Taksteinproduksjonen

Gjengitt fra Årboka 2016 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Taksteinproduksjonen på Bjørnstad Nordre

AV JOHAN LUDVIK BJØRNSTAD

Her følger en liten epistel om taksteinproduksjonen som faren min, Birger Bjørnstad, startet opp og drev på heimgården sin, Bjørnstad Nordre. I dag er det jeg som er bonden her oppe sammen med familien min.

Jeg har snakket med Torbjørn Hønstad som er «kårkaill» på gården Granli (tidligere het den Bjørnstadbakk) litt sør for Bjørnstad. Torbjørn arbeidet mange år fast i fabrikkdrifta og har mye kunnskap og minner om produksjonen her. I tillegg har jeg også en del egne erindringer.

Etter å ha gått Skjetlein Landbruksskole i 1936-37 arbeidet pappa på flere gårder nede på Være. Deriblant ganske mange år som gårdsbestyrer til søstrene som da eide gården Øver Være. Denne jobben hadde han under krigen og litt etterpå.

— heimgården Bjørnstad

Etter krigen var det stort behov for byggevarer av alle slag. Pappa så muligheten i taksteinsproduksjon og bygde opp enkle lokaler på baksida av husa her oppe på heimgården Bjørnstad. Meningen var nok opprinnelig å starte sammen med Sverre Vikhammermo. Men Sverre trakk seg fra det, og pappa gikk videre alene. Jeg er litt usikker når de første steinene ble laga, men Torbjørn Hønstad startet i alle fall å jobbe der i 1947. Torbjørn bodde her i den første tida og lå på rom sammen med onkelen min Tormod, som gikk i elektrikerlæra da.

De som jobba her i tillegg til Torbjørn var bl.a. Jon Herjuaune, Odd Troseth, Ivar Saksvik, Arne Sandløkk, Magnar Aunemo og Leif Akre Moe. Akre var, etter tida på fabrikken, dreng på heimgården min, Hommelvik Østre, i ganske mange år på 70-tallet. Sannsynligvis er det noen som ennå husker han, vil jeg tro. Han var, på sin måte, en ganske fargerik person. Akre hadde fri annenhver helg, og da bars det i vei til byen for å skjenke seg ganske kraftig som regel. Mange er historiene om en godt påseilet Akres mer eller mindre vellykkede ”bravader” rundt omkring. Nok om dem her.

— flere typer stein

Det ble laget flere typer stein i fabrikken. Desidert mest gikk det av standard takstein. Ennå er den kjent som ”Bjørnstad-stein”. I tillegg laga de krumstein og mønekammer.  En periode ble det også laget silostein som de første tårnsiloene ble murt opp av. Nopsastein, som var en murstein både i form og størrelse, ble laget i store mengder. Den ble gjerne produsert på byggeplassene der husa skulle bygges og mures opp. Å ”slå” Nopsastein ga gode akkorder og bra betaling minnes Torbjørn. Rett murt Nopsasteinmur med luft i mellom er en svært varig og god byggemåte. Ennå står mange slike bygg rundt omkring.

Etterspørselen var stor, og fabrikken ble fort for liten. Det ble bygget ut større lokaler i flere omganger.  Det var helårsdrift med kalde vintre. Derfor var det en ganske stor jobb på vinterstid å fyre i lokalene sånn at taksteinen fikk god herding og ikke frøs.  All sand måtte soldes før den kunne brukes. I mange år var dette handarbeid.  Stein og singel som ble solda ut fra sanda, var salgsvare eller ble brukt i produksjon av sement-heller til gartneriene.
Noen ganger ble det skaffet ferdig solda sand. Det var nesten luksus.  Sjøsand hentet fra fjøra nede ved Være, var prima vare. Reinere sand var ikke å få.

— gammel militærlastebil

Pappa hadde en gammel militærlastebil som han kjøpte av Jakob Valsø. Den ble reparert og fungerte godt i mange år. Det var utrolig tunge stein- og sandlass som ble kjørt ut, og bra var det å ha såpass solid fjæring og bil. Torbjørn fortalte om en gang de hadde vært oppi Tiller og tappa full bilen av sand fra en sandsilo. Det ble så stort lass, at det kom sand inn bakruta og inn i førerhytta.  Men som sagt det var en solid bil, og alt gikk bra. Noen ganger måtte den ha rullstart. En gang Odd Troseth skulle sette i veg rullstart, hadde Jon Herjuaune vært og satt en pinne på gassen, sånn at bilen fauk i vei for Odd. Men alt gikk vel sånn noenlunde bra tror jeg! Det var noen pek på arbeidsplassen den gangen også.

Rundt midten på 50 tallet traff pappa min mamma, Marie Lovise Vollan fra Dolmøya. Mamma hadde kommet til byen for å jobbe på hotell Phoenix. Ryktene sier at de to treftes på Tjønnstuggu oppå Reppen på fest. Hun flytta etter hvert inn på Bjørnstad, og de giftet seg også her. Både min søster Ragnhild og bror Olav ble født mens de ennå bodde her.  Fabrikkdrifta gikk for fullt, og det var huset utrolig mye folk oppe på Bjørnstad. Onkel Magne hadde gården da og bestyrte selv mye arbeidsfolk i forbindelse med gårdsdrifta. Disse bodde selvsagt her, og det går an å tenke seg litt av det folkelivet som var samla på én plass da.  

— både fabrikk og hus å bo i

Det var kanskje naturlig at pappa så seg om etter ny fabrikktomt etter hvert. Han kjøpte ei tomt på 6-7 mål oppe på Blekkangården på Jakobslia. Der skulle det bygges både fabrikk og hus å bo i. Mamma fortalte at de var der oppe og rydda skog og kratt. Så alt var vel klart for å sette spaden i jorda. Men da gården Hommelvik Østre skulle selges, ble det til at de kjøpte den i stedet. Det var i 1959. I november samme året flyttet de dit og ble bønder på heltid, og vel så det. Sjøl kom jeg til verden i 1963 som sistemann i søskenflokken.

Takstein-produksjonen fortsatte imidlertid videre for fullt. De som bygde husa la ferdig taktroa og sløyf-lektene oppå der. Da var det klart for Torbjørn som for rundt og målte opp og la steinlektene, sånn at det bare var å starte med steinlegginga. Det kunne gå på en god dag for Torbjørn å gjøre taket klart til at steinen kom. Noen ganger ble steinen båret opp på taket. Dette var veldig tungt. Flest ganger hadde de montert opp et stativanlegg med et sykkelhjul som talje oppe på taket. Da var det ganske fort gjort å få heist opp steinen.  Legginga gikk kvikt og var som regel ferdig på en dag eller to det også. Kvaliteten på steinen var god. Noen ganger kom det også uanmeldte kontrollører og sjekket at alt gikk rett for seg.

— røde steinen laget

Sjøl har jeg bare noen få erindringer om taksteinproduksjonen. Jeg kan huske at de drysset rød farge over sementen når den nettopp var kommet i formene.  Sånn ble den røde steinen laget.

Karene som dreiv med dette hver dag igjennom hele året ble naturlig nok ganske håndfaste i klipa. Og jeg har da hørt historiene om de store «håndbakslagene» både her i Mastua på gården og andre plasser. Borti Mastua her var det forresten ikke uvanlig at karene kunne ta seg en liten kollekvint i ny og ne. Det var brukelig å lage til noen slutta lag for de ansatte da også.  Antagelig var dette datidas julebord.