Gjengitt fra Årboka 2014 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Gullringmoen
AV ØIVIND KRISTIANSEN
I forbindelse med innhenting av stoff til Bygdabøkene, besøkte jeg Johan E. Fossen for å få opplysninger om gamle busettinger. Johan hadde alltid noen historier å knytte til ulike emner vi snakket om, det være seg hus, folk eller fe.
I samtaler folk i mellom har det ofte blitt diskutert hva som har gitt et område sørvest for Bjørnrommet, innerst i Høyby’n, navnet Gullringmoen. Navnet leder oss naturlig til at noe kan ha skjedd der med en gullring, enten at noen har mistet en, eller en er funnet der en gang i tiden. Eller kanskje noe så romantisk at noen har byttet ring der oppe en gang?
Johan E. Fossen fortalte følgende historie:
Når du farter vegen innover langs elva Nævra mot Nævervollen, har du på venstre side Næveråsen. Oppe på denne åsen har vi et stort myrområde og der ligger Rotlandet og Rotlandsvollen. I gamle dager var det en setervoll her for blant annet gården Buås Indre. På vollen bodde det et ektepar som på folkemunne ble holdt for å sitte godt i det, som det heter. Kona pyntet seg med smykker av både det ene og det andre. Hun fikk fort navnet Rotlandsdronninga. Folk trodde de hadde funnet seg en skatt eller visste av en sølvforekomst. Kanskje var det denne mannen om hadde funnet den omtalte sølvskatten i Svulluskaret?
Det er nokså tenkelig at folka på Rotlandsvollen la veien om Håsetvollen/Håsetdammen og Høybyen når de skulle ned til Hommelvik for å få utført sine forskjellige ærender. Det var på en slik tur at Rotlandsdronninga mista gullringen sin. Det ble sikkert lett etter ringen både av eierionen og andre senere. Slik ble stedet hvor hendelsen skjedde kalt for Gullringmoen.
Meraker Bruk bygde senere ei større tømmerkoie og stall på Gullringmoen. Etter at skogen ble hugget ut rundt husa, ble de leid ut til hytteformål. En av de som bodde der på 1950-tallet var Hans Johnsen. Etter at Hans sluttet å bruke koia, sto den tom noen år før familien Leif Hansen tok den i bruk på 1980-tallet. Forfallet var stort, og Leif fikk nok med reparasjonsarbeid. Men etter noen år takket han for seg. Siden har ingen hatt tilhold på Gullringmoen. Husa står der fremdeles, men er nå i ytterst dårlig forfatning. og snart vil vel husa segne om.
