Gjeteryrket

Gjengitt fra årboka 2006 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Gjetergutt

Kristen Aas, fortalt til Sivert Buaas

Gjeteryrket er av de eldste yrkene vi har. Fra det ble aktuelt å holde husdyr ble det nødvendig å gjete dyrene på beite. Gjeterne fulgte dyrene hele dagen fra morgen til kveld. De måtte passe på at de ikke ble tatt av rovdyr, og at de ikke streifet bort fra sine egne områder, og at de fant heim til kvelds. Gjeteryrket er også beskrevet i Bibelen. Det bekreftes at dette yrket er fra førkristen tid.

På landsbygda var de behov for gjetere. Alle bruk som hadde husdyrbesetning og hadde dyra på beite i utmarka eller på fjellet, måtte ha gjeter. Husdyra beitet hele sommerhalvåret i utmarka. De måtte ha gjeter med hele dagen. Hadde de ikke unger på gården i rett alder, måtte de leie.

— Husmannsunger måtte ta gjeterjobber

Gjeting var en jobb for gutter, men også jenter var gjetere i mange tilfelle. Men det var nok guttene som var mest etterspurt. Husmannsunger måtte ta gjeterjobber som betaling for at husmannskua kunne gå med på beite sammen med kyrne på hovedbruket. Det hendte seg at gutter helt ned til sjuårsalderen ble satt bort som gjetere i andre bygder. En historie forteller om en gutt i sjuårsalderen som ble satt bort på en gård i Klæbu. En nær pårørende skulle senere besøke denne gutten for å se hvordan han hadde det. Han fant han selvfølgelig ikke i hovedlåna, heller ikke i drengestua, men på låven hvor han lå sammen med gårdshunden. Han hadde havnet på det nederste trinnet på rangstigen der på gården. Dette var heldigvis ingen vanlig måte å løse gjeterproblemet på.

— husdyr på beite i utmarka

I Mostadmarka, Selbu og Tydal var det seterdrift helt opp til 1960-åra. Gjeterne måtte flytte med til seters og bodde der sammen med setertausa. Dette kunne være tøft nok for en 8 — 9-års gammel gutt å flytte sammen med fremmede folk og samtidig ha ansvar for en flokk med husdyr på beite i utmarka. Husdyra besto som regel av kyr, kalver, sauer med lam og geiter med killinger Det var litt av en bøling å ta vare på for en liten guttunge. Men øvelse gjør mester.

Melking av geiter krever en egen teknikk.
Opphavet til denne artikkelen, Kristen Aas, til venstre tar sin tørn sammen med Karen budeie

— til setra til melkingstid

Gjeteren måtte være med flokken ut hver dag uansett vær. Han måtte passe på å komme heim igjen til setra til melkingstid. En del gjetere fikk låne et lommeur for å følge med tida. Det var stort. Men som regel måtte gjeteren følge med sola eller se på kyrne, helst bjellekua, når de ga tegn til å ville gå på heimveien. Det er klart at det ble langsomt for en liten unge å gå hele dagen alene. Godterier fantes ikke. Dette sørget de selv for. På grantrærne fantes en type ko (kvae) som de kunne pirke av med tollekniven og tygge sammen til et slags tyggegummi. Dette kalte de for «søtko». Den kunne oppbevares i en liten eske.

— fantasifigurer i tre

Som regel hadde guttene med seg tollekniv. Kniven var et universalredskap. Med denne kniven kunne de sitte og lage alle slags fantasifigurer i tre. Alt fra hester, båter eller fantasifly. De heldigste kunne eie et munnspill med noen toner i. Da kunne de spille alt fra danseslåtter til salmer, eller de laget melodier selv. En liten bekk kunne brukes til mye. Der kunne bygges dam eller kaier hvor amerikabåtene kunne legge til. Drømmen om Amerika var nok til stede. De fleste hadde slektninger i Amerika som de hørte om hadde store gårder og flere hundre kyr. Leiken ved bekken kunne bli så intens at de glemte heile krøtterhopen. Da sprang de opp på den nærmeste haugen og lyttet til kubjella. Da var de tilbake til den grå hverdag. De kunne høre flere bjeller, men alle hadde forskjellig klang, så det var nyttig å kjenne klangtonen av bjella fra egen bjelleku.

— skjul under kvistrike graner

Det var ikke alltid godvær og solskinn. Regnklær fantes ikke. De mest velkledde kunne ha en vindjakke. Det mest vanlige var ullgenser og skjorte. Var det regn, var gjeterne flinke til å finne skjul under kvistrike graner. I tordenvær var ikke dette noen god løsning. Men i valget mellom å søke dekning for regnet eller å bli gjennomvåt, ble det å krabbe under grana til tross for faren for lynnedslag. Gjetere som var redde for tordenvær, hadde det nok ikke godt under slike forhold.

— feit skosmurning,

Det var ikke mulig å forlate bølingen og springe heim til setra. De ville nok ikke bli tatt godt i mot der, så det var ingen god løsning. Av sko var det lærsko, enten var det pluggasko eller beksømsko som ble brukt. Disse var greie nok, men hvis de ikke ble smurt med feit skosmurning, holdt de ikke ut vannet når det var blautvær. Om kvelden ble de gjerne hengt til tørk ved grua. Om morgenen var de tørre og harde som horn. Ble de ikke våte om dagen, førte dette til gnagsår både på hæl og tær. Da var nok løsningen som regel å gå barføtt.

— vaffelkak og kakkakaku

Maten var naturlig nok seterkost. Den besto hovedsakelig av myssmør, gomme, forskjellige typer ost, smør, graut, spikkimat og flatbrød. Til brød kunne det bli brukt hyllkak’ eller til avveksling, spesielt om helgene, vaffelkak og kakkakaku. De hadde også tjukkmelk (tettemelk). Med sukkker og kanel var dette nesten som dessert. I lengden kunne denne seterkosten bli noe ensidig og kjedelig. Men når det led ut på sommeren ble det bær å finne, ja til og med molter, da ble det godt å være til.

— løpe ned til bygda

Gjeteren var ikke alltid ferdig med dagen når han var kommet til setra. Hvis noen av dyra var skadet eller syke og setertausa og gjeteren måtte ha hjelp for å berge dyret, måtte gjeteren løpe ned til bygda for å hente hjelp. Det kunne bli en hard tørn etter en hel dag i fjellet.

Fritidsproblemer eksisterte nesten ikke. Hvis setervollen ikke lå for langt fra ei tjørn eller en bekk med fisk, var fiskestanga god å ty til. Var han heldig, kunne det bli fersk fisk til kvelds. Fjellørret surret i rømme var ikke å forakte sammenliknet med vassgraut om kvelden.

— besøk om helgene

Savnet av leikekamerater kunne bli stort. Fikk de besøk om helgene, var det som regel av voksne folk. Var en heldig i løpet av sommeren å få en fridag, satte en kursen mot nærmeste setervoll for å leike med gjeterne der.

Det var god kontakt mellom folk i Hommelvika og nabobygdene. Det kunne være både slektskap og kjennskap mellom familiene. Det var derfor naturlig å ta kontakt for å avtale gjeterjobb. Ofte gikk de samme gjeterne igjen år etter år på de samme brukene. Det kunne i mange tilfelle bli et livsvarig forhold.

— hadde en tøff jobb

Det er ikke vanskelig å treffe hommelvikinger som minnes årene som gjeter på en av setrene i Mostadmark, Selbu og Tydal. Det er ingen tvil om at gjeterne hadde en tøff jobb. Det er sikkert at de hadde et stort ansvar. De måtte sørge for at alle dyra ble med heim til sætra. Det var ikke alltid så enkelt med både kyr, geiter og sauer, for en uvant gjeter å få hele bølingen med heim til melketid. Det var gjetere, helst gutter, som ikke var mer enn ti – elleve år første gangen de var med til sæters. De traff nok forhold som var helt annerledes enn det de var vant til heimefra. Likevel ble de ikke skremt, de tok jobben år etter år. Og kom de gjennom første sesongen, ble jobben lettere å mestre. De selv ble eldre, og de ble etter hvert godt kjent med dyra og setermarka.

— noe skremsel for gjeterne

Fra slutten av 1800-tallet og fram til vår tid ha vi praktisk talt ikke hatt store rovdyr verken i skog eller fjell. Rovdyra har derfor ikke vært noe skremsel for gjeterne og husdyra i denne tidsperioden. Fra tidligere tider går det historier om bjørn som kunne komme inn på setervollen for å slå seg inn i fjøset. En historie har jeg hørt fra Renå-marka i Selbu. Der ble setertausa vekket av en bjørn som holdt på å slå seg gjennom fjøsdøra. Hun ble både redd og sinna, men styrtet ut og skreik som et vilt dyr. Hun hadde ikke noe skikkelig våpen, men tok soplimen som sto på trappa og løp etter bjørnen som flyktet fra den fryktelige kjerringa! Bjørnen hadde vel aldri møtt et slik forferdelig vesen, og han så vel ingen annen redning enn å stikke sin kos.

— elektriske gjerder

Nå for tida går det mot slutten med gjeteryrket. Løsningen er nå å bruke elektriske gjerder, i hvertfall på innmark. I utmark brukes det ikke gjetere. Buskapene går fritt og har ingen vern mot rovdyr og heller ingen hjelp ved skader.

Det går mot slutten med at husdyra kan gå fritt ute i fri natur.