Gamle Riksvei 50

Gjengitt fra Årboka 2016 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Gamle Riksvei 50 gjennom Malvik i mellomkrigsårene

AV PAUL LEISTER HAGEN

Malvik kommune, med sin beliggenhet langs Trondheimsfjorden, har til alle tider hatt en god del gjennomgangstrafikk. Folk som kom sørfra og skulle nordover dro som regel gjennom Malvik. Likeså alle de som reiste nordfra, om de bare skulle inn til Trondheim, eller skulle lengre sørover, så måtte de reise gjennom Malvik.

Dette gjelder selvsagt de som brukte landeveien, til fots eller med hesteskyss. I tidligere tider foregikk imidlertid, det meste av transport av folk og varer til sjøs, både lokalt inne i Trondheimsfjorden og ute ved kysten. I dag er det stor oppmerksomhet om dagens pilgrimer. Og når en tenker på tidligere tiders pilgrimer som kom østfra, så er det klart at de tok seg fram gjennom Malvik.

— Riksvei 50 ble i 1965 omdøpt til E 6.

Riksvei 50 ble i 1965 omdøpt til E 6. Vi skal her berette om traséen til gamle Riksvei 50 gjennom ytre Malvik, samt litt om forhold vedrørende veien gjennom hele kommunen. Vi skal ikke gå så langt tilbake i historien, men konsentrere oss om den gamle riksveien, og hvordan den gikk gjennom Malvik i mellomkrigsårene. Det finnes i dag flere spor etter den gamle Rv. 50, men enkelte parseller av den gikk etter samme trasé som den gamle E6, som nå heter fylkesvei 950.

Begynner vi litt inn i vår nabokommune i vest, Trondheim, og befinner oss på Være, der Ranheimsveien gjør en sving opp til fylkesvei 950, så gikk gamle Rv. 50 rett frem, og passerte gården Være nedre, nord for den gamle gårdsbebyggelsen, (Siim, husene på gården er nå revet og bygd opp på sørsida av fylkesvei 950). Parsellen fungerer i dag som adkomstvei til Væreholmen og en del villabebyggelse. Ved Væreholmen gikk veien over jordet og i ganske rett linje opp til der fylkesvei 950 passerer kommunegrensen Trondheim/Malvik.

Forbi Sjølyst og Hundhammeren gikk gamle Rv. 50 i samme trasé som dagens fylkesvei 950.  Men i svingen før gården Saksvik øvre, når en kommer vestfra, gikk veien litt høyere i terrenget enn dagens fylkesv. 950, og enda litt høyere i terrenget enn dagens gang/sykkelbane.

— Rønningsveien

Ved Saksvik øvre gikk veien ned til venstre, ned bakken og over jordet til gården Saksvik nedre. Veien gikk i rett linje mot veien som i dag heter Rønningsveien.
Saksvikbakken var viden kjent for de som kjørte bil. Den var svært bratt, og det hendte at bilene måtte rygge opp. Bilene var ikke utstyrt med bensinpumpe den gang, de hadde vel et slags flotørsystem. Det var mange biler som måtte trekkes opp Saksvikbakken. Gårdbrukerne på Saksvikgårdene måtte nok mang en gang sele på hesten for å trekke opp biler som ikke kom opp ved egen hjelp. Noen ganger fikk de betalt for umaken, men ikke alltid. En kan også se for seg at bakken var tung å komme opp for de som kjørte med hest og hadde store lass.

Rv. 50 fulgte Rønningsveien, som går på nordsida av gårdsbebyggelsen på Saksvikrønningen. Etter å ha passert Saksvikrønningen, gikk veien opp til traséen som dagens Fylkesvei 950 følger og krysset denne og fortsatte mot Vikhammer omtrent der dagens gang/sykkelbane går.

Forbi Vikhammergårdene er det ikke store endringer i forhold til dagens F.v 950, men ved Vikhammer øvre gikk den gamle veien litt lengre fra husene. Videre fram til Naustkleiva gikk gammel-veien etter samme trasé som dagens F.v. 950.

— Naustkleiva

På vestsida av Naustkleiva gikk Rv. 50 rett fram og over kleiva og kom inn på veien som i dag heter Naustkleiva. Herfra gikk veien ned mot Malvik sentrum. Den gikk på sørsida av to villaer som er bygd etter at veien ble omlagt (Gjølmesli og Winum). Veien ned til Malvik sentrum var også en bratt veistrekning og var nok tung og komme opp for hest med last. Gamle Rv. 50 krysset nåværende Fylkesv. 950 (ved den vestligste fartshompa) på Malvik, og gikk der Hauganveien går i dag. Her lå Malvik Samvirkelag, Malvik meieri, bakeriet til Andersen og Malvik stasjon/postkontor. Alt dette var med og dannet et knutepunkt for trafikken etter veien.

— smia til Hjalmar Austvik

Lengre øst, ved foten av Hauglia, lå smia til Hjalmar Austvik. Den lå mellom gamle Rv. 50 og jernbanen. Smia var viktig for mange av de som ferdes etter veien. Det var alltid noe som skulle repareres på kjøredoningen eller kanskje hesten måtte ha en ny sko. Alle fikk de god hjelp av smeden når de var underveis.

Gamle Rv. 50 gikk som tidligere beskrevet etter nåværende Hauganveien og følgelig nord for gårdene Haugan nedre (eier i dag Karl Ove Skånes) og Haugan øvre (eier i dag Karl Petter Buhaug) slik det går fram av bildet. Ved Haugan øvre gikk veien videre østover i rett linje og forbi gården Malvik nedre, (eier Gunvor og Sturla Hauknes) også der på nordsida av gårdsbebyggelsen. Den gikk også nord for gården Torp nedre vestre (Torp ridesenter), men gikk over tunet til gården Torp nedre østre (eier Selmer. Der gårdstunet lå, står det i dag et redskapshus/korntørke).

Husene på gårdene, fra Haugan nedre til Torp nedre vestre, var bygd slik at stuelåna lå parallelt med veien og var dermed godt synlig for de veifarende. Det ble sagt at eierne på gårdene passet på å male og vedlikeholde stuelåna mer enn driftsbygningene, som ikke var så godt synlig fra veien.

— Fylkesvei 950

Fra gården Torp nedre østre gikk veien på skrå opp til dagens Fylkesvei 950 og kom inn på denne traséen ved busstoppet på Torp (busstoppet på nordsida av veien). Herfra gikk gamle Rv. 50 opp alleen på gården Torpaunet og passerte Sagelva der fylkesveien går i dag. Helt frem til 1909 lå også stuelåna på Torpaunet parallelt med veien. Her lå det i gamle dager et sagbruk og ei mølle. Disse var nok anlagt ved hovedveien for at adkomsten skulle være god for de som skulle levere korn til mølla eller tømmer til saga. På vestsiden av Sagelva gikk gamle Rv. 50 i en bratt bakke ned mot Sagelva og likeså en bratt bakke opp på østsiden. Det var tidligere svært lite fylling over elva og det var heller ingen skjæring på østsiden, slik det er i dag.

Ved Storsand gikk gammelveien mellom gårdsbygningene og drengestua/kårstua. Veien gikk videre i rett linje ned mot jernbaneundergangen som benyttes når vi i dag skal til Midtsandtangen.

Tidligere lå gårdstunet på Storsand på jordstykket mellom dagens bygninger og jernbaneundergangen. Det er mulig at gammelveien gikk gjennom det gamle tunet på Storsand, før husene på gården ble flyttet dit de ligger i dag.

Videre gikk veien på nordsida av jernbanen. Alleen på Midtsand gård gikk tidligere helt ned til gamle Rv. 50, og helt fram til midten av 1970-tallet sto flere av trærne fra alleen på nordsida av jernbanen. Da jernbanen ble anlagt, fikk Midtsand gård ny avkjørsel fra riksveien. Gårdsveien tok da av ved jernbaneundergangen på Storsand.

I 1940 annekterte tyskerne alt areal som tilhørte Midtsand gård nord for jernbanen, samt en del areal fra Storsand og Lillesand. Tyskerne begynte alt i 1940 å bygge Midtsandan leir.

— gikk gjennom militærleiren

Gamle Rv. 50, som da gikk gjennom militærleiren, fikk permanente vaktposter ved inn- og utkjøring samt streifposter langs jernbanelinja. Kontrollen av de reisende var imidlertid sporadisk. Det var lite ønskelig for tyskerne å ha riksveien gjennom leiren, og de påskyndte arbeidet, som var påbegynt før krigen, med å føre veien forbi leiren på sørsida av jernbanelinja.

Fra militærleiren på Midtsand gikk den gamle Rv. 50 på nordsida av jernbanenlinja helt fram til jernbanens vokterbolig ved Sjøtrø (Smiskaret). Her var det overgang over jernbanelinja, med grinder på hver side som måtte åpnes når en skulle passere. Vokterboligen, som lå på nordsida av jernbanelinja, så og si rett ned for eiendommen Sjøtrø, ble revet en gang på 1960 tallet.

— fram til Sjøtrøkleiva

Fra overgangen ved vokterboligen gikk gamle Rv. 50 etter samme trasé som dagens Fylkesvei 950, fram til Sjøtrøkleiva. Men før jernbanen ble bygd, på slutten av 1800 tallet, gikk veien langs strandlinja, der jernbanen går i dag. Veien rundt Sjøtrøkleiva gikk helt nede ved sjøen. Det er ennå steiner der som fungerte som en forstøtningsmur mot sjøen og som veien gikk på.

Arbeidet med omlegging og utbedring av riksveien var nok et arbeid som pågikk over flere år. Når arbeidet var ferdigstilt i ytre del av Malvik, er noe uklart, men en antar at det var i krigsårene 1940 til 45. Ved Saksvik var arbeidet kommet i gang først på 1930-tallet. Ved Torpaunet var arbeidet i full gang i 1937, og som nevnt tidligere, var det tyskerne som flyttet Rv. 50 omkring 1942/43 forbi Midtsandan leir.

— hver gård hadde sin rode

I eldre tider hadde gårdene i Malvik vedlikeholdsplikt på veien. Veien var delt opp i roder, og hver gård hadde sin rode som de hadde ansvaret for. Når vedlikeholdsplikten til gårdene opphørte, er noe uklart. Det er få i Malvik som i dag kan si noe om hvor gårdens rode var, men Ole Erik Engan kan fortelle at gården Engan hadde sin rode på Midtsand. Det var satt opp stolper som var merket for hvor gårdens rode begynte og sluttet.

Langs hele Rv. 50 gjennom kommunen var det kilometermerker. De ga opplysning om avstanden fra/til Trondheim. Antar at det var torget i Trondheim som var utgangspunktet. Litt vest for Malvik sentrum sto 15 km-merket og ved avkjørsla til Forbordsveien (opp til kirka) sto 16 km-merket. Ved Torp og Storsand sto henholdsvis 17 km- og 18 km-merkene. I tillegg til disse merkene var det satt ned flate steiner ved siden av veien, der det var malt på en stor V med rød maling. Det betydde at veivesenet disponerte/eide grunnen fram til steinen.

— behov for vedlikehold

Statens vegvesen har nok også i dag sine veioppsynsmenn, som er ansvarlig for å registrere behov for vedlikehold og reparasjoner på dagens veier. Vi som husker tilbake til tiden like etter krigen og ut over på 1950-tallet, husker godt oppsynsmannen på den tiden. Det var Ivar Olsen, fra Midtsand. Han var en trofast oppsynsmann, som syklet med spade og spett bak på sykkelen gjennom hele kommunen. Han så til at alle stikkrennene var åpne og fungerte godt. Og han utførte mindre vedlikeholdsarbeid umiddelbart.

— oljegrus i 1951/52

Rv. 50 var grusvei fram til slutten av 1950-tallet, (1957/58). Det var lagt på noe oljegrus i 1951/52, men den holdt ikke særlig lenge. Arbeidet med å legge fast dekke skjedde nok etappevis gjennom kommunen. Før den tid måtte veien skrapes, høvles og slettes til, fra tid til annen. Det var spesielt etter at den verste teleløysinga hadde gitt seg, at dette var nødvendig. Da var det å ta fram den store veiskrapa som var parkert for vinteren. Den ble hektet på bak en lastebil, som dro skrapa. Det var som regel Bernhard Forbord som stilte med lastebil. Og jeg husker godt Ivar Olsen, som satt bak på skrapa og justerte den med sine spaker og ratt.

Bilde 5

Slik kunne veien se ut i teleløysinga om våren. Dette er veien vestover sett fra Torpaunet. Bildet er utlånt av Øyvind Vikhammermo.

I tidligere tider hadde de ikke det utstyret vi i dag bruker til snøbrøyting. Før var det brøyting med hest og plog. Men allerede i 1934 fikk Vegvesenet i Sør-Trøndelag sin første lastebil, en FWD, firehjulstrekker. Det var et stort framskritt å få tatt den i bruk, spesielt til snøbrøyting. Men enkelte plasser langs Rv. 50 var det mer utsatt for at snøen blåste inn på veien og la seg til i store fonner.

— mest utsatt for snøfonner

I de områdene som var mest utsatt for snøfonner, ble det satt opp snøskjermer. Snøskjermene var som store grinder, og de hindret snøen i å legge seg inn på veien. Snøskjermene var som regel samlet i et deponi når de ble tatt ned om våren. Om høsten ble de kjørt ut på de riktige plassene. Så var det et hardt manuelt arbeid med å sette dem opp. De måtte barduneres veldig godt, de skulle jo stå i all slags vær og vind. Skjermene ble satt opp et godt stykke fra veien, opp til 10-15 meter. Å sette opp snøskjermene var også veioppsynsmann Ivar Olsens sitt ansvar.