Harda Bonaunet 1892-1966

Gjengitt fra Årboka 2014 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Harda Bonaunet 1892-1966.
Ei kvinne med sterk arbeidshånd og god omsorgsånd

AV KRISTIN HAUGAN

Nesset

I Malvik bygdebok, bind III, av Leif Halse er Nesset omtalt: «Gården ble også kalt Næsvold, skrevet Næs i 1667, og Nesvold i 1723. Gården hørte med til Hommelvikens og Mostadmarkens jordegods».

Etter flere eierskap ble gården i 1833 verdsatt ved takst til 900 spd.(1 spesidaler var verdt 4 kr., kroner fra 1875). I 1860 kjøpte Ole Jonsen Sneisen søndre del og lærer Johan Peter Wessel nordre del, de hadde hver sine halvdeler av stue- låve- og fjøsbygning. Det står skrevet hos Halse at de kun hadde tørkehuset felles.

Fra 1917 ble Nesset brukt som gamleheim for bygda til 1967 da det nye Malvik sykehjem ble åpna på Grønberg. På gården var det også fødestue fram til ca. 1960

— spinnerimester Christofer Wellen

På 1870-tallet ble de to deler av Nesset solgt igjen, nordre part til spinnerimester Christofer Wellen for 600 spd. Han kjøpte deretter søndre part av daværende eier, ingeniør Sofus Weidemann for 700 spd. Wellen måtte da fraskrive seg all bruksrett til Homla elv, unntatt vassrett til «husbrug og engvanding». C. Wellen kom fra Aker og drev bomulls­spinneriet på Halstad. Da det ble nedlagt, flytta han til Nesset og dreiv skyss-stasjon der. Han ble senere handels­mann og var ordfører i Malvik fra 1892- 1895.

1 1887 overdro han gården til sønnen for 17 000 kr., og i 1892 fikk kirkesanger og poståpner Kristian Iversen skjøte, kjøpesummen var 15 000 kr. Kristian og kona Karen Marta var barnløse. 11917 solgte enka, Karen Iversen, (f. Sørlie) Nesset til Malvik kommune for 35 000 kr. (Malvik bygdebok III, 1958)

Hu tante Harda

Det er med stor glede, ærbødighet og respekt jeg vil fortelle om Harda og hennes lange arbeidsliv. Harda var gammel­tanta mi, søstra til bestefaren min Ole Bonaunet fra Mostadmarka. Hun ble av familien omtalt som tante, kanskje også fordi hun var ugift og ikke hadde egne barn. Jeg har sjøl bare et vagt minne om henne, hun døde i 1966 da jeg var bare 6 år gammel. Harda var, er og vil være en hverdagshelt i kvinnehistorien, og et forbilde for meg. Så har jeg vandra inn i historien ved hjelp av bilder, gjennom samtaler og skildringer av tante Harda fra flere eldre i min familie, og et avisutklipp fra Arbeideravisa fra 1954: «Visitt og hyggeprat på gammelheimen i Hommelvik – dyktig kokke får medalje». Hun ble omtalt som «engelen på Nesset», og huskes som snill, omsorgsfull og et ordentlig arbeidsjern, spesielt flink til å lage mat.

Barndom og unge år i Mostadmarka

Harda ble født 22. august i 1892 på gården Bonaunet. Begge foreldrene kom fra Amdal i Selbu, Esten Amdal født i 1854 fra Amdalstrøa, mora Kari Nuttudal født i 1865. De bygsla gården i 1889, kjøpte i 1898 og tok gårdsnavnet Bonaunet som etternavn. Her vokste Harda opp med den eldre broren Ole og den yngre John. Faren Esten døde i 1896, bare 42 år gammel. Harda ble vant til å arbeide og hjelpe til fra hun var lita. Når mor Kari satt igjen med tre små, måtte barna ta ekstra tak for at de kunne livnære seg. Både fjøs- og inne­arbeid ble nok datra på gården sitt arbeid. Matlaging, hånd­arbeid, onnearbeid og alle sysler som hørte til på et små­bruk, lærte henne å ta ansvar og byrder. Dette skulle bli en god ballast å ha med seg senere i livet.

Skudsmaarsbogen

Harda var av de første som gikk på Sneisen skole, i 1900 tilhørte den Mostadmark skolekrets sammen med skolen i Bakken. (Fra Årbok 2011). På den første sida i hen­nes «Skudsmaalsbog» fra 4/4-1902, som er en vel bevart skatt, har sogneprest Rasmus Nordtømme bl.a skrevet

«… Skolestyret har besluttet: Alle børn i folkeskolen skal være forsynet med en skudsmaalsbog, i hvilken læreren ved hver skoleuges slut indfører sine bemærkninger angaaende barnets forhold, flid, m.m.

Konfirmasjonskortene har bilder fra Bibelen, og det er små vers derfra, ett av dem synes jeg passer så godt til Harda, da en ung kvinne på 15 år

» Det stod også at lekser måtte gjøres i ferier, og en fikk bl a «skudsmaal i kristendoms­kundskab, sang, salmer, skrivning, regning, flid og forhold». Hardas lærerinne var Marit Rejtan, som fra 1892 til 1924 var lærerinne i Mostadmark og Hommelvik. Jeg siterer hen­nes skudsmaal: «.

Harda er en snild pige og opfører sig pent i skolen – meget lærevillig, det snilde og gode barn bringer stor flid, rolig, opmærksom, flittig. Harda er mig til megen glæde med sin gode vilje». Alle disse fine ord måtte være en god ballast i det lange yrkeslivet Harda skulle gå inn i senere i livet.

Konfirmasjon

Hun ble konfirmert i 1907, og en solskinnsdag i høst satt jeg og leste noen av konfirmasjonskortene fra en svunnen tid, over hundre år gamle.

Ut i arbeid

I 1918 delte mora gården og flytta til parsellen Bonaunet Søndre sammen med Harda og John. Ole kjøpte hoved­bruket, Bonaunet Nordre. Harda tok seg naturlig nok av mora i mange år. Kari døde i 1947 og hadde da vært enke i femti år. I flere år var Harda husholderske hos lærer Rikard Haugan, som arbeidet på Sneisen skole fra 1912 til 1939. Han bodde på Sneishaugan, på meieriet. Harda bodde der mens hun tjenestegjorde hos Haugen. Mostadmark meieri var i drift fra 1913 til 1937, og i andre etasje bodde også meiersken Marit Thorshaug og hennes familie Det sies at Haugan var vel fornøyd med hennes arbeid og ga henne gode skussmål. Jeg vet ikke med sikkerhet hvor mange år Harda var taus hos Rikard Haugan. Hun var 20 år i 1912 og klar for arbeid utenom heimgården, der hun kunne ha litt egen inntekt.

Budeie – kokke – bestyrerinne

Tante Harda begynte på Nesset Aldersheim i 1927, 35 år gammel, på kjøkkenet som kokke. Etter ei tid tok hun over fjøsstellet som en reddende engel; det var vanskelig å få noen til å ta på seg ansvaret som budeie. Det ble 10 år i denne jobben før hun kom tilbake på kjøkkenet som kokke igjen. Det går enda gjetord om den gode maten og ikke minst kaffebrødene som kokka stod for. Kokkearbeidet ble Harda sitt lengste virke, i omtrent 20 år. Det var også der hun trivdes best.

— som var spreke nok hjalp også til der det var behov

I denne tida gjorde de ansatte alt husarbeid som hørte til, og pasientene fikk hjelp til klesstell og det de trengte for å bo på gammelhjemmet. Pasienter som var spreke nok hjalp også til der det var behov, i matlaging, klesstell og annet praktisk arbeid ute og inne. På gammelhjemmet var det mye å gjøre, mange tunge arbeidsoppgaver. En håndsrekning var derfor kjærkommen, også min mor og mine tanter hjalp henne med arbeidsoppgaver på aldersheimen.

Lønn og sykepenger

I Folketellingen i Norge — inntekt og formue 1. desember 1930 kan en finne at både i bygdene og byene var gjennom­snittsinntekten for menn nesten dobbelt så høy som de ugif­te kvinners inntekt: «Menn: 2310 kr/året – Kvinner: 1316 kr/året». Med andre ord: En kvinne tjente litt over 100, kr pr måned, og en kan vel med sikkerhet si at en pleier eller kokke på aldersheim ikke akkurat lå over denne lønna. Harda var utradisjonell på mange måter. Som ugift kvinne gikk hun ut i yrkeslivet. Men på den tiden var det ikke van­lig for kvinner å ha beskjeftigelse utenom hjemmet. Hun betalte også inn til Sykekassen i Malvik, og en kvittering fra 1923 viser at kr 4,66 er innbetalt for to måneder i gangen. Dette skulle være en forsikring og «bogen skulde medbrin­ges, naar læge konsulteres eller sykepenger hæves».

Minner fra Nesset

Astrid Melby, nå 81 år, arbeidet på Nesset fra 1956. Hun forteller at Harda alltid hadde omtanke for sine pasienter, hun var ærlig og gjorde sitt beste for pasientene. Budeia og kokka hadde da steget i gradene og blitt bestyrerinne på Nesset. Fra 1958 og fram til 1965 hadde hun den ansvars­fulle stillingen. Det sies at Harda kunne være streng, men var mild og rolig, og kanskje litt stille av seg.

Astrid Melby forteller: «En mannlig pasient var hard på tobakken. En gang han var røyk- og pengelens kjøpte Harda tobakk til han». En annen episode Astrid minnes er: «Som bestyrerinne hadde Harda også som oppgave å hente tryg­depengene på posthuset for mange av beboerne. Da hun kom tilbake og skulle gjøre opp regnskapet, stemte det ikke på hundre kroner bent. Hun telte og telte opp pengene, men hundre kroner var og ble for lite. Hun gikk da ned på postkontoret og fortalte om mangelen. Ved opptellingen etter dagens slutt fant Posten å ha hundre kroner for mye og saken var løst». Dette gjenspeiler igjen hennes ryddighet og orden, som nok gjorde at alle viste henne tillit. Hun var et menneske de kunne stole på.

Fritid

I de små fristundene hun hadde, var Harda på besøk hos brordatter Karen Hansen på Bru’n og familien der. Søskenbarna mine, Kari og Oddny forteller at tante kom på besøk hos dem når hun hadde fri, også etter kirkebesøk på søndagene. Da la de bort strikketøyet i respekt, de visste at hun ikke likte sånt arbeid på søndager. De husker også at tante delte en appelsin «broderlig» på alle de fire søsknene i huset. Ofte var de også på besøk på Nesset der Harda bodde, et rom i andre etasje som var innredet med spise-stuemøbler og seng. Hun serverte sitronbrus og gullvafler, det var stas den gangen i 1950-60 årene.

Harda dro heim til Bonaunet Søndre i helger når hun hadde fri, omtrent en gang i måneden. John (bror) og kona Marit bodde der. Deres datter Randi gift. Haugan, husker sin tante godt. Harda måtte hentes enten på Sneishaugan med hest, eller med båt i Halvorsplassen, når hun kom med Selbubussen. Randi fikk en gang oppdraget å hente henne med båt, bare 10 år gammel. Hun måtte da ro over Foldsjøen, og så ble båten tatt av strømmen ved Sneiselvas utløp. Men heldigvis gikk ferden bra til slutt.

— besøke bror Ole og kone Karen

Det var sikkert godt å komme heim innimellom, bade seg i Foldsjøen, besøke bror Ole og kone Karen, holde kontakten med naboer og ha fri. Tante Harda huskes som veldig snill, som alltid ville det beste for små og store, og som også tok seg tid til å leike med Randi. Lesestoff var det ikke flust med, og det var vanlig å lese fra bibelhistorien før en sovna om kvelden. Harda var veldig netthendt, hun både broderte og strikka. Duker med hardanger- og engelsksøm, og mel­lomverk i sengetøy ble sirlig brodert. Dette ble lagt i utstyr­skista på «Harda-loftet» på Bonaunet Søndre. Alle «piger» ordna klar utstyrskista si som de skulle ha med seg når de ble gift. På det samme rommet var det et skap med noen

skjeer og kopper. Mange av tingene etter henne er godt tatt vare på oppe hos Randi og familien hennes i Mostadmarka, og håndarbeidet levner ingen tvil om Hardas talent og flid.

Tildeling av Norges Vels medalje i 1954

Harda fikk tildelt Norges Vels medalje for sitt arbeid i 1954. Vi sakser fra den artikkelen journalist Kari Werner Øtfsti skrev i ArbeiderAvisa i forbindelse med madaljetildelingen:

«Visitt og hyggeprat på Gamleheimen i Hommelvik – dyktig kokke får Norges Vels medalje».

«Folk blir som regel lenge i tjenesten på gamleheimen i Hommelvik, hadde vi fått fortalt. Ordene kom i minnet da vi gikk bortover veien og så den kvitmalte gården Nesset ligge foran oss i solskinnet. Så stille og fredelig, så idyllisk en vårdag med lysegrønt skjær over ranke bjørker og med Homla flytende rolig ved…»

«Harda Bonaunet var en av de første vi traff da vi kom fram til gamleheimen på Nesset. Egentlig var det jo også henne vi søkte, nå skulle hun ikke lenger få holde hemmelig at Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste lå og lyste i kommodeskuffen hennes…»

«Harda Bonaunet har vært på gamleheimen Nesset i 27 år. Nå har hun passert de 60, men foten er lett og kroppen sterk som den har vært i nesten alle de år, og det kan komme godt med når en skal være kokke for så mange».

«De første årene Harda Bonaunet arbeidet på heimen, ble nesten ingen av pensjonærene over 70 år gamle. Nå er det ingen sjeldenhet lenger at det feires 80-års dag på hei­men. Ja, for fylles det rundt år går ikke bestyrerinne Marie Kvernstad og hennes stab av veien for å lage storselskap». Videre i artikkelen er pensjonær og arbeiderpartiveteran Emma Grønberg avbildet, som feiret 80-årsdag der med 60 gjester.

Harda Bonaunet på hennes eldre dager (Foto: Privat)

Kongens Fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste

Harda arbeidet på Nesset i til sammen 38 år. Hun var besty­rerinne fra 1958 og fram til 1965. Hun mottok, i august 1962, fire år før hun gikk bort, kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste. Denne ble overrakt av sogneprest Stuve på 70-års dagen hennes, med ordfører øwre. Det var markering og tilstelning på Nesset og flere fra Bonaunet­familien var tilstede.

I Adresseavisen fra 1962 er det foto og omtale av henne: «Bestyrerinne ved Aldersheimen Nesset, Hommelvik, frk. Harda Bonaunet fyller 70 år 22. august».

«Frk Bonaunet har hatt god helse, og dette har kommet godt med i arbeidet hennes. Det har aldri vært snakk om noen 8-timers dag, hun har alltid vært beredt til å hjelpe sine pasienter. Hun har hele tiden gått opp i sitt arbeid, og således har det ikke blitt så mye tid til annen beskjeftigelse. Likevel har hun vært med i samfunnsgagnlig forenings­arbeid i Indremisjonen og i Hommelvik Sykepleieforening».

Som en tilleggsopplysning ble Hommelvik Sykepleieforening stifta 16.10. 1904 og lagt ned 29.03. 1979. Da hadde denne fagforeningen i 75 år arbeidet for følgende formålet: «Være til støtte for sykepleiersken og hennes arbeid i Hommelvik, passe på at hennes krefter ikke ble misbrukt og yte henne forsvar overfor hensynsløs behandling».

Harda får overrakt kongens fortjenstmedalje av sogneprest Stuve. Ordførerer Øre er delvis skjult (Foto: Privat)

I Malvik Bygdebok, bind V (Forbord), står det mer om denne foreninga som Harda var medlem i, om kvinner som organiserte seg for å arbeide for bedre helsestell og bidra til å løse sosiale oppgaver. Dette ble etter hvert det offentliges ansvar.

Stuttord

Her ender historien om hu tante Harda, snart femti år etter hennes bortgang; hun døde 7.januar i 1966, etter å ha ampu­tert den ene foten pga koldbrann. Den unge «pigen» fra Mostadmarka, oppvokst med mor og to brødre i små kår på småbruket Bonaunet, med meget gode «skudsmaal» fra tid­lige skoleår. Ei standhaftig kvinne med slitesterke hender og ekte omsorg, med lite fritid, som gjorde sine plikter i nesten førti år med de eldre. Ei flink kokke og ei «hælsig» budeie.

Et kvinnfolk full av tæl, som tok utfordringer og ble bestyrerinne i sine seks siste arbeidsår. Harda mottok ros og gode ord for sitt arbeid, fra både pasienter og de hun arbeidet sammen med. Det var positivt for helsa for de beboere som kunne være i aktivitet og delta i arbeid på hjemmet, noe en kan ta lærdom av i dag. Mange eldre er ikke fysisk aktive, og stivner bort. Med to gjeve medaljer fikk hun også en offentlig heder for sitt samvittighetsfulle og krevende arbeid. Det står det respekt av!

Det er en sann glede for meg å dele Harda «sitt liv», det har vært interessant å høre om og skrive ned om henne. Jeg skulle ønske at jeg kunne geleidet henne inn i det nye Helsetunet i Hommelvik, og fått hennes historier fra Nesset. Det er så mye annet jeg skulle spurt tante om også,- over en kopp kaffe!

Kilder:

Malvik Bygdebok av Leif Halse, bind III, Artikkel fra Arbeideravisa -1954. Utklipp fra Adressa- 1962. Malvik Bygdebok, av Kåre Forbord, bind IV og V. Samtaler med Randi Haugan, Kari og Øivind Kristiansen, Oddny Leirvik og flere i slekta. Takk til Aslaug Melbye.