Grustaket

Gjengitt fra Årboka 2014 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

AV BJØRG BREKKEN

Bjørg Brekken forteller her om sin oppvekst midt i Hommelvik sentrum på førti- og femtitallet. Hun hadde barndomshjemmet i Grustaket, ei gate som den gangen huset mange virksomheter og var svært sentral i dagliglivet i Vika. Her presenterer Bjørg denne gata med innhold for oss, slik den framsto på den tida.

— hadde nesten alt vi trengte i Grustaket

Grustaket var en gatestubb som gikk i øst vest ret­ning, parallelt med Riksvei 50, ca. 250 meter lang, i Hommelvik. Vi hadde nesten alt vi trengte i Grustaket, for at et samfunn med ca. 1500 – 2000 innbyg­gere skulle fungere, nesten som i en hovedgate. Da jernba­nen kom innover i 1885, trengtes det grus, det ble tatt ut på Moan. Fra sjøen og innover ble det da et grustak. Med jern­banen fulgte det mye folk og aktivitet, og hus ble bygget og flyttet til Hommelvik. Mitt hjem ble flyttet fra Lånke og ble Søstrene Hammers hotell.

— nedenfor skolen, der var posthuset

Jeg vil nå fortelle litt fra mine minner om den aktiviteten som var i Grustaket i tiden fra 1947, det året jeg begynte på skolen, til ca 1971 da jeg flyttet til Vikhammer. Vi starter i øst, nedenfor skolen, der var posthuset. Postkontoret var ett rom i 1. etasje. Ei bratt steintrapp opp og inne en høy skran­ke med to luker. Det luktet posthus. Postmesteren bodde i samme etasje, og på loftet bodde det også en familie.

— bakermester Sletaune var sje­fen

Hommelvik Samvirkelag eide to store forretningsgårder, den ene lå i Grustaket. Foreninga ble det sagt i dagligtale. Murgården hadde bakeri, og bakermester Sletaune var sje­fen. I konditoriet var det Eriksenkarene, far og sønner, som laget bløtkaker, tårnkaker og annet godt. Konditorene hadde en stor stjerne hos ungene i gata, hos dem fikk vi «skrel­ler». Det var avskjær av bløtkaker. I brødbutikken luktet det bestandig godt, og ved disken sto Klara som var butikk­dame. I etasjen over bakeriet bodde bakermesteren med familie; hans kone, fru Sletaune, var jordmor. Hun syklet ofte rund i Vika og omegnen med en stor veske.

— så vi pølsene henge til røyking

Hommelvik Samvirkelag var oppdelt i mange avdelinger, bl a hadde de pølsemakeri med røykeri og kjøttbutikk. Fra Grustaket så vi pølsene henge til røyking, og det luktet godt. Foreninga var en god og solid arbeidsplass i Vika, både for kvinner og menn. Det var også avdelinger for frukt og tobakk, fisk, manufaktur, kolonial og jernvarer og byggeva­rer. Det var kafe i 2. etasje hvor Edel og hennes mor solgte middag og kaffe. Samvirkelagsbestyrer, bokholder og slak­temester hadde pene leiligheter, og på kvisten var det hybler for betjening. I husene som tilhørte foreninga var det innlagt vannklosett i avdelingene og i leilighetene. Bad var det også. Den slags moderne saker hadde de færreste i Grustaket. Jeg tror det var tre eiendommer som hadde klosett.

— melken ble morgenen etter sendt til byen.

Meieri var det også i Grustaket. Det kom melk fra gårdene omkring: Halstad, Nesset(gammelhjemmet), Karlslyst og fra Hommelvikgårdene. De kom kjørende hver dag med hest og vogn eller slede om vinteren. Spannene ble tømt og veid, melken ble morgenen etter sendt til byen. Melken vi fikk kjøpe kom fra byen. Vi måtte ha med spann når vi skulle handle. Men etter hvert ble det melkeflasker. Fløte og ost kjøpte vi også i butikken på meieriet. Det var mei­ersken som var bestyrer, og i tillegg var det to – tre damer som arbeidet på meieriet. Det var stall og plass for hestene ute i meierigården. Folk fra Fossagårdene, Mostadmarka og fra Ytre Malvik benyttet plassen her når de skulle på handel eller hadde andre ærender i Vika.

— Finesgården

Moan C, eller Finesgården, hadde også adresse Grustaket, selv om postadresse var bare Hommelvik. (Navnet Moan C skyldtes at det var flere Moangårder, atskilt ved bokstaver fra A og oppover. De var alle en gang utskilt fra gården Moan på Mojalet).

— kunne komme når det passet dem

Det var der jeg vokste opp. Harald Post visste hvor vi bodde, han syklet rundt med post, sommer og vinter. Pappa, Ole Dalum, hadde skredderverksted i et rom av leiligheten. Det var ikke snakk om åpningstider. Folk kunne komme når det passet dem. Herr og fru Fines eide huset, og pensjonert løytnant Fines passet på så ingen tråkket på plenen eller på singelgangen! Det var ikke lov å leke i hagen der hverken sommer eller vinter. Flaggstangen sto ut mot riksveien, og det var viktig at det ble flagget på de riktige dagene og til riktig klokkeslett. Militær lydighet måtte overholdes i Finesgården.

— bodde Karen Solihaug,

Det var mange små bolighus i Grustaket. I de fleste husene bodde det to eller tre generasjoner og 5 — 10 personer i alle aldre. Alle husene i gata hadde hageflekk, ripsbusker og rabarbra vokste villig, men de var så sure og sukker hadde vi lite av, så de fikk stå i fred. Uthus måtte alle ha, det var nødvendig. Der var det vedbu, størhus med vedovn og stor gryte til å koke klær i, utedo og uthuslem. Ikke alle var pene og se på, men veldig praktisk. Midt i Grustaket bodde Karen Solihaug, en gammel frøken. Hun hadde et lite hus med to små rom og bislag, og ble kalt strikkersken. Hun var stor, gikk med hatt og sid kåpe, hadde briller og et strengt utse­ende. Men hvis vi kom og skulle selge nummer, det var en jobb vi ungene fikk i denne tiden, da hadde frk. Solihaug alltid 10 øre til et nummer. Nummer måtte vi selge for mødrene våre. Det var mange foreninger og lag som trengte støtte, som sykepleien, helselaget, redingssaken, misjonsfo­reninger og kulturelt arbeid.

— Arresten lå også i Grustaket

Arresten lå også i Grustaket. Familien Haugen bodde i boligdelen, de hadde nøkler og vaktmestertjeneste i huset. Arresten besto av to små celler med brisk og et lite vindu med gitter. I gangen mellom cellene var det vedovn. Ganske enkelt inventar. Det hendte at noen ble kastet av toget, de kunne være beruset, da ble arresten brukt.

— lys­verkets lager og verksted

På 1950 tallet var det sildeslag i Vika, det er tidligere omtalt i årboka 2008. Da ble det bruk for arresten. Nærmeste nabo til arresten var lys­verkets lager og verksted. Der hadde de også bilen, de hadde bare en bil. En liten lastebil med dobbelt førerhus, som de brukte til å kjøre linjemannskap og utstyr dit de hadde arbeid på linjenettet. Hvis det ble store snømengder om vin­teren, kunne det bli mye arbeid. Montørene hadde også sin arbeidsplass der, men de syklet ut til jobbene de hadde.

— Skomaker Dybvad

Håndverkere av forskjellig slag måtte et lite samfunn også ha. Skomaker Dybvad satt i verkstedet sitt hele dagen og flikket sko. Blikkenslagere var de to av. Kvam laget ting og tang til husbruk, og Undhjem lagde takrenner og nedløpsrør. Jeg har fortsatt en stor formkakeform som han hadde laget for ca. 70 – 80 år siden; jeg har arvet den.

— en og annen hestkjører kunne komme,

Midt i Grustaket hadde vi en alle tiders ballplass som kunne være på ca. 50 meters lengde, med uthus og stakittgjerder på begge sider. Dit kom unger fra Løfta, Gammelløfta og Mogjerde for å slå ball, kanonball, jeppe på pinne og kaste med mynter. Uthusveggene var glatte og fine til ballturer. Der lærte vi å sykle. Biler kom det sjelden, men en og annen hestkjører kunne komme, så det var lite som forstyr­ret oss. Det var vi som forstyrret! Kontoret til ligningssjefen og kommunekassereren var nærmeste nabo, men de klaget aldri. Da vi fikk ny distriktslege kom det beskjed at doktor­fruen skulle sove middag på ettermiddagen, det var da vi var i Grustaket.

— Günthergården

Günthergården var et begrep i Vika. Et stort og herskap­lig hus etter den tiden, som rommet mange ulike aktiviteter. Det var kirkebygger Giinther som bygde huset ved århundreskiftet. Hans familie eide fortsatt huset. Gamle fru Giinther bodde sammen med datteren og hennes familie En tid drev de Sentralkafeen der. Det var store pene rom i Giinthergården, så de passet godt til kafe.

— Telefonsentralen

Telefonsentralen lå i første etasje, der var det heldøgnsvakt med bestyrerinne og 2 – 3 telefondamer. I ekspedisjonen var det telefonki­osker hvor vi kunne ringe fra, og innenfor var sentralen. Det var viktig å kunne ringe hele døgnet. Festtelegram og andre telegram ble skrevet for hånd og levert ut med bud. I uthuset hadde telefonkarene verksted og lager. Ble det ugreie med telefonen, kom Nilsdal eller Engan og reparerte. Frukt- sjokolade- og tobakksbutikk var det plass til i kjel­leren. Giinthergården var et innholdsrikt hus, så etter hvert flyttet kommunale kontorer som lysverket, ligningskontoret, kommunekassereren og teknisk kontor inn der. I 1954 ble gården totalskadd av brann. Kommunen eide da huset, det ble store ødeleggelser, gården ble revet og nytt herredshus ble bygget i 1958.

— Distriktslegen i Malvik

Distriktslegen i Malvik hadde kontor og bolig i Grustaket. Et stort pent hus, Hedvikslund, med stor veranda og hage med dokkestue. Legen hadde bil, og garasje. Garasjen måtte være lett å komme ut og inn i, han kunne også ha det travelt, og ryggeferdighetene var ikke så bra. Det var bare en lege i kommunen, han måtte ut både dag og natt til Mostadmarka, Muruvik og hele Ytre Malvik. Søster Olga var en institusjon i Hommelvik i mange år. Hun var helsesøster og legesekre­tær, hjemmesykepleier og tannlegeassistent, og på gammel­hjemmet arbeidet hun når det var behov for sykepleier. Hele året fartet hun rundt på sykkel eller gikk. Når søster Olga kom på skolen forsto vi hva vi hadde i vente, enten tannle­gebesøk eller pirquetprøve.

— losje­lokalet

Losjearbeidet hadde vært aktivt i Vika. Nå var det bare losje­lokalet igjen. Losjen, som vi sa, lå sentralt i Grustaket. Der hadde sangkorene øvinger, juletrefester for barn ble holdt der og utstillinger, brylluper og andre merkedager leide Losjen. Mye av den kulturelle aktiviteten i Hommelvik var der. Familien Solihaug bodde vegg i vegg og var vaktmestere.

— Bykvistgården

Siste huset i Grustaket var Bykvistgården. Den lå tett inntil Løfta. Foruten familien Bykvist bodde også Adolf der, han drev som vognmann og hadde hest. Vi fikk kjøpe ved på bruket, og det var vognmenn som fraktet veden fra bruket og hjem til oss, så det var mye kjøring om høsten og vin­teren. Barbereren, eller Barbissen som vi sa, hadde også salong i gården, han hadde inngang fra Løfta. Grustaket sluttet ved Løfta eller Selbuveien som det nå heter. En liten fin akebakke hadde vi der. Vi brukte papplater å ake på, det var våre akebrett. Løfta var også en fin kjelkebakke. Noen gutter hadde skøytebil eller rattkjelke. Å ake i Løfta var ikke lov, men det som ikke var lov, var spennende. Det ble fraktet mye tømmer med lastebil fra Mostadmarka, og da var det ikke ufarlig å ake.

— derfor hadde vi strøm fra Jenssenlinjen

I Grustaket, og langs riksveien, lå det meste av forretninger og kommunens kontorer. Der var også den eldste bebyg­gelsen i Vika, derfor hadde vi strøm fra Jenssenlinjen. Etter krigen var det mye utkobling om vinteren på det kommu­nale strømnettet, men vi som var på Jenssenlinjen hadde mer stabil strømtilførsel. På 1960-tallet ble mye av den gamle bebyggelsen i Grustaket revet. 8 – 10 hus forsvant. Kommunen trengte området, det skulle bli legesenter og torg. Alt det som var lite og gammelt skulle bort. Juletreet, som hadde stått på stasjonsområdet tidligere, ble flyttet til torget, da spilte Hommelvik Musikkorps og en av frelses­armeens offiserer holdt andakt. Det ble også holdt politiske møter på torget i den tiden.

— Alle kjente alle der

Hele min barndom og ungdom var i Grustaket. Alle kjente alle der. Det var på godt og ondt. Men i ettertid tror jeg ingen hadde vondt av det. Det er ikke så mange som bor i Grustaket nå, men det hender jeg ser kjente navn på kirkegården, og da er jeg tilbake til Vika igjen. Hjemmet mitt, som nå kalles Torggården, er nyss pusset opp og brukes til utstillinger m.m., det synes jeg er hyggelig.

Den er siste rest av gamle Grustaket.