Gjengitt fra årboka 2006 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Tilføyelse av bilder fra fotoarkivet til HHV
MALVIK SOM SOMMERSTED
Sivert Buaas
Meråkerbanen ble offisielt åpnet den 22. juli 1882. Dette ga muligheten for raske og rimelige reiser mellom Trondheim og Hell. Hesteskyssens dager var forbi. Skystasjonene langs jernbanen ble nedlagt, men ble beholdt i Malvik på strekningen Hommelvik — Selbu over Mostadmarka. Dette førte til en hel omkalfatring på all transport mellom Trondheim og Hell. Dette er omtalt i Bygdeboka.
Malvik og Hommelvik ble etter hvert et meget attraktivt område. En annonse i Adresseavisen den 29. februar 1886 sto det:
«En god sommerbolig i byens nærhed, helst på den østlige side af byen søges».
Det ble nok ikke bare med det ene ønsket Etterspørselen etter sommeropphold i Malvik økte fort. Dette førte til at folk som satt økonomisk godt i det i Trondheim begynte å interessere seg for sommerboliger langs jernbanen østover fra Trondheim. Flotte sandstrender langs Trondheimsfjorden og en fin utsikt over fjorden mot Leksvikfjella og Frosta. Områdene ved jernbanestasjonene og stoppestedene ved Saksvik, Vikhammer, Malvik, Midtsand, Rota og Muruvik var mest attraktive. Hommelvik var på den tida under full utvikling til å bli et allsidig industri- og handelsområde og derfor lite egnet til ferieområde for byfolk.
— bygge egne sommerboliger
Det var økonomisk velsituerte folk som først etablerte seg med å bygge egne sommerboliger på selveide tomter. Folketallet både på større gårdsbruk og småbruk hadde nok på den tiden gått betydelig ned. I store stuggulåner og kårhus ble det ledige husrom. Da det i sommerhalvåret ble muligheter for å leie ut ledig husvære til sommergjester, ble dette en kjærkommen leieinntekt for de det lå til rette for.
Byfamiliene som hadde leid sommeropphold kom flyttende straks det ble skoleferie. Kona og ungene bodde hele sommeren på «landet» som det hette, helt til skoleferien tok slutt. Husfaren bodde heime i byen og kom på besøk i helgene.
— landsungene holdt på med
Det er klart at denne tilflyttingen satte sitt preg på livet i bygda. Selv om livet næringsmessig måtte gå sin egen gang, fikk ungene fort kontakt med de fastboende og ble med på den virksomheten landsungene holdt på med. Det kunne være ugrasluking i nepe- og gulrotåker eller å være med å hente inn kyrne fra beite til melking. Det mest attraktive var nok slåttonnarbeid. I fritiden gikk det på bading og bærplukking og om kveldene var det fotball og gjerne fisking i bekker og vann. Det var sjelden noen av ungene gjorde ugagn. Om det skjedde, ble det kraftig påtalt av foreldrene.
— mye å bety for handelsvirksomheten i kommunen
Det høres kanskje litt glansbildeaktig ut, men slik var det. Den sommertilflyttingen hadde mye å bety for handelsvirksomheten i kommunen. I helgene var det også økning i trafikken på jernbanen. De som hadde fast opphold fikk besøk av slekt og venner. Derfor var det fullt opp av folk på jernbanestasjonene og holdeplassene hver søndagskveld ved avreise med kveldens siste tog til byen.
— telt på Vikhammerløkka
Interessen for «sommeropphold på den østlige side af byen» ble stadig stigende, særlig etter første verdenskrig. I mellomkrigsårene ble økonomien etter hvert bedre for byfolk flest. Mange så seg i stand til å kjøpe hyttetomter og bygge egne sommerhytter. For folk som ikke så seg råd til dette, ble det åpnet muligheter til å slå seg ned med familien i telt på Vikhammerløkka i kortere eller lengre tid. Dette hadde mye å si for ungene som fritt kunne leike seg og bade i fjæra. Dette utviklet seg slik at det ble ansatt egen vaktmester. Det ble den pensjonerte skipperen Ola Raknes. Han skapte Vikhammerløkka om til å bli et utfartssted med orden og trivsel for alle, og han ble en meget populær vaktmester.
— Sjøvollruta
Etter hvert som veinettet ble utbygget og forbedret ble mulighetene lettere til å reise lengre inn i kommunen. Vi fikk egen bussrute opp til Sjøvoll, «Sjøvollruta». Skysstasjonene med hesteskyss mellom Hommelvik og Fuglem på Selbustrand ble nedlagt. Vi fikk isteden bussruter Hommelvik — Selbustrand og Hommelvik — Mostadmark.
— Bussruter Hommelvik — Selbustrand og Hommelvik — Mostadmark
Disse bussrutene førte til stor interesse for hyttebygging innover i bygda. Rundt Hestsjøen og Hønstad ble det så mange sommergjester at Vikhammer Samvirkelag fant det lønnsomt å bygge en liten filial ved Sjøvoll som ble holdt åpen i sommerhalvåret for feriefolket.
Bussrutene fra Hommelvik til Mostadmark og Selbustrand fikk stor betydning både for godstransporten og persontrafikken. For Mostadmarka ble det blant annet mulig å levere fersk melk til Hommelvik. Selbyggene og mostingene kunne bruke buss til Hommelvik, ta toget til byen og enda ha mye igjen av dagen etter byturen. De kunne levere og ta i mot varer på en enklere måte enn før. Hesten ble etter hvert utkonkurrert.
Stor betydning fikk utnyttelsen av de store turområdene i Selbu og Mostadmark. Folk helt fra Trondheim bygde hytter på Selbustrand, Mostadmarka, Vennafiellet, Amdal Drakstsjøen osv. I Mostadmarka var det bare private grunneiere som avsto grunn. A/S Meraker Brug avsto ikke grunn på denne tiden til slike formål.
— Vennafiellet veldig populært
Trafikken på strekningen Hommelvik – Selbustrand økte sterkt. Det var ikke bare i sommerhalvåret utfarten til disse områdene var stor. I vinterhalvåret var Vennafiellet veldig populært. Erling Fredriksli, Mostadmark, som på den tiden var ansatt på «Mostadmarkruta» hos Haldor Kjøsnes, kan fortelle om mange ekstraturer om søndagene i skisesongen og ikke minst om høsten, i bærtida.
— bærtida
Vi far huske på at det og den tida var veldig få som hadde egne biler. I bærtida ble det til og med satt opp ekstratog om søndagene mellom Trondheim og Stjørdal. Alle disse skulle opp i Mostadmarka som var et meget etterspurt bærområde. Det er ikke sjelden i dag å treffe eldre folk fra byen som kjenner Mostadmarka som sitt «tyttebærsted». Årsaken til dette var at A/S Meråker Brug var tidlig ute med å snauhogge gammel skog. Det ble store snauflater med kraftig oppslag av tyttebærlyng. Under krigen var bærplukking en meget viktig «matauk».
— tilfluktssted for hommelvikinger
Under krigen var Mostadmarka et ganske sikkert tilfluktssted for hommelvikinger. I 1940 ble Hommelvikbukta utbygget til krigsflyhavn. Et bombeangrep i Hommelvik ville blitt en katastrofe for all sivil virksomhet. Det var derfor naturlig at folk søkte et sikrere bosted enn Hommelvik. Folk reiste opp til sine hytter i Mostadmarka eller på Selbuskogen så snart de hadde mulighet. Mulighetene til friluftsliv både til lands og til vanns var fra naturens side så absolutt til stede. Det var betryggende å søke ut i skog og fjell istedenfor å bo permanent i nærheten av en krigsflyhavn.
— fineste sjøområde i Trondheimsfjorden
Hommelvikbukta er det luneste og fineste sjøområde i Trondheimsfjorden. Som en skipshavn var den inntegnet så tidlig som på 1600-tallet og benevnt som Imblevik. Det skal bli spennende å se om våre planleggere og politikere kan se de framtidige verdiene av dette området, eller om det blir mest sett på som et «lønnsomt» kortsiktig utbyggingsområde. Den østligste fjordperlen vi har er Muruvika. Selv om industrien har forsynt seg kraftig av dette beskjedne området gjennom lengre tid, har de ikke greid å ta knekken på Flatholman’ Gjennom pressen ser vi at de kommunale planleggerne stadig går til angrep på Muruvika, men foreløpig har de ikke lyktes. Muruvika er et av våre fine småsamfunn i kommunen.
— Flatholman
I Muruvika har det alltid vært god kontakt mellom sommergjestene og fastboende. Når skolene tok sommerferie og sommergjestene kom, kunne for eksempel muruvikingene stille eget fotballag sammen med byungene, og dra, for eksempel, til kamper i Hommelvik. Stoppestedet for jernbanen lå sentralt i grenda og lett tilgjengelig for alle. Flatholman er et av de fineste områdene vi har for bading og fisking. La oss ikke ødelegge dette stedet for de som kommer etter oss.
— populært område å bosette seg i
Vår lille Malvik kommune er fortsatt et populært område å bosette seg i, og for å drive sin næringsvirksomhet og fritidsaktiviteter. Vi har fast byggegrunn. Vi har ikke behov for å bygge våre hus på leirgrunn. I fra jernbanen ble åpnet og fram til i dag er det stadig ønske om å bosette seg hos oss i en liten del av det trivelige Trøndelag. De fleste sommerboligene er nå gjort om til helårsboliger. Etterkommerne etter de første sommergjestene er nå blitt fastboende. Malvikbygger som ser ut til å trives godt.
La oss ta vare på de store verdiene vi har og ikke ødelegge disse naturgitte områdene på jakt etter lettjente penger.
