Brødrene Østeraas

Gjengitt fra Årboka 2014 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

­­Historien om Brødrene Østeraas

AV MAGNAR FOSSBAKKEN

Det var Anders Østeraas og sønnene Birger og Aksel som la grunnlaget for Br. Østeraas kassefabrikk. Birger og Aksel hadde fra midten av oktober i 1921 arbeid for Oskar Johansen kassefabrikk oppe i Moløfta. De ble også med da fabrikken flyttet til Hell høsten 1923, men det hele var over da fabrikken brant ned i 1926.

Anders Østeraas var egentlig bygningsarbeider, men i mellomkrigs­tiden stagnerte husbyggingen, og han måtte ta forefallende arbeid. Men det var stor arbeidsløshet. Derfor var det at ideen om egen kasseproduksjon oppsto. Han var vant med trevirke og siden Birger og Aksel ikke hadde sammenheng­ende arbeid på Hell, så kunne de også bistå i produksjonen. Broren Ivar var også med. Yngstebror Trygve var ennå for ung. Men det var et beinhardt marked de hadde gitt seg inn i.

Oppdragsgiverne benyttet seg av at mange bønder øynet en ekstrafortjeneste ved å tilby kasser. Og når de ikke kal­kulerte inn treverket fra egen skog, ja, så ble det umulig å konkurrere for den som måtte kjøpe materialene. Det hele gikk derfor i rykk og napp, og de måtte ta strøjobber for å overleve.

— Birger hadde tuber­kulose

I mellomtiden hadde Aksel fått tilbud om å begynne i baker­lære nede på Ås. Han mente det var greit å lære et håndverk og slo til. Han begynte der sommeren 1927. Og før den tid, sommeren 1924, ble det oppdaget at Birger hadde tuber­kulose. Han hadde ikke økonomi til å legge seg inn på noe kurbad. Så langt kreftene tillot det, deltok han i arbeidet, og det var han som administrerte, hadde kundekontakt og plan­la det daglige arbeid. Han prøvde også med løvsagarbeid for salg på Martnan i Trondheim, men folk flest hadde lite pen­ger og salget gikk tregt.

Produksjon er i gang i kassefabrikken

Og prisen på kassene var så presset at det var liten fortjeneste. Som eksempel kan nevnes en ordre på 50 liters kasser i 1929:
Pr. kasse 80 øre.
Materialer 50 øre.
Fortjeneste 30 øre minus omkostninger. (Frakt).

— måtte be Aksel om å komme hjem

På ettersommeren og høsten i 1930 ble Birger så avkreftet og syk at de måtte be Aksel om å komme hjem, og i oktober var han allerede tilbake. Trygve var nå konfirmert, og han og Ivar deltok i arbeidet. Birger døde tidlig på året 1931. Han hadde bestemt at hans livsforsikring på kr. 1.000,-skulle brukes til innkjøp av kapp og kløyvsag. Dette lettet arbeidet betydelig. Tidligere hadde de handkappet alt.

Firmaet Brødrene Østeraas etablert april 1933

Anders Østeraas ønsket å overdra firmaet til Aksel, Ivar og Trygve for kr. 500,-. Dermed var det formelle og for­retningsmessige endret, men slitet og problemene var de samme. Men fra 1935 og utover ble det mer fart i økono­mien i landet og ordretilgangen økte betraktelig. Aksel sa senere at det var Johan Nygaardsvold som indirekte reddet bedriften.

Noen av produktene fra Brødrene østeraas Kassefabrikk

— Trygve fikk ansvar for sagbruket

For å sikre råstofftilgang måtte de skaffe til veie en flyttbar tømmersag. Siste plassering var ved sommerfjø­set ved Karlslyst. Den ble drevet av en gammel og utslitt dieselmotor. Trygve fikk ansvar for sagbruket. Han var den som hadde mest teknisk innsikt, og det fordret sin mann.

En ny utfordring kom så 9. april 1940 og utover. De prøvde å forholde seg så passiv som mulig til det nye regimet, men det var en vanskelig balansegang. Og en dag kom en med­løper med advarsel om at fabrikkeen kunne bli annektert av herrefolket.

«Ska dæm ha det til en likkistefabrikk, kan­skje?»

spurte Aksel. Dette førte til at han ble innrapportert og kom som nummer to på den såkalte dødslista. Dette var en liste de plukket fra ved represalier. De mente i ettertid at det var lensmann Bjerkan som fikk strøket navnet.

— maskinparken til Huitfeldt & Co

Etter 1945 økte tilgangen på oppdrag, men det ble også satt strengere krav til utførelse. Blant annet høvlet materialer, maskinspikring og tofarget dyptrykk. Redningen kom da de fikk greie på at maskinparken til Huitfeldt & Co hadde stått lagret på en gård under krigen og nå skulle selges. Nå kunne de konkurrere i et marked som var stort og godt betalt. Bedriften ekspanderte og på slutten av 1940-tallet var det 20 – 25 ansatte. Videre utover 1950-tallet økte produksjonen, og plassmangelen ble påtagelig.

— krefter i byråkratiet trenerte innfrielsen

Derfor slo de til da Malvik kommunes tilbud om kjøp av østnesset kom i 1954. Kjøpet ble vurdert i samråd med Den Nordenfjeldske Kredittbank og lånetilsagn ble gitt. Men i 1955, da lånefinansieringen skulle realiseres, vedtok myndighetene øyeblikkelig kre­dittinnstramning Det var første tilbakeslag. Hovedpoenget bak kjøpet av industritomten var besparelsen ved å samle kassefabrikk, høvleri og sagbruk på samme område. Men når lånet uteble, og krefter i byråkratiet trenerte innfrielsen og kjøpekontraktens forpliktelser som sa at kommunen uten opphold skulle tilføre tomten vei, vann og kloakk, (det tok hele åtte år å få dette på plass), ble dette til sammen mer enn bedriften kunne tåle, og de slet økonomisk de kommende årene.

— alle enheter samlet på Østnesset.

Så i 1962 – 63 var alle enheter samlet på Østnesset. Ordretilgangen var bra, og nå var det over 40 ansatte. Men da driftskapitalen var redusert, og en måtte drive på en utvi­det kassakreditt, så ble det selvfølgelig en vanskelig øvelse. Videre utover i 1960-åra så alt ut til å gå etter forventninge­ne, og brødrene var ganske optimistiske. Men det varte ikke veldig lenge. På 1970-tallet gjorde papp- og plastemballa­sjen sitt inntog. Dette var en konkurrent som de ikke evnet å ta opp kampen med. For å kompensere denne ordresvikten, prøvde de å øke produksjonen av bygningstrelast, noe som stagnerte i tildelingsbegrensning av tømmer.

— nådeløst bare en vei

I 1972 døde Trygve, 58 år gammel, et hardt slag for familien og bedriften. Nå gikk det nådeløst bare en vei. Nedbemanningen hadde begynt, utestående fordringer økte, og i samråd med banken, så det ut til at styrt avvikling var den eneste utvei. Aksel Østeraas, som da var en sliten mann, fikk dessverre bistand fra en udugelig advokat, og møtte en forhandlingsmotpart – Malvik kommune – som etter brø­drenes mening, på en maktarrogant måte ga til kjenne at de hadde bukta og begge ender.

Fra venstre: Trygve Østeraas, Aksel Østeraas, Anders Østeraas og Ivar Østeraas

Forhandlingsgrunnlaget var som følger: Inndekning av resterende skatt: kr. 290.000,-AS Forretningsbankens krav: kr. 450.000,‑ Totalt    kr. 740.000,-

— Hver tomt ble «elegant» verdsatt

Uten noen form for offentlig takst foreslo rådmannen ver­dien av den 18 mål industritomten østnesset med bygnin­ger til kr. 700.000,-. Altså en fiktiv manko på 40.000,-. For å redde boligene i Motrøveien 3A og 3B, samt Nedre Grønberg 12, måtte de akseptere at tomtene Molund I og II ble dratt inn i oppgjøret. Hver tomt ble «elegant» verdsatt til kr. 20.000,-.

— momsen på auksjonsinntekten måtte Aksel betale

At denne bedriften hadde tilført kommunen sårt tiltrengte arbeidsplasser og skattepenger gjennom år, var det ingen som reflekterte over. Kanskje det var derfor kommunen så «raust» påtok seg å dekke gebyrer og avgifter i forbin­delse med eiendomsoverdragelsen, samt advokatprovisjon? Maskiner og utstyr ble solgt på auksjon og det gikk med til å dekke andre utestående fordringer. Som i en parentes kan nevnes at momsen på auksjonsinntekten måtte Aksel betale fra egen lommebok. For det var på forhånd ikke klarlagt at det var momsbelagt og nå var boet tømt.

Juni 1980 var Brødrene Østeraas historie.

Anders Østeraas: født 1873 – død 1960 Birger østeraas: født 1903 – død 1931 Aksel Østeraas: født 1907 – død 1998 Ivar Østeraaas: født 1911 – død 2004 Trygve østeraas: født 1914 – død 1972