Gjengitt fra årboka 2003 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Russerfangene i Forbord Bedehus
AV EDITH FORBORD
Da tyskerne okkuperte Norge i 1940, ble det også transportert fanger hit til landet fra andre steder hvor de hadde kriget, deriblant fra Russland. Det ble behov for egnede plasser for oppbevaring av disse, og Forbord bedehus unnslapp ikke. Det kom ordre om beslagleggelse! Huset eies av Malvik Indremisjon, og medlemmer av foreningen satte straks i gang med og tømme huset for alt som var av verdi, for å ta vare på det.
— i hvert fall flere titalls.
Så kom hærmakta med sin «utsmykning»! Storsalen ble sove-/oppholdsrom, med køyer opp etter veggene. Hvor mange fanger som var stuet sammen der, vites ikke helt sikkert, men i hvert fall flere titalls. Hele eiendommen ble inngjerdet med høyt piggtrådgjerde, og med bevæpnede vaktposter ved portene. Bygdavegen gikk jo der forbi, men ble snart stengt, og ferdselen ble lagt, via Melvold — Reitan øvre Torp og videre.
— en råpotet eller ei kunepe
De russiske fangene ble daglig drevet i veg til jobbing på steinbruddet på Forbordskleiva. Det var grusomt og se disse menneskene, delvis slepende av sted av utmattelse!Ikke sjelden vanket det slag av geværkolben hvis de prøvde og ta noe spisende fra vegkanten, så som en råpotet eller ei kunepe, som «tilfeldigvis» har blitt liggende igjen etter innhøstningen. Det var harde bud vi ble vitne til i de dager. Ikke alle vaktene var like nidkjære heldigvis.
— var tatt etter rømming
Enkelte fanger prøvde å rømme fra elendigheten, men ble som oftest funnet igjen! En dag hørte vi forferdelige hyl og skrik fra fangeleiren, og en del dumpe lyder. Vi lurte oss nedover, og skjulte oss bak en forhøyning rett over der, og ble vitne til at en stakkar satt bundet og sammenkrøkt på gårdsplassen! Han var tatt etter rømming, og nå kom straffen! Han ble rett og slett banket i hjel av sine egne!
— straffet med mindre mat
Om de ble beordret til det av tyskerne, eller om de gjorde det av egen fri vilje, vet vi ikke, men vi vet, at hvis noen rømte, ble resten straffet med mindre mat, og hardere arbeid. Maten bestod av tynn grønn suppe og mørkt, surt brød. «Stump» kaltes det. De skulle ikke ha noe nærende mat, av visse grunner! Vi stod der da, og så og hørte på dette, til det stilnet av. Han sank sammen! Det var fortvilt, at en ikke på noe vis kunne få hjelpe en stakkar, som søkte friheten!
— stekte en del vafler, og la i veg
Det var også lysglimt blant disse mørke tider. Vi lærte oss og dra kjensel på de tyske fangevokterne, som var menneskelig mot fangene! De eldste var mest moderate! En dag, en av de «bedre» fulgte fangene opp til «Kleiva» til arbeidet i steinbruddet, de var ikke så mange den dagen, så bestemte min svigerinne og jeg oss, for at vi ville prøve og gå opp dit med noe godt, spisende til dem. Vi stekte en del vafler, og la i veg opp til sperringen, og spurte vaktene om vi fikk gi dem dette. Han fikk også smake, så snudde han ryggen til og spaserte bortover vegen, han skulle ikke se dette! Så kom en av fangene, da etter tegn fra vakten, ned til oss og mottok vaflene, som også ble delt med de andre! Han takket oss, med kyss på hånden i stor ydmykhet, og vi vandret glade hjem igjen!
Det var den dagens gode gjerning, fra begge sider!
Triste minner dette! Men så kom 1945 med fred! Fangene ble sluppet fri, – og Bedehuset likedan.
— trådte atter til, med dugnadsarbeid
Det ble et meget omfattende og krevende arbeid som stod for døren, med rensing — oppussing — restaurering, alt ifra grunnen av. Foreningens medlemmer, og andre, trådte atter til, med dugnadsarbeid, og alt kom etter hvert på plass, i sin gamle form! Gjennom årenes løp er det gjort en hel del med forbedringer, så som bl.a. påbygg for sanitære forhold etter tidens krav, og huset er godt ivaretatt.
Hva fremtiden vil bringe – vet ingen!