Dette er en gjengivelse av tekstene fra Journalistklubbens hefte utgitt ved Hommelvik skole i 1959. Journalistklubben bestod av elever i avgangsklassen 7.klasse . Heftet ligger på Ungdomsrommet Jakobsli museum.
Lærer Leif Halse

En fattiggutts jul

Ved en såkalt velstående heim sto en liten spinkel gutt. Han sto på tå og prøvde å kikke inn gjennom vinduet. Han ville så gjerne se hvordan et skikkelig julebord så ut. Han kom i tanker om faren som lå og hadde det vondt på et sykehus.

En slik julehygge som han så gjennom vinduet kom han nok aldri til å få oppleve. Han reiv seg løs og gikk sakte nedover gata. Han visste hva som venta når han~ kom heim til det skumle kvist-værelset.

Det var det samme trøstesløse synet: Mor som satt og sydde og de magre små søsken som satt og kikket på.

Han stoppet ved et flott butikkvindu og lot blikket gli over de flotte tingene. Plutselig så han noe brunt i snøkanten. Han så seg forsiktig om. Så bøyde han seg hurtig ned og snappet gjenstanden opp. Det viste seg å være ei lommebok. Han drog opp glidelåsen og kikket nedi, øynene blå kulerunde i hodet på ham. Han talte forsiktig pengene. Der lå det 650 kr. Så mange penger på en gang hadde han aldri sett før. Det sto navn i lommeboka. Eieren bar navnet Erik Dyrendal. Det var jo den kjente grossisten i Frognerveien.

Skulle han gå og levere lommeboka eller skulle han la være? Hvis han lot det være ble det en sorgfri jul for ham og søskenene. Eller skulle han være ærlig finner? I beste fall ble det en liten dusør på ham. Det ble til at han bestemte seg for det siste. Hvor var så Frognerveien? Han spurte en gammel mann og fikk til svar at den lå på vestkanten. Altså på den motsatte sida av byen.

Han begynte å gå. Nordavinden ulte uhyggelig og hvirvlet snøen i øynene på ham.

Endelig var han framme ved huset til grosserer Dyrendal. Han ringte på. Ei stuepike lukket opp og spurte hva han ønsket. Han spurte om han kunne få snakke med grossereren. Så ble han vist inn på et stort kontor. Der fikk han øye på grossereren som var halvt skjult av et mektig skrivebord. Han myste vennlig mot gutten over brilleglassene. Så spurte han hva det gjaldt. Så fortalte gutten hele historia om faren som lå på sykehus, moren og søskenene. Grossereren sa at det var ærlig gjort av ham å komme med lommeboka og at han ikke hadde gjort det forgjeves.

Så rakte han fram en stor, rød hundrekroneseddel. Gutten ble stående helt målløs. Men grossereren smilte og sa at det skulle han ha for at han hadde vært så ærlig. Gutten takka, sa adjø og gikk.

Han kjøpte presanger til familien. Dessuten kjøpte han litt sjokolade til søskenene. Så gikk han inn i en kjøttvareforretning og kjøpte ribbe og mye annet godt. Etterpå sprang han glad og for nøyd heim. Det kom nok til å bli den beste jul han hadde opplevd!

Skrevet av: Brommen — Liffen.

 

Gamle elever møtes

Elever fra klasse 7 a som gikk ut fra Hommelvik skole i 1929 møttes lørdag 9. oktober til en festlig tilstelling. Festen ble holdt i klasserommet på skolen, og disse hadde møtt fram: Reidar Moan, Olav Brobak, Trygve Østerås, Jenny Harrang (Fosmo), Emma Marken (Røsten), Maud Slind (Knutsen), Lilly Trøbak (Wehn), Irene Nevermo (Julsrud) og Lise Haugen (Midtsand). Til festen var innbudt klasseforstanderen Leif Halse med frue og lærerinne Dagrun Gjervan.

Irene Nevermo ønsket velkommen og sa noen minneord om de elevene som var gått bort: Gunnar Skjønsby, Gurine Saltnessand, Esther Smiseth og Lilian Wikmark. Hun leste en skriftlig helsing som Georg Brandslet hadde sendt til skolekameratene, han hadde også skrevet et vakkert dikt til dagen. Seinere overleverte hun klasseforstanderen en vakker blomsterdekorasjon.

Lærer Leif Halse foretok navneopprop etter skoleprotokollen, og tre av jubilantene måtte opp på katetret og lese stiler som de hadde skrevet i skoletida.

Etter en kaffepause på Centrum kafe gikk klassen tilbake til skolen der samværet fortsatte med lysbilder og kameratslig samvær.

Skrevet av Nittiseks.

 

Intervju med en førstereisgutt

Vi kommer inn i den hyggelige stua til Sandstrøm. Ved bordet sitter Arthur i en dyp lenestol. Vi spør ham om vi får stille et par spørsmål, og det er i orden.
— Hvor mange måneder har du vært ute nå?
— Jeg har vært ute en god stund, nærmere bestemt 23 måneder.
— Hvilket mål har du satt deg ombord?
— Jeg håper på å bli skipselektriker.
— Hvilken utdannelse må du ha da?
— For det første må en ha 12 måneders fartstid, og så elektriker kurs, 36 måneders verkstedtid og fylt 21 år.
— Har du lært deg noe fremmed språk?
— En god del engelsk, ellers ingen ting.
— Hvordan likte du deg til sjøs?
— Det ble vanskelig å tilpasse seg i begynnelsen, men det gikk bedre seinere.
— I hvilke kjente byer har du vært?
— Jeg har vært i Rio de Janeiro, Lima, Buenos Aires, London, Rotterdam og New York.
— Hvilke jobber hadde du ombord?
— Det er ikke så få jobber jeg har vært borti — hele fire stykker.
Jeg har vært messegutt, byssegutt, maskingutt, dekksgutt.
— Har du sett noe spesielt?
— Jeg har sett Frihetsstatuen, Empire State Building, FN-bygget og mange andre flotte ting.
— Fikk du mange kamerater ombord?
— Selvfølgelig. Det er jo kameratskapet som holder båten sammen.
— Har du tenkt deg til sjøs igjen?
— Ja, hvis jeg kan løsrive meg fra landkrabbetilværelsen.
— Vil du råde andre til å dra til sjøs?
— Ja, hvis dere er sjøsterke og egner dere for sjølivet. Men jeg
tilråde dere til å gå et kurs på skoleskipet.

Skrevet av Brommen — Liffen.

 

På besøk hos Oline Høyby

En dag besøkte vi Oline Høyby, som bor oppe i Brenna. Hun fortalte om sin barndom og ungdom. Hun er født i Malvik 12. mars i 1876 og gikk på skole hos lærerne Høyem, Selbekk og John Malvik.

Lærer Malvik hadde skole heime hos seg sjøl, og store og små gikk i samme klasse. I den tida brukte de steintavler å skrive på, og Oline har steintavla si ennå. I friminuttene brukte de å danse i fjøsporten.

Til skolemat brukte de potetkake, rugkake og vaffel. Oline ble mye bedt inn til lærerfrua, for far hennes jobbet på gården hos lærer Malvik. Det var lang og hustri vei heim, og Oline pleide å vente hos Malvik til far hennes gikk heim om kvelden.

Åtte år gammel begynte hun som gjeter. Siden måtte hun være med i fjøset og melke. De var ti søsken heime hos dem, og sju var eldre enn Oline. Hun gikk og leste for presten Berge og ble konfirmert i Malvik kirke. Etter konfirmasjonen måtte hun ut og tjene. Hun fikk 50 kroner for året og ett par sko. Den 20. november 1901 ble hun gift med Sivert Høyby. De traff hverandre i bryllupet hos Gunhild og Lars Hansen.

På spørsmål om hva hun driver med om dagene, svarte hun:
— Jeg vasker og lager mat til sønnen min kommer heim, og ellers
gjør jeg det som hører husstellet til. Jeg går til Vika en eller to gan
ger om dagen — etter som jeg har tid til.

Oline har vært med på flere turer i sommer — en gang til Storlien og to ganger til Selbu. Dessuten har hun vært på Hell og to
ganger til Beitstad for å besøke datter si. Tross sine 83 år er Oline
Høyby rask og rørig. Hørselen er blitt dårlig, men ellers er alt bra.

Skrevet av Toril og Marie.

 

Hommelvik skole vant friidretts- mesterskapet

I første uke av oktober holdt skolene i Malvik det årlige fri idrettsstevnet på idrettsplassen i Hommelvik. Hommelvik skole vant stevnet for fjerde gang på rad. øvelsene var 60 meter løp, lengdehopp og balikast. Dette stevnet gjaldt både gutter og jenter, fra fjerde til og med sjuende klasse.

Været var ikke på langt nær så fint som året i forveien. Det var ganske kaldt, og derfor var det mange som foretrakk å løpe i treningsoverallene.

Av tilskuere var det noen ganske få, og de som var der, var godt innpakket i ullgensere, og det beviser at arrangørene hadde ventet for lenge med å holde stevnet.

Med ungdommelig glød og iver gikk alle deltakerne inn for å hevde seg best mulig, og det ble mange harde oppgjør.

Som nevnt ble Hommelvik skole best sammenlagt med 3846,5 pt., nr. 2 Vikhamar skole 3497,5 pt., nr. 3 Sandbakken skole 3335,5 pt.

Det beste enkeltresultat for gutter ble oppnådd av Bjørn Rokstad, Vikhamar, han hoppa 4,87 meter i lengde. Han ble også største poengscorer sammenlagt. Beste enkeltresultat av jentene hadde Unni Nielsen, Hommelvik, hun kasta 32 meter med liten ball. Best sammenlagt av jentene ble Kan Melvold Sandbakken. De øvrige resultatene ble:

Jenter: 4. klasse: 1. Kan Melvold, Sandbakken, 262,5 pt., nr. 2. Bjørg Auran, Hommelvik, 237 pt., nr. 3. Unni Nilsen, H.vik, 229,5 pt. 5.

klasse: 1. Randi Granås, H.vik, 256,5 pt., nr. 2. Berit Andersen, H.vik, 240 pt., nr. 3. Jorunn Engan, Vikhamar, 209 pt.

6.klasse: nr. 1. Marit Dahle, H.vik, 239,5 pt., nr. 2. Marie Granås, H.vik, 214,5 pt., nr. 3. Unni Lorvik, Vikh., 199 pt.

7. klasse: nr. 1. Wivianne Plugge, H.vik, 234 pt. nr. 2. Ellinor Sivertsen, H.vik,
229 pt., nr. 3. Berit Holmberg ,Vikh. 213 pt.

4. klasse gutter: nr. 1. Karl Kr. Haugen, H.vik, 259 pt.nr. 2. Bjørn Zackariassen, Vikh., 232 pt., nr. 3. Toralv Spets, H.vik, 226pt.

5. klasse: nr. 1. Ivar Valdstad, Sandb. 228 pt., nr. 2. Åke Brandslet,. H.vik, 227 pt., nr. 3. Inge Brøseth, H.vik, 214. pt.

6. klasse:
nr. 1. Rolf Malvik, Sandb., 268 pt., nr. 2. Arild Skjøldsvold, Vikh., 253 pt., nr. 3. Rolf Steinar Stav, H.vik, 250 pt.

7. klasse: nr. 1.
Bjørn Rokstad, Vikh., 340,5 pt., nr. 2. Johan Nygaardsvold, H.vik, 289 pt., nr. 3. Ole øvre, H.vik, 250,5 pt.

Skrevet av Jony.

 

Må itj flir

En lærer spurte barna hvorfor en skal børste tennene. Ei lita jente rakte handa i været og sa:
— Det er for at maten itj skal bli skitten.

En mann tok med seg kjelken da han skulle gå og legge seg. Et av barna spurte hvorfor han tok med seg kjelken opp på loftet.
— Æ bynne å bli lei tå å gå i søvne! svarte han.

En tjukk mann ble påkjørt av en bil.
— Du kunne da vel ha kjørt utenom meg! sa han sint.
— Æ vesst itj om æ ha nok bensin! svarte sjåføren.

Løytnanten til en av de nye soldatene:
— Ja, nå er du altså kommet i kongens klær, nr. 87!
— Ja, æ kan skjønn det, for dem passe slett itj te mæ! svarte
soldaten.

 

Et intervju med Oddmund Rykkvin

En dag stakk jeg innom og slo av en prat med lektor Oddmund Rykkvin.
— God dag.
— God dag. Du må versågod sitte.
— Takk. Hva holder du på med?
— Jeg holder på med å rette bøker.
— Hva for en skole er du på da?
— Før var jeg på realskolen i Vika, men nå er jeg på katedral skolen i Trondheim.
— Når reiser du om morgenen?
— Jeg må stå opp i halv sju-tida, men toget går litt før halv åtte.
— Du er vel ute i god tid nede på Halstad?
— Nei, jeg kan ikke si det. Jeg er alltid en av de siste. Når klokka ringer nede på holdeplassen, skjønner jeg at jeg må begynne å springe.
— Er toget i rute til byen?
— Ja, for det meste. Men en dag måtte vi reise om Stavne, for det hadde vært avsporing ved Lademoen.
Da kom du vel seint til skolen?
— Jeg tok drosje fra Leangen, så det blei ikke så svært seint.
— Hvem er rektor på katedralskolen?
— Han heter Asbjørn Øverås.
— Er det mange elever i den klassen der du er klasseforstander?
— Det er tretti, men på hele skolen er det omkring tusen elever.
— Hvor mange timer har du om dagen?
— Det er så forskjellig, én dag har jeg åtte timer. Men så har jeg jo all rettinga om kvelden da.
— Hvordan liker du arbeidet ditt?
— Jeg liker det bra, bare jeg får ungene til å lære noe.
— Adjø, og takk for samtalen!
— Adjø, og takk for besøket!

Skrevet av K.R.

 

Heimbygda mi

(En skolestil)

Malvik er delt i 5 grender: Mostadmark, Hommelvik, Muruvik, Malvik og Vikhammer.

Mostadmark er ei langstrakt og brei grend. Gårdene ligger på begge sider av veien hele dalen oppetter. De viktigste næringsveiene er skogbruk og jordbruk. Mostadmark har egen skole og eget samfunnshus, og Hommelvik Samvirkelag har en filial der. N.S.B. har bilruter på Mostadmark, og det er god forbindelse med Hommelvik.

Muruvik ligger cirka 2 km nord for Hommelvik. Det er ei trivelig lita grend og en god arbeidsplass. Meråker Smelteverk har lager og kai i Muruvik. Der er ei god havn, og ved kaia ligger mange store båter og losser og laster. Verket brenner kalk og har 30 mann i arbeid. Svenskene holder på og bygger ei oljehavn i Muruvik. Arbeidet ble satt i gang for et års tid sidën, og mange har arbeid der. Barna fra Muruvik går på skole i Hommelvik.

Malvik er ei stor og vid bygd med mange store gårder. Skolen
heter Sandbakken og har 100 elever. Der er landhandel og samvirke
lag, så grenda greier seg godt med butikker. Grenda har noe indu
stri, og der er ikke mange som går arbeidsledige.

Vikhammer er ei folkerik grend. Særlig bor det mange ute på Saksvik og Hundhammeren. På Vikhammer er en ny, fin skole med 200 elever.

Hommelvik er et industristed og sentret i bygda. Den største bedrift er Hommelvik Bruk. Det er nå modernisert og har 40 mann i arbeid. Hommelvik Verft og Støperi, som nå heter Hommelvik Verksteder, hadde 60 mann i arbeid, men nå er bedriften slått konkurs, og arbeiderne går ledige. Impregneringsverket på Nygården tilhører Norges Statsbaner og har en arbeidsstokk på 30 mann. På Djupvasskaia er det en del trafikk, og ca. 20 mann har fast arbeid i transporten. Til tross for at det er liv og virksomhet på de fleste arbeidsplassene, er det ca. 100 mann som går ledige.

I det siste er det reist flere nybygg i Hommelvik. Det største er Kommunebygget, som kosta nesten 1 million kroner. En ny skolebygning er reist og tatt i bruk siste høst, og for tida arbeider Strindens Sparebank med å reise et nybygg ved riksveg 50.

Skrevet av Blackie.

Fotballvise

Torgeir, Ole, Sven og Kjell
står i den barske klubben «Fjell».
Den blir sikkert aldri slått
for med de andre går det smått.
Fjell er nok basen likevel.

Vi slår de andre med sju-åtte—null
da blir de lei seg og sparker tull.
For det er «Fjell»-guttene som kan spark’
de andre snubler i jord og mark.
Og mor deres må ta en barnesull.

Selv om de andre agerer Brasil og Sverje
blir det scoret av Ole, Sven og Terje.
De andre er nok for snål’
og får ikke inn et eneste mål.
Mens Bakkan holder på å herje.

Her har vi skrevet en vise om «Fjell»
for den beste klubben er den vel.
Nå skal den ivei og sparke mot «Svanen».
«Fjell» vinner vel — for det er jo vanen.
Mener Ole og vi og Kjell.

Skrevet av Brommen og Jony.

 

Intervju med en skredder

En dag vi var i Vika gikk vi innom skredder Andreas Løvseth og slo av en prat med ham.
— Når kom du på tanken om å bli skredder?
— Det var i 1945.
— Hvor lang er læretida?
— Læretida er fire år, og jeg var 30 år da jeg tok svenneprøven.
— Kan du fortelle oss litt om hva svenneprøven er.
— Først må du ta mål av en kunde og tegne en livkjole. Etterpå må du handsy den, det er ikke lov å bruke maskin. Den kjolen får du ei uke på å gjøre ferdig. Da er du under bevoktning av en komité på 4 mann, som besøker deg et par ganger om dagen. Det er 40 000 sting i en slik kjole, og de skal syes like tett som på maskin.
Så har du en muntlig prøve samtidig, og så skal komiteen bedømme arbeidet ditt. Det er ei nervepirrende. tid!
— Liker du yrket ditt?
— Jeg liker det godt. Det er en stor ting å kunne et fag og å få noe å gjøre.
— Synes du at folk i Vika har fått likere klær etter at du begynte som skredder?
— Ja, i alle fall dem som jeg har sydd til. En må ha tru på den tingen en holder på med! En må være optimist! Det var en gang
to frosker — en pessimist og en optimist.

De falt nedi hver si melkespann. Pessimisten drukna, men optimisten plaska og svømte omkring i melka til det ble smør. Så klatra han opp på smørklumpen og berga livet!
— Er yrket ditt vanskelig?
— Det er vanskelig og krever både nøyaktighet og tålmodighet.
— Kan du fortelle hvorfor skredderne sitter på bordet med føttene i kors når de syr? .
— Det har vi slutta med. I riktig gammel tid satt skredderne på et bord med hull i til føttene. Den tida varma han strykejernet på ovnen. Seinere fikk vi såkalte spesialbord med uthulninger fra kanten og innover. Så har vi stoler  som passer akkurat til de uthulningene, og der sitter vi godt.