Melvoldgården-Leirhaugan

Gjengitt fra Årboka 2022 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Historia om hus og folk på Melvoldgården/Leirhaugan i Forbordsgrenda

AV ESTER SANDTRØ

Det er lenge siden det ble skrevet noe om livet i Forbordsgrenda i årboka. Det tenker jeg at jeg må gjøre noe med. Jeg har mine røtter godt plantet i denne grenda, og som en av mange etterkommere etter Johan Bernt og Emilie Melvold har jeg tilbragt store deler av barndommen i «Fårrbolan» og på Melvoldgården. En trygg og god oppvekst på 1960-tallet, med mange unger i bygda å leke med og mange vedkasser å sitte på og lytte til de voks­nes jabb og diskusjoner. Jeg husker at de voksne i bygda sa Leirhaugan om Melvoldgården.

Vi ungene kalte den alltid Melvold. Onkel Jon og tante Solveig drev gården, og jeg husker jeg syntes våningshuset var så utrolig stort og flott og så ulikt de andre husene i bygda. Det hadde store vindu, det var høyt under taket inne, utbygg på taket og en fin glass-veranda. Det ble sagt at det var byfolk som hadde eid det, og at det kanskje var flyttet fra byen. Gården hadde vært i salg flere ganger rundt 1. verdenskrig, og onkel Jon fortalte at mine besteforeldre kjøpte gården i 1921 av en frukthandler fra Trondheim. Våningshuset var sannsynligvis bygd i 1914, årstallet funnet på en planke. Mer visste de ikke.

Forbord nedre/ Melvoldgården

I bygdeboka kan vi lese at Forbord nedre/ Melvoldgården ble solgt i 1916 fra Hans Løvø til Lars Eide fra Hemne for kr 42 000,-. Eide solgte i 1918 til bakermester Hybert Sand (fra Ytterøy) for kr 70 000,-. Sand bodde ikke selv på går­den, men hadde gårdsbestyrer. I 1921 solgte han til Marie og Knut Jørgen O. Nørve (frukthandlere i Trondheim). Nørve solgte samme året til mine besteforeldre Johan Bernt og Emilie Melvold for kr 45 000,- pluss kr 20 000,- for besetning og redskap.

Bestefar Johan Bernt kom fra en husmannsplass på Melvoldgården i Mosvik. På denne tiden ble det mer og mer slutt med å ta navnet på gården de flyttet til. Johan Bernt skiftet aldri ut Melvoldnavnet, så da de flyttet til Forbord nedre ble det Johan Bernt og Emilie Melvold og ikke Forbord som etternavn. Og gården ble Melvoldgården. Hans Løvø eide altså gården i 1916, og hadde bygd nytt vånings­hus i enkel sveitserstil. Det ble viktig for meg å finne ut mer om Hans Løvø til vi skulle feire 100-års jubileum 10. september 2021, på dagen 100 år etter at Johan Bernt og Emilie og sju unger kom med flyttelass fra Reitgjerdet gård i Trondheim.

Jeg har brukt digitalarkivet og internettet for å finne ut mer om Hans Løvø, og finner opplysninger om et mangfoldig og strevsomt liv på starten av forrige århundre. Jeg har ikke funnet ut hvorfor han valgte å bli gårdbruker, han var mili­tærmusiker og hadde liten erfaring med gårdsdrift. Kanskje var det for å sikre at de hadde mat? Og hvorfor valgte de Forbordsgrenda? Kanskje kjente de noen som bodde der, eller kanskje var det helt tilfeldig?

Sersjant Hans Hansen Løvø flytter til Forbordsgrenda og blir gårdbruker

Hans Kristian Hanssen Løvø, f. 1872 var fra Åfjorden. Han var sersjant i militærmusikken, og hadde flere opphold i Kristiania mellom 1885 og 1900. Våren 1900 ble han gift med Ingeborg Paulsdatter Storuglen fra Klæbu. De giftet seg i Nidarosdomen og i mai kom datter Margit. Ved folke­telling høsten 1900 bodde han igjen i Kristiania med kona Ingeborg, datter Margit (baby) og svigermor fra Klæbu. I Børsa bodde datter Inga Margrete på 5 år i fosterhjem. Hun var født utenfor ekteskap, og ble forsørget av Hans Løvø.

Hans var militærmusiker og spilte trompet. Korpset sto selv for utdanningen av sine musikere, og de ble ført som van­lige menige med plikttjeneste. Dette var musikere som fikk lønn, og han spilte mest sannsynlig i 5. brigades musikkorps (nå Luftsforsvarets musikkorps). Årene før og etter unions­oppløsningen var en glansperiode for militærmusikken, men lønna var så beskjeden at musikere med familieforpliktelser måtte ta på seg alle de spilleoppdrag de kunne komme over: på tivoli, teater, restauranter, bryllup, sangerfester og spill fra kirketårnene på høytidsdager.

— Kristiania-krakket i 1899

Dårlig lønn og Kristiania-krakket i 1899 kan være forklarin­gen på at Hans og Ingeborg valgte å flytte fra hovedstaden. Kristianiakrakket var et brått og kraftig fall i aksje- og eien­domsmarkedet i Kristiania. Det ble voldsomt kurstap i flere banker og mange konkurser. Mange flyttet fra hovedstaden. Familien reiste tilbake til Trøndelag i 1901. Hans Løvø og Ingeborg ville bli gårdbrukere og kjøpte gården Årli (en Torpgård). De fikk fem barn mens de bodde på Årli; Klara, Gudrun, Aasta, Paul og Herlaug Ingeborg.

På nabogården Leirhaugan bodde Torsten Jenssen Forbord. Torsten var 46 år og ugift, og bodde der med fjøspike, tjenestegutt på 13 år, en pleiesønn på 7 år og Peder på 50 år som var offentlig for­sørget. Torsten må ha bestemt seg for å selge gården, eller kanskje ble han overtalt av Hans? Hans Løvø og Ingeborg solgte Årli og må ha blitt enig med Torsten Forbord om å overta Forbord nedre/ Leirhaugan. Bygging av nytt vånings­hus må ha startet i 1913. Ingeborg ble syk dette året, og fikk ikke oppleve å flytte inn i nytt hus på Leirhaugan.

Hvorfor våningshus i sveitserstil og ikke ei trønderlån?

Trønderlåna ble på 1800-tallet det tradisjonelle våningshu­set på mellomstore og større gårdsbruk i Trøndelag og på Nordmøre. Den er smal og lang, og lengden på tverrveggen er bestemt av lengden på tømmerstokken. Den kan utvides ved å bygge på i lengden. Høyden under taket inne var van­ligvis ikke mer enn 2,10 meter. Vi ser mange slike i Malvik. Men Hans Løvø fikk ikke bygd ei trønderlån på Leirhaugan. Han hadde bodd i Kristiania og kanskje blitt inspirert av hus i sveitserstil der. Kanskje hadde han også studert stasjons­bygninger når han reiste mellom Trondhjem og Kristiania? Han var ny på gården og hadde vel uansett ikke rukket å ta ut tømmer på skogen til å bygge nytt våningshus i tømmer.

Om hus i sveitserstil

Hus bygd i det vi kaller sveitserstil dukket opp i vårt land sammen med industrialiseringen og utviklet seg med utbyg­gingen av jernbaneverket rundt slutten av 1800-tallet. Stasjonsbygningene, som var tegnet av dyktige arkitekter, ble opplevd av de mange reisende og dannet forbilder for byggestilen over hele landet. Kunnskapen og inspirasjonen tok arkitektene med seg fra sine studiesteder i Tyskland, der den sveitsiske alpearkitekturen i tre hadde fått fotfeste som representant for noe ekte og opprinnelig. Byggmesterens, eller håndverkerens rolle, var imidlertid vel så viktig som arkitektens, og mange vil nok heller kalle sveitserhuset for et frodig byggmesterhus. Med mekaniseringen av sagbruks­industrien kom nemlig en økning i produksjonen av byg­ningsmaterialer som muliggjorde masseproduksjon av kom­ponenter til husbyggingen, helt ned til dekorative elementer. Hovedtrekkene var store takutspring, store verandaer, samt riktig forseggjorte lister, border og utskjæringer – den såkalte snekkergleden.

— Sveitserhusene

Sveitserhusene karakteriseres innvendig av en stor takhøy­ de. De luftige rommene fikk brystpanel og kraftig, profilert listverk, også rundt vinduer og dører. Vinduene er karak­teristisk for stilen og gjenkjennes ved T-kors-sprossene og godt lysinnslipp i rommet. Mens vi i dag ser sveitserhusene hvitmalt, var de opprinnelig malt i flere farger. Fargene skulle ikke lenger illudere stein, men etterlignet fargene på treverk. Samfunnsforskeren Eilert Sundt (1817-1875) ble en varm talsmann for sveitserstilen. Han reiste rundt på lands­bygden og studerte boforhold og byggeskikk. Han mente at om bøndene begynte å bygge i denne stilen, ville de få inn mer lys og luft og dermed sunnere boliger.

Hans Løvø hadde nok ikke økonomi til å få bygd et staselig sveitserhus med utskjæringer. Reisverket på huset er bygd på samme måte som uthusene ble bygd. Han hadde nok et byggelag som mest sannsynlig satte opp sitt første bolighus i sveitserstil, men som hadde erfaring med å bygge solide låver som sto støtt i vær og vind. Ved renovering av huset i nyere tid, så de at reisverket tilsynelatende er satt opp først, med doble vegger fra bunn til topp, så og si uten isolasjon imellom. Det var høyt under taket i alle rom (opp mot 2,80 m), men ulik høyde i alle rommene i 1. etasje. Huset ble antakelig tatt ibruk før det var helt ferdig, og rommene ble avdelt, gulv lagt og rommene gjort ferdig etter hvert.

Hans Løvø gir opp gårdsdrift og blir kjøpmann i Trondhjem

Bygging av nytt våningshus på Leirhaugan må ha startet i 1913, og under byggingen opplever Hans Løvø det verst tenkelige: kona Ingeborg får tuberkulose, og hun dør på Hegra pleiehjem 14. februar i 1914. Minstedatter Herlaug Ingeborg på ett år er også smittet, og hun dør 29.mars samme år. Tuberkulose (tæring) var den sykdommen som tok flest liv på 1900-tallet. Ofrene var oftest unge arbeids­føre i 1920- og 30-årene. Det døde 6000 til 7000 nordmenn hvert år.

Hans blir brått enkemann med fem barn, en gård som skulle drives og et hus som er under bygging. Året etter, i 1915, dør også eldstedattera Margit av tuberkulose, bare 15 år gammel. Sannsynligvis hadde hun fått husmorrollen i familien da mor døde. Man kan undre seg over hvordan han maktet å mobilisere krefter til å komme seg videre. Eldstedatter Inga Margrete bodde i Trondhjem, men ellers ser det ikke ut til at han hadde familie som kunne hjelpe. Han hadde fortsatt fire barn i alderen 6 år til 14 år å ta vare på.

— satte ikke bort ungene

Det var ikke uvanlig å sette bort noen av ungene i en sånn situasjon. Men Hans Løvø satte ikke bort ungene. Han hadde en gård han kunne selge, og på denne tiden var det mange gårder i salg. Første verdenskrig hadde startet og Norge var erklært nøytralt. Pengene fløt inn fra de krigførende nasjoner til lille Norge, som handlet villig med krigførende land. Det var «Bør Børson» tilstander. Leirhaugan ble solgt i 1916 for svimlende kr 42 000,-.

Til sammenligning ble nabogården Årli solgt for kr 10 000,- året før. Hvor mye av overskuddet Hans Løvø fikk beholde vet vi ikke. Torsten Jenssen Forbord oppgis i folketelling i 1920 som formuende, så fortjenesten ble i alle fall delt mellom de to. Hans Løvø tok med seg ungene og flyttet til leilighet i Teglverksgt 14 på Bakklandet, og ble kjøpmann i Trondhjem. Eldstedatter Inga Margrete var blitt 21 år, og bodde også på Bakklandet. Han giftet seg på nytt i 1924 med sykepleier Margit Hernes fra Frosta, og de fikk sønnen Asbjørn i 1925.

— lærerskolestudent

Hans Løvø opplevde svært mye tragedie ved at også datter Klara døde av tuberkulose i 1920, bare 19 år gammel. Hun var lærerskolestudent. Døtrene Gudrun og Aasta studerte begge til ingeniør. Gudrun fikk jobb på ingeniørkontor, men Aasta fikk aldri fullført studiene. De ble også ram­met av tuberkulosen, og begge døde i mai 1924 med tolv dagers mellomrom. Gudrun ble 20 år og Aasta ble 18 år gammel. Hans hadde nå bare sønnen Paul (15 år) igjen etter Ingeborg. Hans hadde heldigvis møtte sykepleier Margit Hernes, og giftet seg med henne samme år. Paul fikk en halvbror i 1925. Da ble Asbjørn født. Sønnen Paul utdannet seg til styrmann og sønnen Asbjørn ble lærer.

Det er rart å tenke på at om de hadde hatt et bedre helseve­sen og visst like mye om smitte og smittevern som vi gjør i dag, så hadde kanskje noen av denne familiens etterkom­mere bodd på Melvoldgården i dag. Hans Løvø hadde mistet kone og fire barn, men historia slutter ikke med det. Sønnen Paul omkom også bare 30 år gammel, i skipsforlis i 1939. Hans Løvø sin historie fasinerer og berører meg, både fordi den på flere punkter ligner min bestefars historie, og fordi den handler om å leve med en pandemi som tok kona og fem av barna hans. Hans Løvø var alenefar med fire tenår­inger i mange år, og han må ha støttet alle i å ta utdanning. Det står respekt av det.

— nyetablerte

Hans Løvø og bestefar Johan Bernt var begge personer med stort pågangsmot og evne til å tenke nytt. De mistet begge sin ektefelle mens de var nyetablerte på Melvoldgården, og de ga aldri opp når livet ble vanskelig. Jeg skulle gjerne møtt dem begge, og spurt dem om hvordan de tenkte når de gjorde sine valg i livet. Kanskje var det kvinnene i familien som sto bak eller ved siden og hadde avgjørende betydning? Jeg skulle veldig gjerne møtt dem også. Og hva gjorde Hans Løvø med trompeten-fortsatte han å spille på den? Hans overlevde min bestefar, som døde i 1942. Hans ble 74 år og døde i 1946. Jeg vet ikke om de to noen gang møttes. Det skulle de ha gjort, de ville hatt mye å snakke om!

Historia om livet på Melvoldgården fortsetter i neste årbok. Den skal handle om Johan Bernt og Emilie Melvold og deres elleve unger i Forbordsgrenda.

Kilder

Bygdebok for Malvik bnd. II , Leif Halse 1958
Digitalarkivet
IFI-Informasjonskontoret for farge og interiør