Gjengitt fra årboka 2003 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Flyktninger i eget land

AV ØIVIND KRISTIANSEN

I 1944 da tyskerne måtte trekke seg ut av Finnmark, drev de det vi kaller «den brente jords taktikk». Det innebar at alle måtte forlate sine heimer, og det ble gitt ordre om full evakuering. Folk ble jaget på flukt. Dette gjaldt ikke bare private hus, men også samfunnsmessige institusjoner som skoler, internater og aldersheimer. Alt de kom over ble satt i brann for ikke å komme fienden til nytte.

Fienden var i første rekke russerne som trengte inn i Finnmark fra øst. Den nor­ske filmen «Brent jord» har skildret disse hendelsene.

— etablerte seg i huler og

Det er fortalt at mange flyktet opp i fjellene og etablerte seg i huler og nedlagte gruveganger, for å slippe å bli depor­tert sørover. Verst var det for den eldste befolkningen som bodde på sine aldersheimer. Tyskerne stuet folk ombord i små og store båter som så ble dirigert sørover. Til Trøndelag kom det mange flyktninger og Arbeidstjenesten og Hirden ble satt til å samle folk i beslaglagte kirker, skoler, klubb­lokaler og til dels også i private heimer.

Vi skal her fortelle om de samene som utgjorde en stor mengde av flyktningene. Til vår kommune kom det mange eldre samer. De ble forlagt til Verket i Mostadmark, aldersheimen på Nesset i Hommelvik og til gamle Malvik hotell hvor Betania nå holder til. Vi har ikke noen histo­riske kilder som kan fortelle hvordan plasseringen av samene i Mostadmark og Hommelvik skjedde, men i Lukasstiftelsens (tidl. Norsk og Samisk Bibelmisjon) sitt 75 års jubi­leumsskrift fra 1978 har vi tillatt oss å hente noe som Paulus Pytte har skrevet:

— kjenning fra Hammerfest,

Enok Wangberg forteller at han en dag fikk oppringing fra kaien Trondheim. Det var en kjenning fra Hammerfest, Ole Hoen, som bad om hus for seg og sin familie. De kom hjem til Wangberg, og på denne måten fikk han et godt kjennskap til den ubeskrivelige tragedie som hadde rammet så stor del av befolkningen. Wangberg skildret forholdene slik:

«Gjennom forbindelser i Røde Kors fikk jeg ordnet med et adgangstegn til samleleirene og begynte å gå rundt for å se etter kjente. På et gulv i Katedralskolen fant jeg vennene Breimoens fra Børselv som kunne fortelle om tragedien med gammelhjemmet der. På et loft i Realskolen fant jeg en kjær kjøpmannsfamilie fra Finnmark. Vi måtte i gjensynet gråte over fornedrelsen. Det hele var fryktelig. Verst syntes jeg det var i Vår Frues kirke hvor koret gjorde tjeneste som kjøk­ken».

I Trønderhallen hadde Røde kors hånd om mange syke. Jeg besøkte også dem. Det var imidlertid så mange syke og lidende at det begynte å overstige den evne Røde Kors hadde til å hjelpe. Jeg kan ikke si akkurat hvordan tanken kom frem, men vi var imidlertid noen venner som gikk i disse leirene og delte ut klær, som begynte å snakke sam­men om muligheten for å opprette et hjem i en hast for de mange syke venner nordfra. Det var jo mangel på alle ting, og en tanke som syntes umulig å realisere på den tid.

Iflg. jubileumsskriftet lyktes det å få leie Skogn Folkehøgskole. Sanitetsforeningen i Skogn lovte å låne ut sengetøy m.v. Agnes Øverland fra misjonen sa ja til å drive hjemmet og vi (red.) gjengir hva hun fortalte:

— første 5 pasientene

Den 14. des. (1944) kom de første 5 pasientene til det nye pleiehjemmet, som fikk navnet Betania. Distriktslege Fritzgård-Lynum var hjemmets lege. Betjeningen i den før­ste tid besto av Arne Pettersen, Martha Johansen, Solveig Harila og Agnes Øverland. Senere kom også søster Thora Jacobsen nordover. Bygdas befolkning omfattet pleie­hjemmet med stor interesse og kjærlighet og offervilje, så da en tid var gått, hadde vi 22 pasienter. Pasientene ga alle et trist og hjelpeløst inntrykk. Mange hadde pådratt seg stygge sår og bylder under den lange og uhygieniske reisen. En del kom også med merkelapper om halsen. Da vi spurte dem hvorfor, sa de:

 «Vi blir behandlet som dyr».

Hvor takk­nemlige de var for at det fantes et Betania med hvile for deres angstfulle sinn.

I mars 1945 ble forhandlinger innledet om kjøp av eien­dommen Fagerli på Malvik. (Eiendommen besto av en eldre hotellbygning og et mindre gårdsbruk). Eier var Andreas Rekkebo og frue. Vi gleder oss ved tanken på å flytte inn i eget hjem.

Den 8. mai kom så freden.

Det ble en gledens og takkens dag. Da noen tid var gått fikk noen av de friskeste pasien­tene reise nordover igjen og nye ble tatt imot.

Det var alltid forespørsel etter plass.­­­

11. september 1945 flyttet Betania fra Skogn til Malvik. Da noen år var gått, og forholdene nordpå var blitt mer ord­nede, ville myndighetene gjerne få dem som var sterke nok til å reise tilbake. Noen fikk reise, men andre fikk avslutte sitt liv på Betania og ble gravlagt på Malvik kirkegård.

Den 13. september 1964 ble en minnesten avduket på Malvik kirkegård over 23 personer av de evakuerte fra Nord-Norge som er blitt gravlagt der.

Her slutter vi gjengivelsen fra Lukasstiftelsens beretning.

— Aldersheimen Nesset

Vi har ikke funnet noen som kan fortelle om hvordan samene som bodde på Aldersheimen Nesset hadde det, men mange av oss husker dem som vinkende tilskuere til 17. mai-toget når det gjorde sin visitt til «Hjemmet» og når noen av dem hadde sine spaserturer ned til sentrum i Vika. De var lett synlige i sine fargerike klesdrakter. Disse samene var fra Karasjok.

— Soria Moria

På Verket kom det samer fra Kautokeino. De bodde i villabygningen vi kaller Soria Moria. Hjørdis Fredriksli som da var rundt 15 år og bodde på selve Verkensgården, har for­talt oss at samene naturlig nok hadde vansker med å finne seg til rette i uvante omgivelser, med tett granskog og steng­ende høye berg. De lengtet nok etter bjørkekratt og vide vidder. De yngste hjalp til med forefallende arbeid på kjøk­ken, vedhugging og snømåking. De ruslet gjerne til skogs og fant seg et leie under ei bugran hvor de la seg og kvilte. Ellers var de påpasselig med å få seg en kopp kaffe både titt og ofte.

— arbeidet blant dem i Kautokeino

Med samene fulgte også noen av betjeningen som hadde arbeidet blant dem i Kautokeino. En av disse var Olufine Sivertsen som senere ble gift med Ole P. Eidem, bror til Hjørdis.

— gutt som hette Aslak

Det var ikke bare eldre som bodde her. En toårs gutt som hette Aslak kom hit sammen med sin onkel. Gutten ble selv­følgelig alles kjæledegge. Etter det vi er fortalt bor han nå i Oslo.

— Malvik kommune reiste i 1961 en minnestein

Av samene som bodde ved Verket og på Nesset var det 11 som ikke fikk se sine kjære heimplasser igjen. Malvik kommune reiste i 1961 en minnestein på Hommelvik kirke­gård. Før de øvrige skjedde tilbakeflyttingen senest i løpet av 1946.