Alsace–Malvik

Gjengitt fra Årboka 2016 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Alsace – Malvik:  Et krigsminne

Av Audun Øfsti

Går man gamle E6 gjennom Malvik sentrum østover mot Hommelvik, ligger det idag et stort jorde  til høyre ved en kryssende liten vei (Malvikveien). Her står langs gjennomfartsveien en gammel rest – en langside – av en grunnmur. Hva kan den være siste rest av? Før den forsvinner kunne det være verdt å fastholde noe av det den vitner om. Så jeg gjør et forsøk på å fortelle historien bak, så langt jeg kjenner den.

— russiske (sovjetiske) krigsfanger.

Muren er del av en brakke som tyskerne bygde under krigen, som fengsel for russiske (sovjetiske) krigsfanger. Ved et par anledninger, som jeg har (ubehagelige) minner om, var tyske soldater med geværer m/bajonett og schäferhunder på jakt etter rømlinger, og gjennomsøkte da gårdene sørover – også min fars gård i Leistadgrenda (som hadde adresse Malvik til 1948, da den ble endret til Vikhammer).

Etter fredsslutningen 8. mai 1945 ble sovjeterne repatriert ganske raskt, skjønt ikke uten å ha vært i kontakt med lokalbefolkningen – vel særlig på gårdene i området – med spørsmål om arbeid (hvordan de formelt ble forsørget vet jeg ikke). Men etter at de var dratt, kom en ny gruppe «fanger» til fengslet. Det var nå tyske soldater, altså allierte krigsfanger, men av et helt spesielt slag.

— annektert av Tyskland

De var nemlig alle fra Alsace i Frankrike, som var blitt annektert av Tyskland, som dermed – for så vidt uten ytterligere brudd med folkeretten – kunne innkalle menn i vernepliktig alder til militærtjeneste. Forsøk på å unndra seg var nokså umulig; de tyske myndighetene hadde all mulig anledning til å ramme familiene med represalier.

Disse alsacerne ble av lokalbefolkningen i området uten videre og helt selvsagt oppfattet, ikke som «tyske soldater», men som ofre for Hitler-Tysklands aggresjon. Den franske betegnelsen for dem er/var «malgré nous» (mot vår vilje). De ble innkvartert i det ledige fengselet etter sovjeterne, men var ikke i praksis, og knapt nok i teorien, krigsfanger. De sov i brakka, men kunne bevege seg fritt. Og de fulgte da samme mønster som sovjeterne før dem: forhørte seg rundt på gårdene om det fantes noe arbeid de kunne gjøre.

— alsacere kom til Leistadgrenda

Her oppstod varige forbindelser med gjensidige og gjentatte besøk etter krigen. Ja, til og med barn av noen alsacere kom til Leistadgrenda for å se bygda som fedrene hadde fortalt om, helt til inn på -90-tallet. En viktig grunn til at dette kunne skje var nok at forbindelsene ble oppretthold gjennom en viss korrepondanse, julekort og annet småtteri. Min fransk-kyndige mor Kirsten, hadde gleden av å kunne bidra med oversettelser.

Uten noen full oversikt over hvem som hadde kontakt med en eller flere av disse ungdommene fra Alsace kan likevel tre av gårdene nevnes. Familien Olav og Lydia Leistad – nærmeste nabo til gamle Leistadmoen skole – hadde ved en anledning hjelp av et helt «arbeidslag» til å bygge en vei ned mot en bekk som den gangen rant nordover mot fjorden øst for uthusene. De mest omfattende forbindelsene hadde imidlertid familien og Ola og Erna Lium, som opp gjennom årene etter krigen flere ganger hadde alsacere på besøk.

Men også i min egen familie (Olav og Kirsten Øfsti) ble det etablert en varig forbindelse, riktignok bare med én mann, Marcel Erath (og etter hvert hans familie). Foruten «vår» mann, Marcel, kan jeg knapt huske noen av de andre, men navnene Eugen, Lucien, Edgar husker jeg. Også at Lucien fantes i to versjoner, en lys og en mørk: Lucien blond og Lucien brun.

— Marcel

Marcel var en vagabond-type. Sommeren 1948 kom han tilbake og bodde hos oss på gården ganske lenge. Han kunne (fremdeles?) litt norsk, men gjennomskuet aldri den skandinaviske måten å håndtere ubestemt og bestemt artikkel på. Trondheimsfjorden ble konsekvent kalt «Den Trondheimsfjorden». Men han var en svært sosial type, som kommuniserte godt uten å beherske språklige finesser.  Siden fortsatte ferden pr. haik – mer vanlig den gangen – opp til finskegrensen og videre gjennom Finnland til Stockholm, hvor han som tallerkenvasker på en restaurant fikk tjent opp penger til hjemreisen.

Forbindelsene til Alsace har også betydd besøk fra norsk side. Ola og Erna Lium besøkte «sin» mann, Gustave Chamber, og også en av de andre, Irrmann, i Strasbourg 1984. Og fra vår Øfsti-side ble det til at jeg tilbragte sommerferien 1960 hos familien Erath i Yport ved Normandikysten. Kontakt fortsatte på lavbluss til 1971, da min kone Kari Werner (Øfsti) (1940-2011) og jeg fornyet forbindelsen med Strasbourgbesøk, noe som igjen førte Marcel, med kone Lucienne og yngste sønn Bruno, til Leistadgrenda sommeren 1972. Siden er det blitt visitter i Strasbourg ganske ofte. I 1983 besøkte jeg og mine foreldre Marcel, som da var blitt enkemann, i Rue Pfeffel. Han var siste gang hos oss i Leistadgrenda, – og i Nidarosdomen! – i 1991 i forbindelse med Haralds kroning. Han døde i 1996. Selv har jeg de siste årene regelmessig besøkt Bruno en gang hvert år.

Der er ikke bare materielle spor – som gamle murrester.