Gjengitt fra årboka 2003 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

På Knotten

AV OLAF EVENSHAUG

Den unge jenta fra den lille plassen i skogkanten var vant til husmannskår der hun kom fra, og i så måte var det intet nytt for henne på Knotten.

— fjøsjente

Før hun gifta seg var hun fjøsjente på forskjellige gårda rundt i bygda. Lønna var, som hun seinar fortalte, et kjolty og et kåpty for året. På den siste gården hun var, fikk hun 15 krona, et kjolty og et kåpty for året.

Noe ansvar følte hun vel ikke der. Å bli med på ansvaret og styringa på en karrig husmannsplass for ei uerfaren, ong og fremmed jente, det var nok ikke til å undres over at heimlengselen meldte seg hos henne i førstningen.

— familien

Fra før var det flere mennesker på Knotten. Bestefar begynte da å bli gammel, og var vel ikke full arbeidskar. Ei søster tå’n far gikk enda heim. Det var ei vakker jente, men av grunner som ingen kjente virret hun om i sinnets jungel og villniss, og fant alder veien ut derfra. En dag ble hun kjørt bort, og vendte alder tilbake. Og så var det Kal-guten (Karl Kristiansen), som a mor sa, en søstersønn tå’n far, som for det meste gjette borti gårdan. Han strauk seinar ned til Hommelvika, fikk jobb, og gifta seg og ble boan der.

— tungt arbeid

Omsider vart det da a mor å’n far og litjguten han Krestjan å’n bestefar att på Knotten. Men det skulle bli flere etter kvart. Med omtrent to års millomrom kom det elleve mer eller mindre villstyrige onga attåt, som skulle ha både mat og klea, men om det siden.
For a mor skulle det alder bli noen problemer med fritidsbeskjeftigelse. Alt var tongvint, også etter den tids målestokk. Klesvask måtte foregå ned med ælva om sommår’n, og inn på kjøkkenet om vinter’n, og klean mått gnikkes på vaskebrettet. Med tjukk vømmøl og heimvivvi flonell, og heimstrikka hussu, våtta, og mye mer, var alt dette et tussig arbeid.

Etter kvart som ongan vaks te, vart det da litt hjelp å få, og etter som tida gikk glei a mor inn i ansvar og arbeid på plassen. Det skulle vise seg at hu greide sin del av jobben.

— Millertomta i Hommelvika

Etter som ongan kom med jamne millomrom, vart a mor å’n far enig om at det plassen kasta tå seg, var ikke noe å bygge på. Så han far måtte ut på arbeid. Ei tid var han med på bygginga av Hellbrua, men det tok for lang tid te og fra arbeidsplassen. Han måtte sjå å komme seg litt nærmere te, og fikk da arbeid på Millertomta i Hommelvika, og gikk siden derfra over til Meraker Bruk. Der vart han værende heile sitt liv. Om såmmår’n sykla han fram og tilbake, sju kilometer ned om mårrån, og sju kilometer opp om kvellan. Når vi da veit at dem begynte på arbeid klokka seks om mårrån, og slutta seks om kvell’n, så var det heller ikke problem med fritida åt han.

Om vinter’n lå han over åt svoger’n sin, han Johan (Johan Nevermo) ned i Haugareina. Han hadde nylig kjøpt en liten kåk der, og var flytta med familien dit.
Når han far kom heim i sjutida om såmmårkvellan, og fått ti sæ grynmjølsgrauten, var det ikke å slenge seg ned på sengbenken. Han hadde jo nu tatt over drifta tå plassen, og’n bestefar vart ikke bedre som tida gikk. Tvertimot, han gikk det andre vei’n med. Han gikk for det meste og rusla for seg sjøl, sætt ti nån tinna ti ei riv, bar inn lite ved, og ei og anna vassbøtt no og da. Så det var for a mor å’n far å holde på til de kraup under skinnfell’n seint på kvell’n.

— Per Thorskjønn, som hadde hest

Hest hadde de selvfølgelig ikke, det var de sjøl. Utom når noe skulle pløyes og vinterved’n skulle kjøres tu skogen. Da fikk han far ti onkel’n sin, han Per Thorskjønn, som hadde hest. Ved til eget bruk fikk de ta i skogen som inngikk i kontrakten. Knotten var en husmannsplass under gården Eggen, Bakken, og leia var tyve kroner i året. Dessuten måtte bestefar som andre husmenn gjøre pliktarbeid på gården visse tider av året. Dette gratisarbeidet hoppa han far over den tida han drev plassen. De var jo enig om å flytte fra plassen når bestefar ikke var mer, så dette arbeidet på gården ga han blaffen i. Han hadde mer enn nok med det han holdt på med, mente han.

Høyet måtte bæres på ryggen opp de bratte bakkan oppover og inn på lemmen. Poddesen vart trilla i trillbår opp til husa, og tømt opp i ei trerest som gikk gjennom et høl i mur’n, og rett ned i bingen. Koinnet vart sldrri med sjurru, og banna tredd på staura. Dette arbeidet kunne a mor, å bruke sjurrua. Når koinne var tørt, bar dem stauran opp på lemmen.

— sluggu

Trøskinga foregikk med sluggu. Sluggua var et meterlangt trehandtak med en jarnring på enden og innpå den ringen enda en jarnring med en kortar trestaur.
Med denne redskapen banka dem koinne tå hælmen. Etterpå vart det renska på den måten at det vart hengt opp en presenning på veggen oppå lemmen, og så hiva dem koinne mot veggen og presenningen. Det som vart liggan nærmest veggen ausa dem beinast oppi en sekk. Det var det fine grautmjølet. Det som datt ned i midten vart også brukt til grautmjøl, men helst te kvardags. Det siste, som lå nærmast han som kasta, vart åt krøttera.

Om vinter’n sto det en to-tre dyr på båsen, og i saubingen to-tre sauer, og på vagle over saubingen en fire-fem høna.

Ja, dette var husdyra i fjøset, som kunne variere noe. Inne i stua økte folketallet med et individ annakvart år. Den mars-dagen i 1907 da bestefar vart kjørt til graven, vart nommer sju født på Knotten. Det var meg sjøl.

— Bakkan

Etter den dagen bestefar døde, var det ingen ting som bant a mor å’n far til Knotten. Han sa opp kontrakten, og året etter tok han med seg alt han eide, og flytta ned til Hommelvika. Husa vart rivvi ned på dugnad og kjørt nedover, og satt opp igjen på Bakkan. Det meste av det som er skrivi om Knotten har jeg fra’n Krestjan.

Og her er et brev jeg fikk fra Karen i San Pedro i California, sommeren 1975, om noe tå det hun husker fra Knotten.

— jordstykke kaldet Evingshaugen

«Vår oldefar var fra Knotten mellom Stjørdal og Skatval, og hette Peder Folvik. Om ham fortalte mor at han var på vei til Trondhjem i en liten færing, seilbåt, da det røyk opp til storm ute på Strindfjorden. Han skulle til byen for å ordne til bryllupet sitt da båten veltet, og han omkom.

— fra Halvorsplassen

Hu Ane Halvorsdatter fra Halvorsplassen gikk da med’n farfar, og vart seinar gift med en Thorshaug, og med han fikk hun en sønn til. Så han vart da en onkel åt’n far. Det var han Per Thorskjønn, som vi sa. Den første som bygde hus på Knotten; var en som hette Erik A. Lund. Han kom dit i 1845. Hu Inbranna, eldste søster hans far var født i 1847, og da måtte det vel være omkring den tida han farfar kom dit.» Her siterer jeg noen linjer fra bygdeboka:
Erik A. Lund fra Verket bygsla i 1845 et «jordstykke kaldet Evingshaugen. Han opfører på egen bekostning de fornødne huse på pladsen, hvortil træmaterialer i gårdens skov hugges».

Han betalte 8 spd. i innfestning, og 3 spd. i årlig avgift. Plassen, som i daglig tale ble kalt Knotten, fødde i 1865 2 kyr 4 sauer og 1 gjeit, og sådde 1/4 tØnne bygg, 1/4 tønne havre, og 11/2 tønne poteter.

Gunnerius Pedersen Folvik (sønn til Anne Halvorsd. Halvorsplassen), g. m. Karen Olsdatter øren var neste bygselmann.

Med dette overlater jeg til Karen å fortelle videre:

«Når farfar kom til Eivindshaugen var det bare et kjøkken og et lite kammers. Farfar hadde rett til å hugge tømmer av Eggen gård, som plassen var under, og bygge til en stue, som hele tiden derefter ble kalt «nystua».

— Familien

Farfar og farmor hadde fem barn: Ingeborgannna, Ole, Karoline, Pauline, og Nikolai. Det var harde tider den gang. Engelske kryssere stengte hver havn, som historien forteller. Landet var i hunger og nød. Farfar fortalte at de måtte knuse bark og blande i melet, og da spiste de barkebrød.

Vår farmor var jordmor, men det var vel helst uten betaling, for nøden var stor overalt. Far var den yngste, og gikk for presten og ble konfirmert i Malvik kirke. Han fortalte at han gikk over skogen fram og tilbake. Kristian Nævermo, som var vår tante Ingeborgannas eldste sønn, det var visst bare et år mellom han og far, de vokste opp sammen. Nævermo fortalte så mange humørfylte historier. En søndag gikk han og far på ski over Follajordet da hu Ane Folla kom ut og gjorde oppmerksom på ar det var søndag, og at det var synd å gå på ski den dagen. Ja, slik var deres religion.

Det måtte vel være da de var i tyveårsalderen at de dro til Gudbrandsdalen for å søke arbeid på anlegg. Der fant de sine utkårede. Randine for Kristian, og Ingeborg for Nikolai.

— Fordommer

Mor var 21 år da hun kom til Knotten, og vantrivdes fælt i begynnelsen, fortalte hun meg. Fars søster var ikke snill mot henne. Hun var hjemme da, og hun og en annen søster hadde bestemt en annen til ham. En «utlending» var ikke velkommen. Farfar ville at far skulle overta etter ham. Han ville være på Knotten den tid han hadde igjen å leve. Jeg var ti år da han ble begravet, og du ble født samme dagen.

Jeg husker det var en stor begravelse, med mange folk og mye mat, som det var skikk og bruk den gangen. Det begynte å bli bedre tider da, etter forholdene.

Jeg husker etter farfar døde, satt vi rundt den store ovnen i kjøkkenet om kvelden, og mor og far snakket om hvor det var best å kjøpe tomt i Hommelvika, og bygge hus der. Det ble da til slutt Bakkan som ble valgt. Tomten tilhørte Iversen, som bodde der gammelhjemmet ble siden.

— Knotten

Men tilbake til Knotten. Våre naboer Even og Marit Folstad, som hadde fire barn på vår alder, holdt seg litt bedre enn oss, for deres far var lærer. Det var stor rangsforskjell den tiden. Folstad kom ofte på besøk søndags ettermiddag, og ble traktert med kaffe.

— Stokkbakken

Så var det Petter og Ildri Øren. De bodde i den andre Bakken, Storbakken.
Karl og Ingeborg Eggen bodde også der, i den andre enden av huset. De hadde ingen barn, og vi ongan var redd dem. De var så skarpe. Vi ongan kalte han Kal for «kvaksen». Så var det Bakmarkfolket. Jeg husker ikke mannen, men kona kom ofte på visitt. Jeg husker mor sa da hun så henne komme: «Nei, no kjem a Bakmarka». Hun satt hele dagen da hun korn, og ble traktert med både middag og kvelds før a gikk. Gjertrud Granåsen var også en stadig gjest. Gustav Granås var på Kristians alder, og han var en oppfinnsom og skøyeraktig krabat.»

Her kunne det være fristende for egen regning å smette inn en bit om hans oppfinnsomhet etter at han bosatte seg i Hommelvika.
Det var under siste verdenskrig da de fleste måtte ut i skogen for å hugge veden sjøl, og det måtte også han G. Han drev som radioreparatør og mye annet, så det gikk mange folk bort i buret hans i Lunden. Da skreiv han en lapp og satte på døra hvor det sto: «Æ e i v a.» Det var dem som løste gåten, det skulle fortelle at han var i vedskogen. Karen fortsetter:

— Lina Hauja

«Så var det hu Lina Hauja, mor hans Kristian og Ingvald, som ofte kom innom oss. Vi hadde mye fremmede på Knotten. Da vart det lagt i ovnen i nystua, og alltid traktert med god mat. Jeg husker blant andre Martin Bakmarka. Han og Petter Granåsa kom rett som det var, og fylte huset med snakk og latter. Og så var det storbonden Folden.
Vår barndom på Knotten var en god tid. Vi ble opplært til å vise respekt, og å se forskjell på rett og vrangt. Det var ingen luksus, men vi manglet aldri verken mat eller klær. Det var velsignelse over vårt hjem.

— skolegang

Uten det er det intet som vil gå bra, som far sa. Da jeg begynte på skolen var det ti-tolv skolebarn, og vi gikk annenhver dag. Timene var ikke Folstad så nøye med, men vi begynte presis klokka ni om morgenen. Når vi hadde friminutt kunne de vare en hel time, og dette likte vi unger og syntes det var gildt. Da fikk vi bruke skiene som vi gikk på til skolen om vinteren, men vi måtte ta igjen tiden senere på dagen, så det hendte at vi kom hjem i mørkningen.

Folstad var en god lærer. Han var som du vet også Nygaardsvold’s lærer, også Nævermo’s og far’s. Alle var enige om at han ikke var så nøye med hvordan han så ut, men en god lærer var han.

Så litt om husdyr. De første kyr som jeg husker vi hadde var en sort og hvit som hette Grøtelin, og en rød og hvit som hette Kjønnego og en kvige, Mairos. Det var mange sauer og gris og høns.

— en av de beste sauer med lam kom bort

Det var et stort uthus med mange rom. Vi onger brukte å leke der når det var regnvær. Om sommeren hadde vi kuene ute i sommer-fjøset som sto ute i enden av jordet. Tidlig på sommeren ble sauene sendt ut i marken, og de håpet på at de skulle komme tilbake om høsten. Det gjorde de som oftest. Jeg husker engang at en av de beste sauer med lam kom bort. Far og noen andre gikk ut for å lete. Det var tidlig på vinteren. De måtte skyte sauen før de fikk tak i den. Lammet fant de aldri.

Kuene ble sendt ut i marken om sommeren hver morgen, og måtte hentes igjen om kvelden. Jeg fikk ofte den jobben. Til jul var det stort styr, og store forberedelser. Mat og klær var det viktigste. Det var gris og saueslakting. Huff, det var fæle dager, syntes vi onger, men så ble det mye godt. Sylte, ribbe, koteletter, og alt det andre som ble av gris og sau.

— Jul

Når julaften kom var alt skuret og blankt. Alle ongene badet i storstampen på kjøkkenet, og alt var nyvasket og rent. Far fyrte i ovnen i nystua, og det varmet godt med ved som var hugget opp lang tid i forveien til juleved. Så pyntet vi juletreet med pynt som vi selv laget. Far tendte lysene som også var laget hjemme av talg, og så gikk vi alle rundt treet og sang: «Jeg er så glad hver julekveld». Far hadde en god stemme.

Julaftens middag var det rømmegrøt og ribbe. Tils slutt på kvelden hadde vi kaffe, og kjeks som mor bakte. Jeg synes enda at disse kjeksene er det beste jeg noen gang har smakt. Førstedagen var en dag vi skulle være i ro, og tenke på julens betydning, og vi hørte på far lese dagens evangelium. Annendagen var det kirkedag, men det var langt å gå til kirken i Hommelvik, så far holdt som regel andakt hjemme. Det var mange besøkende hele tiden i mellomjula til langt over nyttår.

Jeg synes å huske at det var så godt skiføre hele tiden, så vi ongan var mest ute hele dagen. Vi hadde ikke så mye av utstyr, men vi hadde mye moro syntes vi. Vi visste ikke om at vi manglet noe.

— sommeren

Jeg har også lyst til å nevne at om sommeren, på søndagene brukte vi alle, med barnevogn å gå turer. En gang var vi og så på Storfossen, og ellers gikk vi turer etter veien. Det var ikke mye trafikk da, ikke en eneste bil. Kanskje en hest og vogn nu og da. I slåttonna ble det lånt hest og vogn, og vi fikk være med og trampe ned høyet i vogna, til stor moro for oss. Det var naturskjønt på Knotten og omgivelser. Det var nok av frisk luft i den tiden overalt. Alle var vi friske og helsige, unntatt en gang jeg fikk «vann i lungen», som doktoren kalte det. Takket være mors omsorg og pleie, kom jeg over det.»

Så langt Karen i brev.