Naustan kafe

Gjengitt fra Årboka 2016 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Naustan kafé

AV TORDIS STOKDAHL

Opprinnelsen til kafeen var ei hytte som eieren av går­den Naustan nedre, Johan Naustan, hadde satt opp på sin egen skogeiendom i sør mot Leistad øvre.

Da den nye riksveien (Riksveg 50) ble bygd, ble hytta flytta ned til nyveien. Gårdeieren hadde da funnet seg ei hushol­derske, Eline Bjørnstad, som han også senere ble gift med. Hun var en habil driver av en kafé. Hun hadde tidligere vært kokke og forstanderinne på Rinnleiret militærleir. Eksakt tidspunkt for når kafeen ble tatt i bruk vet jeg ikke, men på fOrste del av femtitallet er antydet. Kafeen var bare åpen på sommeren. Dagsbesøkene på kafeen kunne variere mye, så Eline fikk installert ringeklokke på veggen som varslet inne på gården når noen ville handle. Denne gjorde det lettere for henne å få gjort dagens gjøremål på gården samtidig som hun betjente kafeen.

Vareutvalget som ble tilbudt var ganske stort. Flere brusvari­anter: Asina, Solo, Champagnebrus og Coca-Cola. Flere sor­ter med is: Krone-is, Titikaka og Båtis, samt rundpinne med og uten sjokolade. Av godterier i hylla kan nevnes Freia melkesjokolade, Firkløver og 5-Ores karameller, poser med Kongen av Danmark og bringebærdrops. Dessuten sigaretter av merkene Carlton, Jolly, South State og Blue Master, og Tiedemanns tobakk både gul, blå og rød. Bygdas unge var vel de som brukte kafeen mest. Men det må nevnes at bebo­ere ved Betania sykehjem syntes at en tur ned til kafeen for å ta en kopp kaffe, et glass med god gul saft eller kun for å ta seg en røyk var en hyggelig avveksling.

— salget av sigaretter

Eline var streng på salget av sigaretter til de som ikke var gamle nok. Jeg husker godt mine første sigaretter som ble tatt før lovlig alder. Noen venninner samlet sammen penger nok for å kjøpe ei eske sigaretter, men nei, Eline forlangte «lappe» (legitimasjon) fra forelder. Gode råd var dyre – ei venninne var ganske flink til å skrive skjønnskrift, så på lap­pen stod: «En 10-pakning Carlton», og med farens under­skrift. Faren hennes kjøpte ganske mange 10-pakninger med sigaretter på kafeen etter dette…

Eline drev kafeen til først på sekstitallet. I 1965 overtok mine foreldre Naustan Nedre. Mor hadde lyst til å åpne kafeen på nytt. Hun tenkte nok mest på det sosiale med det. Kafeen fikk nye, små respatexbord, stoler, og mor sydde gardiner og duker til bordene. Fortsatt ble kafeen holdt åpen bare på som­merstid. Vareutvalget var vel omtrent det samme som tidli­gere. For bygdas ungdom var dette møtestedet. «Vi møtes på Naustankafeen da!», ble det ofte sagt. Mor hadde hatt åpent hus tidligere for de som hadde vært på samvirkelaget og handlet, og som trengte en hvil før de tok fatt på heimveien med varene. Disse fulgte med henne over veien til kafeen. Jeg tror nok hun satte like stor pris på disse besøkene som dem.

— funger­te som venterom

Kafeen var flittig brukt av de som skulle på bytur, enten med buss eller tog. Man måtte ha god tid, for bussen eller toget gikk ikke flere ganger i timen den gangen. At kafeen funger­te som venterom, kan man trygt si, da et søskenbarn av meg en gang satt sammen med mor på kafeen og ventet på bus­sen for å reise til fødestua på stiftelsen. Mor serverte kaffe med lettvinte wienerbrød og Lincoln-kake. Lincoln-kaken var en skuffkake med kanel og sukker. I hyllene var det brus, godterier, is og tobakk. Langtidspasientene på Betania sykehjem var flittige brukere. Mor hadde mange fortrolige og gode samtaler med dem. Den første tida etter at kafeen ble åpnet på nytt, bodde vi fortsatt på nedre side av veien, så mor måtte være tilstede på kafeen hele dagen. Min søster Liv Brynhild var til god hjelp som betjening i denne tida.

I 1969 fikk far beskjed om at hovedveien skulle bli europa­vei og utbedres. Det skulle bygges gang- og sykkelvei. Dette betydde at kafeen måtte rives eller flyttes, for den lå for nære veien. Kafeen ble ikke revet, men den ble flyttet med traktor til Hovin i Midtre Gauldal. Der skulle den benyttes som hytte, så til slutt ble den til det den engang var.