Gjengitt fra Årboka 2014 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Petter Jøsås gårdbruker, hovslager og elgjeger

AV ODD BJØRKLI

Petter A. Jøsås ble født om sommeren 1923 på går­den Rolset i Mostadmarka. Hans foreldre var begge mostinger, Anders Pettersen Jøsås fra Rolset og Karen Jonsdatter Venn fra Venn østre. Han hadde ingen søsken som vaks opp.

Allsidig mann

Petter vokste opp i ei tid der det normale var, at sønn fulgte far ved å ta over gårdsdrifta når den tid kom. Petter tok over Rolset etter far sin i 1953. Han giftet seg aldri, men forlovet seg i 1951 med Sigrid Brevik fra Rørvik i Vikna. Sigrid og Petter holdt ilag, og dreiv småbruket Rolset, sammen til de ble pensjonister. De fikk aldri noen barn. De fikk skilt ut ei hustomt på Rolstadmoen, der det var meningen å sette opp kårstuggu, etter at de hadde overlatt gårdsdrifta til andre. Dette ble det aldri noe av.

— 1950 tallet bygd ei ny stuggu

Derimot fikk Petter på slutten av 1950 tallet bygd ei ny stuggu inne på gårdsplassen i Rolset. Utgangspunktet for dette, var ei skogsarbeiderkoie som ble satt opp ved århundreskiftet, i forbindelse med at man tok ut tømmer fra Malvik Statsalmenneing for bygging av nytt kapell til Neiden menighet i Finnmark. Denne koia var siden blitt flyttet inn på tunet i Rolset, og Petter utvidet den til et full­verdig bolighus. Hovedlåna i Rolset var bygd i 1929, og er halvparten av stuggulåna på nabogården Rolstad, som ble delt i to like store deler.
Nystuggu, var nok i utgangspunktet tenkt å være husrom for ham sjøl og Sigrid, – men slik ble det ikke.

— kårfolka

Det ble kårfolka, – far Anders og mor Karen som flyttet inn i nystuggu. På Rolset bodde også Petters tante Johanna, som var søster til Anders. Til å være i Mostadmarka, så var jorda på Rolset lettdrevet, ganske flat, og arrondert rundt tunet. Petter slapp å avtjene arbeidstjeneste for tyskerne, slik alle fra hans års­kull ble innkalt til i 1942. Petter skyldte på at han hadde en defekt i ryggen, men dette ble ikke godtatt i første omgang, – og da han fortsatt motsatte seg tjeneste, ble han arrestert og sendt til Grini. Her spilte Petter «tomsing» på en såpass overbevisende måte at han til slutt ble sendt heim.

— Etter krigen

Etter krigen gikk Petter hovslagerkurs på Infanteriets Vinterskole på Terningmoen ved Elverum vinteren 1951, der han fikk litt formell utdannelse i å sko hester. Slikt arbeid hadde han gjort siden før han var konfirmert heime på gården. Han fikk etterhvert en god del attåt-arbeid som hovslager, eller hestskoing, – som han kalte arbeidet sjøl. Hele Malvik, og store deler av Trøndelag, var hans marked som hovslager, og han hadde godt ord på seg som sådan. Ryggen ble dårli­gere og dårligere, og på slutten av 1980-åra sluttet Petter å ta på seg hestskoing for andre.

— Traktor var det på Rolset veldig tidlig

Petter hadde aldri førerkort for bil, så når han skulle ut og farte, så var det enten å kjøre hest eller sykkel, – muligens også å reise med bussen til Hommelvik, og så tog videre. I 1965 kjøpte han moped, og dermed ble mobiliteten betyde­lig bedret. Traktor var det på Rolset veldig tidlig, – sett i Mostadmark-målestokk. En «John Deer» mod. 1939 med jernhjul kom til gards allerede i 1950. Petter skiftet ut til gummihjul på denne. Siden ble det både en Fordson Major, en International og en Same med firhjulstrekk .

— bygdesmed

I Rolset var det smie, og Petter tjente, – slik som både far hans og beste­faren, som bygdesmed. Petter var blant de første som hadde elektrisk sveiseapparat i Mostadmarka. Å hjelpe naboer og andre som trengte hjelp, var en selvfølge, så når det kom noen med en oppgave for Petter, slapp han det arbeidet han holdt på med, og gikk løs på den nye utfordringen. Han fant alltid ei løsning, og fikk på et vis reparert alle defekte remedi­er han fikk i hende.

— vogn til å spenne for geitebukken

På en nabogård hadde det oppstått brann i sikringsskapet en gang. Trepanelet på veggen rundt var blitt svidd. Dette ordnet Petter på det viset at han gikk heim, -reiv et passelig antall panelingsbord av veggen i stuggu i Rolset, som han så brukte for å reparere veggen hos naboen. Som guttunge laget Petter seg ei passelig vogn til å spenne for geitebukken på gården, og med denne ekvipasjen går det historier om at Petter kjørte rundt i bygda, og besøkte slekt­ningene innover i Vennagrenda, helt opp til Rødmyrdalen,­der onkel Ole og tante Borghild Wenn bodde. Det hadde seg slik at nevnte tante Borghild, også var Petters søsken­barn. Dermed ble Petter søskenbarn med både mor og sønn (Jørgen) i Rødmyrdalen.

— Et kvalitetetskri­terium

Petter var sjøllært bygningsarbeider, – snekker og tømrer. Det aller meste av jobben med oppføringa av nystuggu i Rolset gjorde han sjøl. Å lafte opp en tømmerkasse for hus eller hytte gikk han heller ikke av veien for. Et kvalitetetskri­terium for laftearbeid er at «måfara» (langsgående sammen­føying mellom tømmerstokkene) blir tett. Petter karakteri­serte et arbeid utført av en annen tømrer som: «–så gissigt at musa går stavlaust i måfara». Et ekstremtilfellle han hadde sett, fikk karakteristikken: «–så gissigt at hårrå’n koinn gå stavlaus i måfara, – – `einn behøv itj lægg øran ein gong..».

— Petter krevde 6000 kr. som erstatning

Meraker Brug og Malvik Statsalmenning bygde i et sam­arbeidsprosjekt på slutten 1970-tallet en skogsbilvei inn til øybekken sør for Rolstad. De første 300 metrene av denne veien gikk over Rolset-eiendommen, og Petter krevde 6000 kr. som erstatning. Statskog, som fungerte som utbygger, gjorde sine egne (og sannsynligvis normerte) kalkulasjoner av dette beløpet, og kom fram til at kr. 5867, – var riktig sum.
Petter ringte saksbehandleren og varslet at han ikke godtok dette, og holdt på sitt krav. Mottatt utbetalingskort pålydende 5867,- hadde han kasta i ovnen, varslet han om, – og forventet et nytt pålydende kr. 6000,-. Dette kom aldri så lenge Petter levde, men Statskog hadde saken fortsatt liggende da Petter døde, – slik at dødsboet fikk utbetalt en rundsum på kr. 8000,-.

— hele livet dårlig rygg

Petter tok i yngre dager også på seg skogsarbeid, da helst kjøring, for han hadde hele livet dårlig rygg. Dessuten hadde han bestandig gode arbeidshester. I 1953 hadde Petter tatt på seg tømmerkjøring med hest i Flornes i Stjørdal sammen med sitt søskenbarn John J. Venn. Men Petter hadde også tatt på seg å legge nytt panel både ut- og innvendig på tøm­merhoggerkoia Fjellstuggu, som ligger på Almenningen, – oppunder Jervfjellet, denne vinteren. Det ble litt tidspress for å få gjort ferdig dette snekkerarbeidet før de skulle dra, så Petter fikk med seg John (Jonse, – som han kalte ham) også som medarbeider og håndtlanger på Fjellstuggu.

— Fjellstuggu

De dro ikke heim om kveldene, men overnattet på tømmerkoia. Petter hadde vært på tømmerkjøring i Flornes tidligere, – og erfart at det var et hardt liv,- med mye karskdrikking om kveldene. Petter anså dette med karskdrikkinga som en slags konkurranse, så han sa til arbeidskameraten: «, så vi må træne Jonse…»

De to trente derfor på karskdrikking om kveldene, den siste uka de arbeidet oppe på Fjellstuggu. Det er John (som var onkel til arikkelforfatteren) som fortalte om dette, – og det er en avsluttende setning som har fastnet i minnet: «… og om tosdagskveill’n, så va det nok i det håilli at ‘n Petter begynt å bli overtrænt…»

— moderne frauspredere

Petter var hele sitt liv full av planer for «prosjekter» som skulle gjennomføres. Ikke alle kom til gjennomføring, men mye fikk han utrettet. Han hadde sett moderne frauspredere for bakmontering på traktor på ei landbruksutstilling. Han syntes at «…nåkkå så enkelt, mått det da gå an å gjørrå sjøl….» Han fikk både materialer og god hjelp av kjente som jobbet på skipsverftet i Hommelvik, – så det kom fraus­preder til gårds i Rolset.

— blitt alldeles like gode

Det var muligens noen detaljer i konstruksjonen som ikke var blitt alldeles like gode som på de originale, som var i handelen hos Felleskjøpet. Skruen i botnen på maskina fikk ikke ordentlig tak i møkka i behol­deren. Petter monterte derfor, etter første prøvekjøring, en planke på tvers bak på maskina. Han fikk så far sin og tanta si te å stå bakpå der, – for med kvar sin koinnstaur å prøve å dytte frauen ned i utmaterskruen.

Dermed måtte lokket over beholderen være åpent, – og skruen nedi der roterte med godfart, slik at en stor andel av frauen spruta oppover og ut over de to som sto bakpå.

— egen fortelling av episo­den

Omtrent som følger huskes hans egen fortelling av episo­den: «Etti å ha gjort ein runde bortpå ekra her, så snudd æ mæ og kjeik attover, – og fikk ei flirkul så æ nærmast datt tå traktorsæti. «Næmmen — kones e de’ di sjer ut», – sa æ, åsså gjekk æ inn i gangen og heinta kvar sin paraply åt de toan attpå maskina, –». Etter hvert kom gjødselen ut på innmarka i Rolset det året også.

— han huskes særlig godt

Takket være at Petter hadde ordet i sin makt, og dermed kunne «markedsføre» både planene og de ferdige produkte­ne, er det slik at han huskes særlig godt av de som ble kjent med ham. Han var en forteller av høy klasse. Han hadde evnen til å krydre det han fortalte på en slik måte at histori­ene ble sittende fast hos publikum Sjølsagt ble han dermed beskyldt for både sjølskryt og løgn og overdrivelse.

— han var utrulig hjelpsom

Petter ble lett kjent med folk, – han var utrulig hjelpsom, – så han hadde hele tida omgang med masse folk som han besøk­te , – og som kom på besøk i Rolset. Fra tid til annen, var han nok i konflikt med naboene, men det gikk seg bestandig til etter hvert. I Rolstad/Bonaune-grenda er det mange hyt­ter, og Petter ble godt kjent med de fleste av hyttefolka. For mange gjorde han håndverkstjenester og ga annen hjelp, så han ble godt likt, – og dypt savnet etter at han gikk bort.

Elgjakt

Petters store hobby, var elgjakta. Før krigen hadde han vært med far sin på elgjakt i utmarka i Rolstadgrenda. På 1930-tallet ble det tildelt en kvote på en elg pr. bruksnum­mer, slik at de som eide egne gårdsbruk fikk drive elg­jakt. De første åra etter krigen, var det lite elg i Malvik og Mostadmarka, så Petter slo seg sammen med karer fra Hommelvika og Malvik og reiste til Nord-Trøndelag på elgjakt.

— Petter sin ide

Det var nok Petter sin ide å ta utgangspunkt i personene i Sigurd Lybeck’s og Anders Bjørgaard’s teg­neserie om Jens von Bustenskjold . I slutten av 1950-åra ble «Oladalen Jaktlag» formelt stiftet. Høvedsmann «Jens von Bustenskjold» ble gestaltet av Alf Halseth, mens Petter var «Plassbakkallen». Så ble alle de andre karfolknavna i Oladalen gitt til jaktkameratene på Malvik, – de fleste med Herjuaune som etternavn.

— Petter var med på jakta

På midten av 1980-tallet, åpnet det seg mulighet for å få jakte elg på Malvik Grunneierlags vald i ytre Malvik. Petter var med på jakta her fram til i 1994. Petter Jøsås var i til­legg til å være en meget habil elgjeger, med egne flinke hunder, – også en fremragende forteller av gode jakthisto­rier. Han hadde (heldigvis) et nokså avslappet forhold til et 100-prosentig fakta-innhold i sine historier, så mange av dem ble etter hvert skikkelig fargerike. Skal her gjøre forsøk på å gjengi, – med Petters ord,-slik det huskes, – et par av de jakthistoriene han fortalte i godt lag;

Først ei historie fra da dem jakta i Ogndalen øst for Steinkjer midt på 1950-tallet.

— meildt med jakthåinnet

«Æ og n’ Amdalshaugjen (Peder Amdal ) hadd finn oss posta i kvar vårres einde på ei ganske stor myr. Hoinnkaran dreiv imot myra nordfra, og meildt med jakthåinnet at dæm hadd elg ti drevet. Omtreint medt på myra, – lite på mi si, kom det fram ein sykkelstyring (1,5 år gammel okse). Hainn villa’itj stopp, men det vart te at æ smorl på ‘om eit skut læll.

— ti deinn vinster håinnstøb­ben på’n

Det vart dåle træff, – ti deinn vinster håinnstøb­ben på’n. Da bråstoppa’n der utpå myra, – og reist sæ på bakføt’n og sto og slo og veiva med framføten. Det her såg Amdalshaugjen 6g, der’n satt, – og så kauka`n åt mæ: «’Ijnn vifte bom Petter, – så du må skjøt i skott te!» Uttrykket å «vifte bom» skriver seg fra måten et bomskudd ble anvist på skytebanen da man brukte manuell anvisning med en spake. Ved bom ble spaken ført fram og tilbake horisontalt over skiva to-tre ganger.

— Mange av Petters historier fra Elgjakta

Mange av Petters historier fra Elgjakta, dreide seg om tildra­gelser på kveldstid, da heile laget gjerne låg i ei hytte ute i marka, – og det var vel ikke aldeles fritt for at det vanket en karsk eller tre. Ett år hadde laget forlegning på Risvolvollen inne på Vigden Statsalmenning i Stjørdal. Petter fortalte: « Det va lidd adskillig ut på kveill’n, – og Amdalshaugen hadd,- ætti ‘n fir-fem karska, somna ti ein lænestol. Men så plutsele raknas’n med sæ, – reist sæ tu stol’n og fainn ti hoinnbainne og knæpt på bikkja «Det li vel te at ‘n må ut å lufte bikkjen» snøvla’n tu sæ og la te mot dæra.

— snopla ‘n ti ei mattlærv

Men før `n kom dit så snopla ‘n ti ei mattlærv som låg frampå gælvi der. Hain ramla rætt ti dærbla’e, og dærme’ så reiv ‘n med sæ heile karmen og dæra utgjennom, og vart liggan så lang `n va oppå dæra der utpå voll’n. Hainn prøvd å fot sæ eit par gong, men det gikk itj, – og pesstrøngan va’n sjøl og, så n fekk opp brok-kil’n, og me’ dein ein hainna på snoppen og deinn ainner ti hoinnbainne, -så pessa`n der ‘n låg oppå dærblae’. Så snudd ‘n på hauve’ og kjeik opp på hoinn’, som sto attmed dærkarmen, – og kommandert: «Nå må du pisse du 6g bikkje»

— at alle som skal delta i storviltjakt

Petter var i sitt voksne liv medlem av Mostadmark Skytterlag, men ikke blant de mest aktive som baneskyt­ter. På midten av 1970-åra ble det innført krav om at alle som skal delta i storviltjakt, hvert år må avlegge skyteprøve for å dokumentere tilstrekkelig skyteferdighet for ansvar­lig jakt. Dette syntes Petter Jøssås var noe tull -, men han skjøt allikevel disse fem skudda hvert år på banen inne i Vennagrenda. Han var en av de få elgjegerne i Mostadmark som hadde halvautomatisk rifle, – altså et gevær som ladet ny patron automatisk etter hvert skudd. Petter Jøssås var også oppdretter av Norsk Grå Elghund. Han hadde flere tis­per som fikk kvalper, og disse gikk til kjøpere både innen­lands og i utlandet. Lengst reise fikk kvalpen han solgte til en italiener i 1975.

Gårdbruker

Gårdsdrifta på Rolset fulgte gamle tradisjoner, sjøl om Petter var tidlig ute med moderniseringsfaktorer i form av maskiner og utstyr. Fram til ca. 1970, hadde de et assortert utvalg av husdyr, så som høner, sau, gris og naut både for mjølk- og kjøttproduksjon, – dessuten elghund og et varier­ende antall katter. Både gjess og kalkuner var det også til tider i Rolset. Hest var det alltid på stallen i Rolset, – noen ganger flere, -både arbeidshester og travhester. Etter hvert ble det mjølkeproduksjon, samt kjøttproduksjon med ung­dyr som ble kjernen i husdyrholdet. Grovforet høstet han sjøl fra ekrene rundt gården. Petter bygde også silo på midten av 1950-tallet. Kornproduksjon var nokså usikker i Mostadmarka, så det ble ikke produsert særlig eget korn etter at Petter tok over gårdsdrifta, – kun grønnf6r til krøt­tera. Potet til eget bruk pluss litt til ble dyrket hvert år.

— blant de første i Mostadmarka

Første mjølkmaskina ble anskaffet i 1955, og den var nok blant de første i Mostadmarka. På begynnelsen av 1970-tallet bygde Petter ny mjølkbu med kjøletankanlegg. Husdyrholdet tok slutt da Sigrid døde i 1993. En kjøttokse han hadde, vaks seg så stor på båsen, at da den skulle slak­tes, var han blitt så høg at han kom ikke gjennom døråpnin­gen ut fra fjøset. Petter var ikke opprådd. Han henta elgrifla og skjøt den der den sto på båsen, og så drog han den ut med tømmervinsjen på traktoren.

«Auksjonskongen»

Petter hadde en lidenskap for å handle alle slags varer på auksjoner rundt omkring på bygdene i Trøndelag. Både auk­sjoner for miltært overskuddsmateriell, og sivile auksjoner ble hyppig besøkt. Midt på 1960-tallet var han på en auk­sjon i Trondheim, og fikk kjøpt et stort parti nylon dame­strømper fra et konkursbo. Det verserte flere tall for det totale antallet, men det dreide seg nok om flere tusen par. Han solgte helt sikkert en del av dette, – og noe ble gitt bort, men restene av partiet ble funnet på kvistloftet i Rolset etter at han døde. Et annet kjøp det gikk frasagn om, var et parti utrangerte sykehussenger fra Sentralsykehuset i Trondheim som gikk på auksjon en gang først i 1960-åra. Det dreide seg om ca. 100 senger utført i lakkert stålrør.

— skulle bli perfekt fjøsinnred­ning

Petter mente at gavlene fra disse skulle bli perfekt fjøsinnred­ning Planen om moderne innredning i fjøset ble aldri reali­sert på noen fullstendig måte, men noen deler av sengene ble nok brukt både inne i fjøset, og til andre formål på Rolset. Dog ble det meste av partiet stående på diverse «lagerplas­ser» rundt om på gården. Der står de til dels ennå På et sei­nere tidspunkt handlet Petter også originale fi øsinnrednings­detaljer på auksjon, men også disse står fortsatt «på lager».

Petterdammen

Forbi Rolset renner en bekk som kommer fra dalføret som går sørover fra gården og inn til Vargmyrene. Petter demte denne opp en gang under krigen, så det ble en gårdsdam, der det kunne ales opp fin ørret, og han hadde ender og gjess der. Han satte også ut regnbueørret, men denne tok seg nedstrøms ut av dammen og forsvant. Demningen var den gangen bygget helt nede ved Foldsjøen, og utgjorde samti­dig brua på veien mellom Rognåsen og Rolstad/Bonaunet­grenda. Under kraftige nedbørsperioder, revnet demningen og tok med seg veibrua flere ganger, slik at grenda ble vei-løs et par dager. På seinsommeren i 1972, ble det flom igjen og demningen brast og tok med seg veien for fjerde gang.

— bygde Petter ny demning litt lenger opp i bekken

Etter dette bygde Petter ny demning litt lenger opp i bekken, og denne står den dag i dag. Petter fôret fisken i dammen, slik at ørreten ble både to og tre kilo, så han la planer om å iverksette utleie av ei fiskerbu med tilhørende fiskerettighet ved «Petterdammen» de siste åra han levde. Fiskerbua ble bygget og sto med hjulunderstell på gårdsplassen i Rolstad. Petter inviterte NRK til å lage reportasje om planene sine, og denne gikk på lufta bare noen måneder før Petter døde.

— intervju

Han hadde flere opptredener i media. Dag Haug fra Malvik jobbet en periode for lokalradioen på Stjørdal.

Han laget sammen med Roger Aasback et intervju med Petter, der hovedtemaet var elgjakt. Stig Herjuaune intervjuet Petter om hestskoing og elgjakt for NRK Trøndelag i 1989. Til sist var det reportasjer i både aviser og på radio i forbindelse med at han ble utsatt for et ran i mai 1996.

Tragisk avslutning

Etter at Sigrid døde 1993, falt nok litt av bunnen i tilvæ­relsen for Petter bort. Da de to aldri var gift, og heller ikke hadde skrevet noen samboeravtale, ble det Sigrids slektnin­ger som fikk arve etter henne. Dette likte Petter dårlig, og han var i perioder deprimert. Han begynte å irritere seg over omgivelsene.

— brutalt ranet av to maskerte personer

En maidag i 1996 ble Petter brutalt ranet av to maskerte personer som tok seg inn i huset hans, slo ham ned med et brekkjern, og surret telefonledning rundt hender og føtter på ham. De to ranerne endevendte huset og fant sparepenger som lå i ei kjøkkenskuff. Petter hevdet at det var 167.000 kroner de tok med seg. Denne saken fikk sjølsagt stor media-oppmerksomhet, og Petter lot seg intervjue av aviser og radio med blåmerker og sår både i ansikt og ellers på kroppen. Petter lot til å ha en mistanke om hvem det kan ha vært som gjorde dette, men noen oppklaring av saken skjed­de aldri. Et vesentlig moment i dette, er gjerne det faktum at Petter døde av hjertesvikt, bare et par uker etter den, 1. juni.

Det var ingen arving i Rolset til å ta over, så småbruket ble lagt ut for salg med konsesjonskrav og bestemmelser om bo- og driveplikt. Det ble Bernt Ole Ravlum som kjøpte og tok over Rolset.

Takk til Trygve Molund, Beret Snustad og Emil Haugan for samtaler som ga meg mye utfyllende informasjon .