Om navn i vår kommune

Gjengitt fra årboka 2007 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Om navn i vår kommune

AV LEIF FREDRIKSEN

Malvik Historielag har skrevet et brev til navnekonsulentene ved UNIT og påpekt noen komiske navn i Malvik. Blant annet har vi pekt på at navnet HUNDHAMAREN må være et kunstnavn. I brevet la vi med et utsnitt av et militækart fra 1902 som tydelig viser at navnet Hundhamaren ikke fins på det kartet.

At gårdens eier hadde navn på eiendommen sin, er hevet over tvil, men det var ikke Hundhamaren. Området som i dag strekker seg fra Stibakken til Sjølyst, hadde navn som Saksviktrøa og andre navn knyttet til gården Saksvik En lokalhistoriker, som vokste opp på gården, sønn av datteren til Johan Saksvik, mener å huske at bestefaren sa UNDHÅMMÅRN om det berget som av kartografen ble kalt Hornhammeren.

— aldri mindre enn 5 mål

Det står på kartet. Hva andre folk sa, vet vi ikke. Mest sannsynlig sa folk det samme, eller kanskje HÅINN-HÅMMÅREN. Det er vel slik at kartografen har fordansket navnet til Horn-hammeren. Etter 1902 tok byfolk med penger til å kjøpe seg eiendommer av gårdene der inne, aldri mindre enn 5 mål, ofte mye mer. Så satte de opp små hytter i første omgang, siden ble det flere hus: Vedboder, stabbur, garasjer og lysthus for ungene. Alle sa at de hadde etablert seg på Hund-hammeren.

— trodde de sa hoinn

Hvem som skapte navnet, kan vi ikke vite, men byfolk så ned på bøndene og foraktet deres språk. Så hørte de vel at de innfødte sa håinn og trodde de sa hoinn, slik trønderdialekten nå engang er. Men stedsnavnet har ingen ting med bikkje å gjøre. Men nå har man både skrevet og sagt Hundhammeren i snart hundre år og vil nok fortsette med det. Men et kunstig navn er det. Når det så gjelder Hornhammeren, så har det navnet ikke gått ut, som kommunen sier, det har aldri vært tatt i bruk.

— der inne er jo byfolk

Språkkonsulentene har holdt på navnet Hundhamaren med navnets nynorske form. Helst ville vi foreslått Hundhåmmåren sa Jørn Sandnes (tidl. språkkonsulent) til undertegnede da vi en gang diskuterte navnet, men, sa han, vi våget ikke, området ligger for nære byen og flertallet av beboerne der inne er jo byfolk, og de sier Hundhammeren. Vi andre, som ikke er byfolk, sier Hoinnhåmmårn, men oppgir vår adresse til 7562 Hund-hammeren.

«Det kosta tusund år, i kav frå vår til vår, i strid så tung og sår, før me vart fri»

skriver dikteren. Det tar tid, om det noen gang lykkes, å bli kvitt den danske skrivemåten.

— Vikhamar.

Så over til et annet navn. Vikhamar. Her er navneformen nå endret til Vikhammer, og bra er det. Men jernbanestoppeste det, tidligere bemannet kryssingsstasjon, med flere manns betjening, heter fremdeles Vikhamar. Jernbanen vil om ikke lenge endre navnet, sies det av folk fra Jernbaneverket. Men at NSB har fulgt sin egen veg når det gjelder navn, er ikke noe nytt. Da Stjørdal stasjon ble opprettet i forbindelse med bygging av Nordlandsbanen, kalte jernbanens folk stasjonen for Stjørdal. Men stedsnavnet var Stjørdalshalsen. Det ble for langt for NSB Innfødte folk der inne sier Halsen eller bare Hæsja, som de alltid har gjort. Dette var en digresjon.

— Midtsandan

Ser vi på navnet Midtsandan, som jernbanen kalte den såkalte kjerringstasjonen på Midtsand- det var kvinnelig betjening der til tyskerne fant å ville gjøre Midtsandan til kryssingsstasjon- så er jo jernbanen ute og lager et nytt navn også her.

— adressert til Midtsand

Innbyggerne protesterer og maler over de to siste bokstavene på skiltene, de bor på Midtsand, sier de. Midtsand heter gården som eies av øiens legat, og ligger mellom Storsand og Lillesand. Men språkkonsulentene holder på sitt, grenda skal hete Midtsandan. Folk sa at de bodde på Midtsaain, altså med lang a, og skriveformen i danskspråktida skal ha vært Midtsanden. Men på gamle brev som ble skrevet og adressert til Midtsand før poståpneriet ble lagt til jernbanestasjonen (med Anna Holm som styrer), står det N.N. Midtsand, Malvik p.å. Så navneformen Midtsandan får vi nok beholde.

— tilbake til matrikkelen i 1886

Navnekonsulentene ved NTNU skriver i brev til Malvik Kommune i 1997 at det er sterk skrifttradisjon for navnet Midtsandan, helt tilbake til matrikkelen i 1886 finner man navnet Midtsandan, likeså i den offisielle matrikkelen av 1907, det uoffisielle matrikkelutkastet av ca. 1950 og på kart i Malvik Bygdebok. Mellom Vikhamar og Midtsandan ligger stoppestedet Malvik, en gang en viktig kryssingsstasjon mellom Ranheim og Hommelvik. Men tyskerne ville ha togene fort fram og beordret NSB til å ruste opp Vikhamar og Midtsandan til kryssingsstasjoner.

— melk i store femtilitersspann

Malvik ble redusert til et poststed og stoppested for av- og pålessing av varer til butikkene og for opplasting av landbruksprodukter, først og fremst poteter og melk i store femtilitersspann. En nyansatt stasjonsmester lempet melkespann fra rampa og inn i jernbanevogna til han falt sammen med pungbrokk og måtte på sykehus. Så måtte undertegnede ta over etter ham. Men jeg passet meg for melkespannene. Dette var i 1944.

— tettstedet Malvik

Navnet Malvik er det grunn til å dvele litt ved. Dette navnet er, som Hundhamaren, et kunstnavn. Navnet ble klistret til tettstedet Malvik, med jernbanestasjon, posthus på stasjonen butikker, meieri, bakeri og forsamlingslokale (LIDSKJALV) samt kirke oppe på toppen. Da nåværende Malvik kommune ble skilt ut fra Strinden, fant man at navnet måtte bli Malvik herred. Når dette navnet er oppstått, vet ingen. Men gården Manvik fins i matrikkelen. I Aslak Bolts jordebok finner vi formuleringer som «At øyra Manvik, er nu heitir Torp» så og så mye i avgift til kirken. Lenger ute finner vi formuleringen «Kyrkja å Manvik».

— Vikhammerløkka og Naustkleiva

Det var altså Manvik den store gården het, som omfattet alt land fra Vikhammerløkka og Naustkleiva til Sandgårdene lenger inne. Når en eller annen dansk embedsmann har lest feil og satt ned på papiret navnet Malvik, vet vi ikke. Det må ha skjedd på 1500-tallet, da Norge var av det danske riksrådet redusert til et lydrike under Danmark, til evig tid, som det står i vedtaket. Og siden har det vært slik. Men navnet Manvik som gårdsnavn eksisterer i Brunlanes i Vestfold. Hva det betyr, vet man ikke. Kanskje liknet fjellene i bakgrunnen på en hesteman, kanskje betyr Manvik trællevik.

— Hommelviknavnet

Etter å ha befattet oss med noen navn i ytre Malvik, kan vi jo se på noen navn i kommunens østlige del, Hommelvik og Muruvik. Hommelviknavnet er et konstruert navn. Det var forsker Nils Hallan som fant forbindelsen mellom navnet IMULVIK og IMBLEVIK, slik det er skrevet på et kartblad over Norge i Geografisch Handbuch, trykt i Køln i 1600, laget av hollendere eller tyskere. Kartet over Norge, som med alle sine feil, tydelig viser Trondem, Frosten og Skongen, har stedsnavnet Imblevik akkurat der hvor Hommelvik befinner seg.

— Imulvik

Navnet Imulvik fins på en liste over gamle norske stedsnavn, laget av Professor Anne Holtsmark. Den tyske vrien på navnet er vitenskapelig anerkjent. Den som laget kartet har hatt behov for å kunne manøvrere seg fram til Hommelvik inne i Trondheimsfjorden. Det kan ha vært hollendere som hentet tømmer her. At den tyske eller hollandske kartografen skrev Imblevik, er ikke særlig stort avvik fra skriveformen Imulvik. Hva folk sa, vet vi ikke, men sannsynligvis sa de Imlevik, og det har kartografen skrevet. Etter 1557 dukker navnet Homilwick opp som stedsnavn. Det står på kartet. Hva navnet så betyr, blir litt gjetning. Men tar man utgangspunkt i sagaens navn, Imulvik, er det klart at «im» betyr røyk eller damp, «eim» i nyere språkform.«ul» betyr ingen ting, er bare et bindeledd.

— la skodda seg tjukk

Men ryker det mer av Hommelvikbukta enn andre bukter når det er kaldt om vinteren? Og dessuten heter jo elva Homla, tidligere skrevet Imla. Nedenfor fossene la skodda seg tjukk nede i elvdalen. Dette kan Ketil Bonaunet huske, og det kan dokumenteres av et bilde som Kåre Halse tok fra vegen oppover mot Mostadmarka, over Åsgårdene og og innover mot Storfossen. Bildet viset at skodda lå tjukk over elvdalen og innover mot Storfossen og Dølafossen. De gamle kalte derfor elva Imla, dvs. røykelva. Denne faller ut i ei bukt uten navn, så ble det til Imulvika der elva Imla renner ut. Først fikk elva navn, så kom bukta etterpå. Dette er i flukt med norsk navnedannelse. Ovenfor fossene breier elva seg ut, den folder seg ut gjennom slettene. Slik blir navnet Folden tolket som et elvanavn (Oluf Rygh)

— Muruvik

Lenger østover ligger Muruvik. Navnet har ingen ting med murverk å gjøre. Men så står det da heller ikke noe slikt navn i den tidligere omtalte jordeboka til Aslak Bolt. Kirken ser ut til å ha eid all jord i Malvik og Hommelvik, også i Muruvik. Følgelig måtte erkebiskopens inspektører holde nøye greie på hva hver gård kastet av seg og hva kirken kunne kreve i avgifter av gårdbrukerne. Ja, for slik oppstod navnet «gårdbruker». Man var ikke eier, bare bruker, man drev gården på kirkens nåde og fikk fortsette såfremt man svarte sine forpliktelser.

Når så en kirkelig klerk noterte i jordboka om skatten fra en gård, var det alltid i formen

«av f. eks. øyra Manvik». ‘

Preposisjonen «af» krevde dativ i vårt gamle norske riksmål, og derfor vil alle navn være bøyd til dativ. Slik står det «Af Morumvik» så og så mye i skatt. Morum er dativ flertall av marr. Ordet Man er nevneform, dvs. nominativ. Det betyr hest. Ordet mærr er avledet av man, på samme måte som kærling er avledet av kar. «Morum» finner vi igjen i diktet TRYMSKVIDA:

«Trym satt på haugen, Tussedrotten. Band batt han åt bikjom sinum, meine man morum sinum». «Stelte med manene på hestene sine».

Grunnbetydningen av Muruvik er altså Hestvika, som på Hitra. Den lokale oppfattelsen blant folket i Muruvik av navnet at det betyr Mærravika, er bare halvveis rett. Men Tussedrotten Trym, framstilt som en rik bondekakse, hadde nok både hingster og mærrer, ellers kunne han ikke drive oppdrett.

— Midtsandan

Fra Per Arne Midtsand har historielaget fått 2 brev, der han peker på at innbyggerne på Midtsand har protestert mot at navnet Midtsandan får feste. Både posthuset og jernbanestasjonen er borte, skriver han, grunnlaget for navnet Midtsandan eksisterer ikke lenger, nå må vi bare passe på at det nye friluftsområdet i den nedlagte militærleiren får navnet Midtsand, ikke Midtsandan.

— Kinnsettjørna

Midtsand Leir – Midtsand friområde. Forøvrig peker Midtsand på at navnene på de forskjellige vatna i Malvikmarka på kartet (Friluftskart for Trondheim og omegn, utgitt i 2004 av Norsk Kartforlag) har en slurvet betegnelse på tjønnene. Noen steder heter de Kinnsettjørna, Lauvtjørna og Røsttjørna, andre steder står det tjønna uten r. Det nåværende boligområdet Smiskaret er skrevet som Smiskardet, Sekkhølet er også skrevet som Søkkhølet på nye kart, men på turkartet står det Sekkhølet, og det er rett, skriver han. Bruken av navnet Sekkhølet skal skrive seg fra et mord, der den drepte ble plassert i en sekk og gravd ned i myra. Det var tett skog rundt myra og «mørkt som i en sekk».

— Stamtjønna

Så forteller Midtsand litt om navnet Stamtjønna, som er kommet i bruk omkring 1915-1920 eller senere. I 1897 inngås en avtale mellom Lars T. Lillesanden og S. Kindseth hvor Kindseth gis full disposisjonsrett over dammen og dambyggingen «for vandet kaldet Stavternen som ligger på grensen og eies av Kindseth og Lillesanden».

— altså da Stavtjørna,

Navnet var altså da Stavtjørna, folk sa det. På et dokument fra 1914, der Olaf Fredriksen Midtsand kjøper en parsell av Lillesand gård, brukes navnet Stavtjønna, og så sent som i 1936 finnes navnet Stavkjernen på et offentlig dokument. Her ser man forøvrig at ei tjønn også kunne skrives kjem på kart og i dokumenter, slik at navnet Kindset ( folk sa jo her i Trønde-lag kjinna, andre sa kanskje tjønna) kan forklares som set-gården som ligger ved kjønna.(tjønna).

— finner vi Fjellbumyra

Når det så gjelder nåværende betegnelse Stamtjørna på Stavtjønna, har Midt-sand ingen forklaring En eller annen kartskribent har endret navnet. Det eldste navnet er altså Stavtjørna. I Forbords-grenda finner man navnet Skånøy på plassen Forbord Nordre, gnr. 14/3. Det er eiers navn som er kommet inn på kartet. På Forbord Søndre Gnr. 14/1 er også eiers navn kommet inn på kartet, det er Stav. Mellom Røsttjønna og Svart-tjønna finner vi Fjellbumyra. Dette er feil, mener Midtsand. Det riktige navnet er Fjølbumyra og har ingen ting med fjell å gjøre. Plassen Svingen er tegnet inn der Svebergvegen svinger ned mot Snurruvegen. Men plassen Stavsvingen , Gnr. 46/33, (nå Skogly) ligger et annet sted ,nemlig på Sveberg.

— det gjelder det geografiske kartnavnet

Så foreligger det et brev fra navnekonsulentene av nyere dato, nemlig 30.08.07.adressert til Statens Kartverk og med kopi til Malvik kommune og til privatperson, og det er jeg som skrev på vegne av historielaget. Her sies det at man har for dårlig dokumentasjon til å gi noen tilråding om skrivemåte når det gjelder det geografiske kartnavnet Hornhammer. Malvik Kommune har på forespørsel svart at Hornhammeren ligger på Hundhammeren. Navnet Hornhammeren er gått ut av bruk, hammeren nede ved sjøen har ikke noe eget navn.

— a rett ned for Hammeren

Vi som bor på Hundhammeren går ned på hammeren om sommeren og nyter sola, mødrene tar med seg ungene, og nede i fjæra rett ned for Hammeren er det ideelt for både små og store å bade. De dristige stuper fra Hammeren, det er brådjupt der. Men Hornhammeren er det ingen som sier. Militæret har nok på sine kart beholdt navnet, militæret er nøye når det gjelder å orientere seg i terrenget. Jeg tror nok konsulentene og Statens Kartverk har misforstått vår henvendelse.

— misforstått vår henvendelse

Vi er ikke interessert i skrivemåten for Hornhammeren, vi ville bare peke på at navnet på denne lille hammeren har ved misforståelse blitt til Hund-hammeren, og hele området bak hammeren har fått dette navnet. Men det skjedde etter at byfolk tok til å bygge hytter i området fra ca 1913.

— pølsefabrikanten

Like nedenfor min eiendom på Hundhammeren står det en brunbeiset, laftet plankhytte. Den ble satt opp av lærer Ryan fra Hommelvik i 1913. Han skal ha sagt at han hadde et feriested på Hundhammeren. Den kjente motstandsmannen og pølsefabrikanten Herbert Helgesen, mannen bak Norges største jernbanesabotasje i januar 1945 , da de sprengte Jørstadbrua, hadde en stor eiendom her på Hundhammeren. Den er nå solgt og delt opp i boligtomter. Bygdas hovsmed sa vel også at bøndene fikk komme til Hundhammeren med hesten. Han holdt til nede i Lassvebergvegen.