtte hente ut våpen og ammunisjon hver morgen og levere det inn om kvelden da svenskene ikke tillot at vi hadde våpen i brakkene.  Dette endret seg senere, og vi fikk utlevert geværer for eksersis m.v.  Det ble tilbrakt mye tid på skytefeltene.  Vi skulle lære å beherske mange slags våpen;  pistol, gevær, maskingevær, mitraljøse, lett og tung bombekaster, samt handgranatkasting med flere typer granater.  Det ble travle dager i et barskt vinterklima.  Vi var ute i all salgs vær på øvelser, både dag og natt enkelte ganger.  Ved siden av våpenøvelser hadde vi mye kondisjonstrening og formen ble etter hvert god.

— mer forberedt, dess større er sjansen i en kampsituasjon

Det kom godt med da vi ofte var på lange skiturer hvor vi hadde med oss radiosettene på pulker.  Et radiosett med batterier veide nærmere 40 kg. Med personlig oppakning ble det ganske tungt.  Men ingen klaget.   Parolen var: Jo mer forberedt, dess større er sjansen i en kampsituasjon.  Og vi måtte regne med at det ble alvor en dag.   Selv om vi var i et nøytralt land, var vi underlagt den allierte overkommando og det sto 350000 tyskere i Norge i tillegg til de avdelinger de norske nazistene hadde under våpen.

Først på desember l944  ble vi sendt ut i en stor feltøvelse hvor mesteparten av troppene var med.  Den ble kalt Dalamanøveren og innbefattet innlasting i forskjellige transportmidler samt bevegelser i større forband med forskjellige trefninger innlagt.

— en del konkurranser i linjebygging m.v.

Vår bataljon avsluttet i Furudal hvor det ble arrangert en del konkurranser i linjebygging m.v. og hvor det ble utdelt medaljer til de vinnende lag.  Medaljene ble utdelt av en kongelig svenske,  jeg tror det var prins Bertil.

— klar for avreise til Finmark

Etter denne øvelsen ble to kompanier av rikspolitiet, samt bataljonene 1, 2, og 5 gjort klar for avreise til Finmark hvor tyskerne nå trakk Lapplandarmeen unna russerne sørover og brente alt som de kom over.

Under manøveren i Dalarna fikk for øvrig mannskapene bære distinksjoner, noe som gjorde at selvfølelsen økte noen hakk.

— Vi reiste til Leksand, ca. 3 mil fra leiren

Etter avsluttet manøver dro vi tilbake til Älgberget igjen og fortsatte med de vanlige gjøremål, øvelser og atter øvelser.  Da julen kom var vi så lei av slitet og brakkene at en gjeng av oss bestemte oss for å søke permisjon i de første juledagene.  Vi reiste til Leksand, ca. 3 mil fra leiren, hvor vi tok inn på et pensjonat.  Men det var flere enn oss som hadde tenkt samme tanken og det var fullt belegg.  Vi ble tilbudt å ligge på en skredderverksted hvilket vi måtte akseptere.  Da vi kom inn om julekvelden og skulle legge oss, satt skredderen og noen kompiser og spilte kort, men vi var trøtte og sovnet omsider likevel.

— tilbringe julenatten på et skredderverksted

Etter 3 døgn i sivilisasjonen lengtet vi tilbake til brakkene og reiste til leiren igjen.  Det var første og siste gang jeg skulle tilbringe julenatten på et skredderverksted.

— bataljonen klargjøres til full stridsoppsetting

Utpå nyåret begynte forberedelsene til å forlate Älgberget.  Vi skulle nå flytte til Bäckehagen ved Falun.  Der skulle bataljonen klargjøres til full stridsoppsetting med våpen, kjøretøyer og mye nytt utstyr.  Flyttingen foregikk på ski mens tungt utstyr ble kjørt med biler.  Resten dro vi med oss på pulker.   Avstanden fra Älgberget til Bäckehagen var ca. 12 mil, så nå kom all treningen og feltøvelsene godt med.  På Bäckehagen fortsatte øvelsene som før og vi fikk mye nytt utstyr som skulle prøves og settes i stand.  Vi fikk biler og motorsykkel, motorsykkelfolk, hestetren og radiosett, så ved siden av den vanlige treningen ble det mye å henge fingrene i.

— avdelingene samkjøres og forsyningsapparatet testes

I april ble det ny manøver hvor alle avdelingene som ikke var reist nordover deltok. Dette ble en stor  øvelse med ca- 6.000 deltakere og ble kant Helsinglandsmanøveren. Her  skulle alle avdelingene samkjøres og forsyningsapparatet testes,  noe som viste seg meget nødvendig ettersom mange måtte bruke sine stridsrasjoner da forsyningene uteble.  Grunnen til dette var muligens de raske forflytningene.  Det ble en hard øvelse med mye skigåing natt og dag.  Vi var så trette og  slitne at vi gikk og sov og våknet  hver gang vi stanset.  Hvis det var et feltkjøkken i nærheten kunne vi lukte det på flere kilometers avstand og da fikk vi farten opp.

— begynte å skje ting som tilsa at krigen gikk mot slutten

Manøveren pågikk i 10 dager fra 4. Til l4. april, og tilbake på Bäckehagen ble det om mulig enda travlere enn før for det begynte å skje ting som tilsa at krigen gikk mot slutten og at vi skulle hjem til Norge.  Vi fikk beskjed om å pakke privat utstyr som sivile klær osv. i kasser vi fikk utlevert og merke med nærmeste pårørendes navn og adresse.  Nye uniformer og personlige våpen ble utlevert, og alt troppsutstyr skulle pakkes og merkes, og plutselig var det 1. mai. 

— hørte på radioen at Hitler hadde begått selvmord

Denne dagen kom ordre fra Stockholm  at alle permisjoner var inndratt inntil videre, vi hørte på radioen at Hitler hadde begått selvmord og vi skjønte at nå var det like før avreise.  Alt utstyr var ferdig til avtransport og rastløsheten begynte å gjøre seg gjeldende.  Jeg husker vi satt på brakketrappa i solskinnet og spilte franske valser og Johansons boogievals på grammofon og ventet på marsjordre.  Det gikk mange rykter, men ingen visste noe sikkert.  En kom med  et eksemplar av leiravisa ”Norge kaller ”  og skulle ha hele troppens navnetrekk skrevet på.  I fjor fikk jeg kontakt med ham og fikk tilsendt en kopi,  etter 54 år.  Dette var på fredag 7/5-45.  Samme dag fikk vi beskjed om at kapitulasjonen ikke gjaldt tyskerne i Norge.

— 8. Mai var beskjeden kommet at kapitulasjonen også gjaldt Danmark og Norge.

Vi visste at det sto ca. 350.000 tyskere i Norge.  Vi fikk vite at det pågikk forhandlinger også om Danmark og Norge og antok at det bare var spørsmål om timer før gjennombrudd også her, og om morgenen 8. Mai var beskjeden kommet at kapitulasjonen også gjaldt Danmark og Norge.

— Ingen i Norge visste vel noe om hva vi hadde holdt på med i Sverige

Den verste spenningen ble nå utløst, men samtidig satt vi igjen med en følelse av at all treningen og innsatsen nå ikke fikk noen betydning lenger.  Det ville bli som å  reise hjem tomhendt.  Ingen i Norge visste vel noe om hva vi hadde holdt på med i Sverige, og hvordan ville det bli å komme hjem?  Hvordan ville vi bli mottatt  av de som hadde vært hjemme og opplevd okkupasjonen til siste slutt?

— ordren om avmarsj kom endelig

Det ble heldigvis ikke tid til flere funderinger for ordren om avmarsj kom endelig.  Vi fikk mer enn nok å gjøre med å få alt utstyr, våpen og ammunisjon fram til jernbanestasjonen, og lastet inn i vognene.  Så kom en ny ordre om utsettelse av avreisen og vi måtte marsjere tilbake til brakkene igjen.  Stemningen var da laber.  Endelig kom beskjeden om avreise og vi marsjerte til toget igjen.  Og nå ble det stor stemning.  Vi sang vår kjente marsjsang ”Vi er på veien hjem, den gamle brakka kan gå til sjøs, vi gir en avskjedsklem til alle flickorna små, adjøs”.

Nå begynte veddingen om hvor vi skulle gå over grensen.  Oslogutta, som var i sterk majoritet i sambandstroppen, var sikker på at vi dro rett til Oslo.  Vi trønderne mente at selvfølgelig skulle vi til Trondheim, og nordlendingene nordover.  Da toget tok retning mot Storlien skjønte vi hvor det bar og spenningen ble utløst med hensyn til dette.

— fikk ordre om å klargjøre alle våpen

På Storlien stoppet toget og vi fikk ordre om å klargjøre alle våpen.  Alle magasin ble fylt opp med skarp ammunisjon og dermed kom alvoret inn i situasjonen.  Hva ventet oss når vi kom til grensen?  Mange tanker svirret i hodet.  Så var det en som sa ”Nå får vi kanskje bruk for all treninga gutter” og vi følte oss plutselig på høyden igjen.  Men toget gled rolig nedover dalen uten episoder, snart var vi i Meråker og folk sto alle steder med flaggene i den fin maidagen og vi skjønte at vi ikke behøvde å grue oss for mottakelsen.  Den var enorm over alt, og vi følte vel at dette hadde vi egentlig ikke gjort oss fortjent til.

— fikk vi den begeistrede mottagelse

Vi var blant de første norske avdelingene som kom inn i landet og dermed fikk vi den begeistrede mottagelse som heller skulle ha tilfalt dem som under hele krigen hadde gjort aktiv tjeneste i for eksempel marine, flyvåpen, konvoitjeneste og etterretning m.m.  Mange av disse har ikke fått noen anerkjennelse for sin krigsinnsats i det hele tatt.

— hadde vi en jobb å gjøre

Vel framme i Trondheim møtte vi en underlig situasjon.  Tyskere, russere, serbere, kort sagt alle nasjonaliteter gikk omkring overalt og tanken slo oss at skulle det bli orden på alt dette, hadde vi en jobb å gjøre.  Vi lastet av på Marienborg og bataljonen flyttet inn på forskjellige steder hvor det var plass.  Vi kom først til Katedralskolen og Gerhard Schønnings skole hvor vi flyttet inn til vegglusa etter tyskerne.  Disse hadde igjen begynte å flytte til samleleirer på forskjellige plasser.

— og det ble en de parlamentering

For oss begynte vakttjeneste ved forskjellige militæranlegg.  Jeg ble med en avdeling som skulle holde vakt over et stort ammunisjonslager i ubåtbunkeren Dora 1 på Nyhavna.  Tyskerne, som selv hadde vaktholdet ved inngangen nektet oss å komme inn og det ble en de parlamentering.  Enden på visa ble at en representant for den allierte kommisjon i Trondheim, en engelskmann, ble hentet og den tyske kommandanten fikk sine ordrer.  Deretter gikk det greit.  Vi passet ammunisjonen og ubåtene, og tyskerne gikk vakt ved inngangene.  Vi brukte samme vaktrom som tyskerne, og da det tok tid før vi fikk inn matforsyning fikk vi mat hos dem, og alle  var vi enige om at vi var glade for at krigen var slutt.  Men mange av dem gruet seg for å reise hjem og for hva de ville finne i Tyskland.

— innsamling av tyske etterlatenskaper

Etter en del tjeneste med innsamling av tyske etterlatenskaper rundt omkring i Trondheim, kom det beskjed om at bataljonene skulle flytte til Midtsand leir i Malvik hvor tyskerne nettopp hadde flyttet ut. Denne leiren bestod av en forlegningsdel med mannskapsbrakker og kjøkkenavdeling med kantinebygg hvor vi ble forlagt, og en lagerdel som en engelsk avdeling hadde kontroll over.  Herfra ble det sendt avdelinger til forskjellige deler av Trøndelag for vakthold og demobilisering av tyske avdelinger  samt opprydding og innkjøring av våpen og ammunisjon.  Samarbeidet med de tyske avdelingene gikk greit.  Jeg har bare hørt om et tilfelle hvor det ble gnisninger og det var i Steinkjerdistriktet hvor en løytnant fra vår bataljon fikk problemer da han beordret en høyere tysk offiser ut fra sitt hovedkvarter og denne nektet.  Men løytnanten sto løpet ut og ga noen timers frist.  Da han kom tilbake, hadde tyskeren flyttet.

— problemer med de russiske krigsfangene

Det var også  små problemer med de russiske krigsfangene som plutselig hadde fått friheten tilbake.  Bra forpleining og menneskelig behandling var nok hovedårsaken.  Verst var det med polakker og  en del andre østeuropeere.  De holdt til i en leir på Strindheim, og dit hadde vi mange utrykninger.  Der var det mye knuffing og til og med interne henrettelser.  Der måtte det sørges for å ha ryggen fri, for kniven satt løst hos enkelte.

— vi begynte å se enden på våre oppgaver

Etter hvert som disse elementene ble sendt av gårde, ble tjenesten roligere og vi begynte å se enden på våre oppgaver.  For oss som var igjen på Midtsand leir ble det også tid til en del festlige tilstelninger.  Det ble arrangert dans i kantinebrakka med adgang også for sivile, og det manglet ikke på tilslutning av begge kjønn.  Gutta kjørte med lastebiler til Trondheim, og kom igjen med bilene fulle av damer.  Alle som hadde holdt seg unna tyskerne skulle nå stifte bekjentskap. 

Det var mange som møtte sin tilkommende på disse festene, og romantikken blomstret.  Det gjorde også kjønnssykdommene, og bataljonlegen fant ut at en og samme dame hadde smittet 30 mann med gonorre, noe som kostet staten 30 tusen kroner.  Penicillinet var nettopp blitt tilgjengelig og var veldig dyrt.

— vel stort sett løst de oppgaver

Det begynte nå å bli sen høst og vi  begynte nedtellingen.  Vi hadde selv med oss mye utstyr som skulle leveres inn.  Det var etter hvert blitt innkalt nye mannskaper som overtok og vi hadde vel stort sett løst de oppgaver som vi var tiltenkt, og på tross av dystre spådommer hadde vi unngått væpnet konflikt med tyskere og norske nazister.  Stabskompaniet arrangerte avslutningsfest for de mannskaper som var tilgjengelige, i Tinghuset i Trondheim.  Det ble tatt bilder ved bordet og disse ble det anledning til å bestille, og er det eneste avbildede minne fra denne tiden, bortsett fra noen bilder fra inntoget i Trondheim og noen som ble tatt illegalt i Sverige.

Dermed var polititroppenes historie slutt og mannskapene dimittert, bortsett fra enkelte spesialavdelinger som var igjen for å ta opp og uskadeliggjøre miner utover i distriktene.

Hvis noen i dag spør en ungdom om han har hørt om disse troppene, er svaret som regel negativt.  Burde vi ikke hatt et lite historisk ettermæle? 

Polititroppene var tross alt, ved siden av hjemmestyrkene den største militære avdeling Norge hadde under våpen ved kapitulasjonen.

Hilsen 29849  Harald Midtsand.