Minner fra «Bruket»

Gjengitt fra årboka 2003 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Minner fra «Bruket»

AV ARVID LUNDLI

Jeg sluttet på skolen i 1948 etter åtte års skolegang. Da var det med meg som med mange andre i Vika, ut i arbeid. Hommelvik Bruk, «Bruket» i dagligtalen, var plassen. Det var en stor arbeidsplass med cirka 100 mann. Arbeidstiden var til å begynne med fra 06.30 til 17.00, med 30 minutter frokost og halvannen times middagspause. De fleste gikk heim til middag og etter måltidet ble det tid til en strekk på kjøkkengulvet med sixpence’n under hodet, og gjerne også en kaffekopp før vi kom tilbake på arbeid før kl. 14.30. Da var det å arbeide til dagen var over kl. 17.30.

Senere ble arbeidsdagen kortet inn fra 07 – 16 med to ganger 20 minutters spisepauser. Jeg minnes at det var særlig tungt for den eldre garde å fordøye den nye arbeidstiden. Min første jobb på tomta var forefallende arbeid. Det kunne være å legge tak på plank og bordstabler, tømming av Råddåkassen og Måddkassen, som vi planerte utover på tomtene med håndmakt. Deretter var det å legge stabbfot, det vil si å legge underlag for nye stabler.

«Plankkastet» ser vi fra venstre:
John Fosmo, Gudmund Pedersen, Henrik Høiby, Martin Johnsen, Hjørnulf Johnsen, Olaf Lundli, John ;isberg (Bergom) og Johan Myran.
Mannen i bakgrunnen er ukjent

— merkarguten

Det var lite trelast inne på lager de første årene. Alt ble skipet nordover i landet til gjenoppbyggingen etter krigen. Daglig lå det trelastskuter ved kaiene og ventet på last. Men først måtte lasten merkes og måles. Det var da jeg fikk tittelen «merkarguten». Alle bord skulle stemples i enden med «H. B.». Førstesortering med rød skrift, andresortering med blå, mens vrak ble stemplet med svart. Alle mål gikk i fot og tommer; vi hadde 5/8-tom, 7/8 1/2-tom, 3/4-tom og 1-tom.

— sainnarguten

Når høsten kom ble jeg med stabbel-leggerne. Det var en gjeng på seks mann som hadde ansvaret med å legge opp stabler av bord og plank. Jobben min var å holde vandringen fri for snø og is. Ofte måtte jeg strø med sand, derav navnet «sainnarguten». Sand hentet jeg i fjæra ved Saligberget. Sanden måtte være godt fuktig av sjøvann slik at den festet seg på vandringen. Tegltomta var plassen for bordstabler. Stablene kunne bli 6-7 meter høge. Alle bord ble båret på skuldra. Da brukte karene en spesiell pute på skuldra. Det var ikke små bører de tok i gangen. Når stabbelen var halvannen til to meter høy, satte vi opp en bukk og la en tretom-mers plank oppå. Denne vandringen gikk karene og balanserte på. De hadde en fabelaktig teknikk til å gå og samtidig bruke en spake, hok til å balansere børa med.

— sykepenger? «en langspleis»

Det sosiale samholdet var stort på Bruket. Når sykdom slo til, tok det ikke mer enn 14 dager før det gikk rundt en liste. Det var min jobb å gå rundt med den og det var å oppsøke hver enkelt arbeider for å få en underskrift og pengebeløp. Første navn på lista var disponenten som ga fem kroner, alle andre ga to kroner. Pengene ble levert til formannen i arbeidskomiteen, datidens tillitsmannsapparat. Han overleverte pengene til arbeidskameraten som var syk og borte fra arbeid.

— Det var arbeiderne selv som drev Bruket fra 1930 til 1957/58

Alle ansatte fikk dessuten gratis ved. Sju hestevognlass for året. De siste årene husker jeg også at vi fikk elgkjøtt som Bruket kjøpte inn. (Det var arbeiderne selv som drev Bruket fra 1930 til 1957/58. Red. anm.)
Saga var et kapittel for seg. Vi kan begynne i fjæra med alle tømmer-lensene og bommene. En del av tømmeret ble fløtet i elva. Det var ellers et kjent bilde på fjorden at en liten slepebåt med tømmer kom fra Stjørdal hvor det var soppet, det vil si lagt opp som høye, store flåter. Vel framme i Vika ble tømmereflåteme buksert inn i lensene, revet og sortert før stokkene ble ført inn på kjerraten. Kjerraten var en lang kjetting med små hjul på. Den fraktet tømmeret fra sjøen oppover et berg, der det ble rullet av og sortert etter størrelse. Så ble det kjørt videre under jernbanen, over elva og til en mindre kjerrat som tok tømmeret inn på saga.

— Gullhøna, Storramma, Midtramma, Litjramma

De minste stokkene ble kantskjært på en sirkelsag somble omtalt som «Gullhøna». De store stokkene ble tatt lenger inn til «Storramma», skjært i blokk og videre til «Midtramma» hvor de ble saget til plank og bord. Blokkene fra Gullhøna ble saget på «Litjramma». Plankene gikk så videre på transportør til plankkastet for sortering og opplesning på traller. Bordene ble kantskjært, sendt til bordkastet, sortert, lesset og kjørt på tomta til lagring og tørking. All bakhon (ytterste del av tømmerstokken) ble kappet i favnved-lengder. Den groveste delen ble skjært til staver, resten gikk på transportør til flisrampa. Der ble den lastet opp på jernbanevogner og sendt til papirfabrikken på Ranheim. Kubber og annet avfall gikk på egen transportør til råddåkassen, hvor veden ble sortert ut og resten kjørt på fyllinga.

— Hundbenker

Stavskjæreriet var neste jobb for oss gutter. Det var to voksne karer som skar bakhonen til rette tykkelsen. Det var for farlig for oss ungguttene å gjøre det. «Hundbenker» var navnet på disse sagbenkene. Det var et anlegg med et sagblad og et kjede med noen nabber på som ble kalt hunder, derav navnet. Noen mener at navnet kom av at det ble skjært h o n . Videre ble staven kantskjært til forskjellige bredder, renkappet til rett lengde og sortert. Dette ble senere sendt til Holland for tønneproduksjon.

— Høvleriet

Høvleriet lå vegg i vegg med saga. Der ble den tørre planken tatt inn til kapphuset for å bli renkappet i endene. Deretter videre til klyving, høvling og sortering. Jeg var på stav- skjæreriet i mellom to og tre år.
Etter dette ble det reparasjoner og smøring for min del.

— Sandstrømbua

Det var et lite verksted og lager under saga som ble kalt «Sandstrømbua». Der hadde vi lager av reimer, olje og elektrisk utstyr. Det var for det meste hvitmetal-lager, og de måtte ha sin dose olje to-tre ganger daglig. Dessuten var det min jobb å passe på at transportørene gikk som de skulle. Å ha god kontakt med fyrbøteren var også nødvendig.

Det var et virvar av reimer under hele sagbruket. De var fra et tomme til en meter brede. Vi sydde sammen reimene med tynne feitreimer på en spesiell måte.

— ble drevet av en dampmaskin

Hele Bruket ble drevet av en dampmaskin og fyren ble matet med sagflis og kutterspon. Først på 50-tallet ble det anskaffet en brikettmaskin. Da skulle all sagflis og kutter-spon brukes til å presse fyringsbriketter. Det ble montert tørketrommel for å tørke råmaterialet. Etter en del turbulens kom produksjonen i gang. Det var litt bråk og smell fra maskinen i begynnelsen husker jeg, og derav også navnet Atomen.

— en stall med to hester

Ved porten var det en stall med to hester, og to mann sto for transporten ut og inn av rå og tørr last. Oppe ved elva lå smia og der var det to smeder som sto for alle mekaniske reparasjoner. Det var også et snekkerverksted hvor to mann sto for alt slikt arbeid.

— 1958 da nye eiere tok over

Lønna var til å begynne med en krone per time og da gikk vi på «dagsing» som vi sa. På saga og høvleriet var det akkordlønn, og da kunne vi tjene bedre. Bare på saga arbeidet det 35 mann, og på høvleriet var det mellom 12 og 15. Alt i alt var vi cirka 100 mann i arbeid. Men i 1958 da nye eiere tok over, var det slutt for min del.

Jeg ble oppsagt og måtte for første gang i livet melde meg arbeidsledig.