Gjengitt fra årboka 2003 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Arbeidstjenesten (AT) under krigen
AV BJØRG HERNES
Arbeidstjenesten ble igangsatt av Administrasjonsrådet, som en frivillig organisasjon sommeren 1940, for å hjelpe til i jord og skogbruk for å øke mat- og brenselsforsyningene.
For at landet skulle ha et styringsorgan etter tyskernes okkupasjon, utnevnte Høyesterett, etter godkjennelse av tyskerne, et «Administrasjonsråd» bestående av framstående nordmenn. Disse var ikke medlemmer av Nasjonal Samling (NS), og hadde en viss tillit i folket. Tyskerne håpet på denne måten å vinne det norske folk.
Da dette viste seg ikke å fungere, ble rådet oppløst den 25. september 1940, etter å ha fungert fra 15. april samme år. Landets administrasjon ble da overtatt av tyskerne og senere av Quisling-regjeringen.
— 25. september 1940 ble AT nazifisert
Etter 25. september 1940 ble AT nazifisert, og det ble innført tjenesteplikt og nazihilsen. Fra april 1942 var sjefen for AT NS-medlem. AT ble nå militært organisert med egne uniformer og vanlig militær eksersis. Nazistene så seg nytte i AT, og begynte å kalle inn årsklassene for å få kontroll over norsk ungdom. AT var organisert med en sjef på toppen, general Frdlich Hansen, og bygd opp som et vanlig militærsystem. I denne artikkelen forteller Harald Midtsand til Bjørg Hernes om sin tid i Arbeidstjenesten:
Oppbyggingen av en sveit, et kompani på 150 mann i militær forstand, var som følger (sveit ble bare brukt i AT, tror jeg, de tok igjen gamle norrøne navn og betegnelser): På toppen sto sveitføreren, deretter fulgte nestsveitfører (NK), troppssjef, lagførere, nestlag-førere og under der kom vi menige.
— nydyrking, skogsarbeid
Det ble opprettet forlegninger forskjellige steder i landet, og det ble innkalt årsklasser hvert år. I Sør-Trøndelag var det forlegninger i Melhus, på Selbustrand og i Nekåbjørgen.
Arbeidet besto av nydyrking, skogsarbeid og hjelp på forskjellige nybrottsbruk og gårdsbruk.
Ikke alt befal var nazister, en del befal fra den tidligere Hæren tjenestegjorde også. På grunn av den militære organiseringen skulle det ikke mange forandringer til for å omgjøre disse avdelingene til regulære militæravdelinger. Dette kom da justisminister Sverre Riisnæs og politiminister i Quislings regjering, Jonas Lie, gikk inn for å mobilisere norsk ungdom til krigstjeneste for tyskerne. Hjemmefronten sendte nå ut paroler om ikke å møte opp ved innkalling
— sprengt i lufta av sabotører.
Dette førte til at det i 1943-44 rømte en masse ungdommer til Sverige. Disse meldte seg til tjeneste i de norske troppene som var under utdanning der.
I Oslo var det laget et stort arkiv over de forskjellige årsklassene for framtidige innkallinger. Dette ble sprengt i lufta av sabotører, med Gunnar Sønsteby i spissen. Etter dette ble forsøkene på å sende norsk ungdom til fronttjeneste for tyskerne oppgitt, og AT fortsatte som før fram til frigjøringen.
Harald Midtsand var 16 år da krigen brøt ut i 1940.
— I 1944 ble han innkalt til sesjon.
Jeg ble innkalt til arbeidstjenesteleir i Selbu da jeg var 20 år, og ble innkvartert på gården Setsaas på Selbustrand. Der møtte vi spader og annet redskap i stedet for våpen. Vi bodde på Setsaas og spiste der, men vi for rundt på gårdene og arbeidet. Det kunne være vanlig gårdsarbeid, nybrottsarbeid, vedhugging, grøfting eller matproduksjon, og noen var på onnearbeid. Det vil si alt slikt som skulle til for å få jorda i drift. Jeg var med på stubbryting hos Langli.
En dag i AT
Vi bodde i brakker og dagen startet med revelje klokka 06.00, tror jeg, jeg husker ikke helt. Det var i alle fall tidlig nok for oss ungdommene. Det var oppstilling, iført arbeidsuniform, til frokost klokka 07.00, såvidt jeg husker. Da fikk vi delt ut rasjoner. Vi fikk et bestemt antall brødskiver, en bestemt porsjon pålegg, og så og så mange skiver til matpakken, som vi skulle leve av resten av dagen mens vi arbeidet. For oss ungdommene var det lite mat, men vi levde da over på det.
— Da skulle du ha sett oss!
I 16-17-tida kom vi tilbake til leiren, og da var det middag. Det var stort sett både lite og dårlig mat, men innimellom kunne den være ganske god. Etter dette stelte vi oss, og de som ikke hadde leirvakt, noe som gikk på omgang, hadde fri om kveldene. Hadde vi vakt, sto vi og passet på leiren med spade i stedet for gevær. Da skulle du ha sett oss! Vi hadde ekserserspade, og denne skulle være blankpusset. Vi pusset spadene i sand og vatn så de var skinnende blanke og fine. Dette ble i likhet med klær, køyer og klesskap, inspisert. Ikke noe slinger i valsen ble tolerert.
Vi marsjerte med spade over skuldra, og hadde vanlig eksersis med spade i stedet for gevær. Vi følte oss jo ganske komiske med denne spaden.
Det ble arrangert leirkvelder hvor de som hadde fri deltok. Da var det sang, trekkspillmusikk og forskjellig underholdning. Det var aldri damer til stede, og dermed ingen dans.
Kl. 22.00 måtte vi legge oss. Det var tappenstrek kl. 21.45, rosignal kl. 22.00. Etter en lang tone klokka 22.15, skulle det være absolutt ro.
De som ikke hadde vakt kunne søke permisjon i helgene. Da tok vi buss til Hell og deretter tog. Selbuleiren hadde folk fra Malvik og Trondheim, jeg kan ikke huske at det var noen nordtrøndere der.
Flyktet
Det sto plakater over alt om at den som stakk av fra tjenesten og til Sverige, og ble tatt, risikerte dødsstraff.
— beslagla eiendelene mine
Jeg kom til Selbu i april 1944, men først i august samme år stakk jeg av. Det gikk for seg på det viset at jeg søkte om perm for å besøke slektninger. I stedet rømte jeg til Sverige. Etter at jeg rømte var forresten øvrigheten hjemme på Midtsand og beslagla eiendelene mine. Flukten ble organisert av svogeren min, Ivar Kristiansen. Han hadde kjennskap til forskjellig, og la opp hele turen.
— klærne mine i en bestemt kvistdunge
Det kom en kar og hentet meg, og vi rodde over sjøen til Vikvarvet. En kamerat av meg, Thomas Fuglem, hadde lagt de sivile klærne mine i en bestemt kvistdunge. Disse tok jeg på meg, og la igjen uniformen, som ble tatt vare på av Thomas
På den andre sida av sjøen gikk svoger Ivar og jeg over fjellet til Græsli i Tydal. Ivar skulle offisielt på fisketur, og hadde med seg fiskestang. Da vi kom fram til Kristoffer Græsli snudde Ivar.
— haiket forresten med en tysk militærbil
Ivar haiket forresten med en tysk militærbil tilbake til Hell! Kristoffer Græsli fulgte meg innover fjellet til Lødølja, ei elv som kommer fra fjellet der Finnkoisjøen nå ligger. Kristoffer var med til vi så Skarpdalsvollen, der snudde han, og derfra gikk jeg alene.
— skulle se etter sauene.
På Skarpdalsvollen fikk jeg mat og overnatting, og Kåre Stav fra Hommelvik, som var gjetergutt på setra, fulgte meg et godt stykke på vei neste dag. Det het seg at han skulle se etter sauene.
Det var neppe verken første eller siste gang disse uredde folkene hjalp flyktninger.
I fjellet ved Finnkoi-sjøen ble en gruppe flyktninger fra Trondheim tatt av grensepolitiet, og under skuddveksling ble to drept og en såret, og resten, på e’n nær, tatt til fange. Dette hendte ca. to måneder etter min flukt.
Det ble reist en minnestøtte over disse på stedet ved Finnkoisjøen.