Gjengitt fra årboka 2003 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Eilert Hernes

— Gårdbruker og mekaniker

AV BJØRG HERNES, JOHN HERNES, SIVERT BUAAS, MAGNAR RAAEN, REIDAR MALVIK, JACOB OLSEN

Eilert Hernes ble født på Frosta den 14. januar i 1862, og døde 24. januar 1953. Som ungdom reiste han til Amerika, og var der visstnok et par år.
Han ble gift med Thora Ragnhildur Rokseth fra Frosta. Gården de drev ble imidlertid fratatt dem på odel, og de flyttet til Trondheim. Der drev han som mekaniker ved øren Mekaniske Verksted. I 1905 kjøpte de Stav Vestre på Midtsand. De hadde 8 barn.

Jeg var bare fem år da farfar døde, så jeg husker ham bare så vidt. Jeg har imidlertid fått inntrykk av at han må ha vært en litt spesiell kar. Da jeg ble født, og han fikk vite at det ble en jente, skal han ha uttrykt

«Å, det vart no’ dårligst slaget da».

I det følgende har jeg samlet litt stoff om farfar fra slekt og naboer som husker ham.

Bjørg Hernes

Min farfar var et teknisk geni. Han burde vært ingeniør. Hvilken utdannelse han hadde ut over folkeskolen, vet jeg lite om. Jeg tror han var selvlært, han var utrolig teknisk interessert. Jeg har ei vakuumpumpe som han laget, og som jeg tror han tok patent på.
Farfar bygde seg et lite kraftverk som var installert i underlåven. Han konstruerte og beregnet alle delene til turbinen (peltonturbin).
Like etter krigen besøkte han sin sønn Erling i Oslo. Da kom han overraskende hjem med fly. Den gang var det sjøfly som gikk mellom Fornebu og Hommelvik. Det var en liten sensasjon hver gang det landet et sjøfly, og mange kom for å se. To karer, som sto og så på dette, skal ha sagt

«Trur du itj det va Herneskaill’n som kom ut av flyet!».

Han skal også ha hatt ønske om å hoppe ut i fallskjerm over Frosta — for å imponere frostingene.
Jeg tinnloddet en gang en gjenstand for tante Mildrid like etter at jeg kom til gården. Da fikk jeg skryt av farfar. Sånn skulle en lodding gjøres! Onkel Torleif var mektig imponert. Det var ikke ofte noen fikk anerkjennelse for godt teknisk arbeid fra den kanten.

John Hernes, sønnesønn

Eilert og Thora Hernes var dyktige gårdbrukere, og de hadde et veldrevet gårdsbruk. Jeg husker at de var blant de første i Midtsandgrenda som dyrket tidligpoteter og leverte til Trondheim i konkurranse med frostingene.

De som kom først til Trondheim med nypoteter om sommeren, hadde en prismessig fordel. Prisene var høyest til å begynne med.
Jeg husker også at i gode kornsomrer hadde de så god kvalitet på bygget at det ble godtatt som maltkorn og solgt til bryggeriene i Trondheim. Det ble betalt med en noe høy-ere pris enn vanlig matkorn.

Thora var en opplyst husmor. I den lokale kvinneforeningen, som arbeidet for helselaget, holdt hun på møtene stadig opplesning av aktuelle artikler som hun fant i tids-Mcrifter og bøker. Hun hadde tydelig litterære interesser.

— laget mange av gårdsredskapene

Eilert Hernes laget mange av gårdsredskapene selv. Hvis han hos noen av naboene oppdaget redskaper som han hadde interesse av, studerte han disse nøye og tok mål. Han gikk alltid med en stokk. Denne tok han mål med, og skar hakk i stokken med lommekniven. Jeg spurte far min hvorfor har gjorde dette, og fikk til svar at

«det derre e tomstokken og tegninga åt Hernes-kailla det, gut».

Det var upraktisk å bruke tommestokk og notisbok.

— et lite lysverk

Tidlig på nittenhundretallet bygget han også blant annet et lite lysverk oppe i Aunbekken ovenfor gården. Dette ga elektrisk ‘lys til gården.
I 1913 ble han oppnevnt i en kommunal komite for å utrede kjøp av vannrettighetene ved Torpaunet Mølle. Dette var elektrisitetsforsyningens første kommunale engasjement i Malvik. I 1919 ble han på ny oppnevnt i en komite som fikk til oppgave å utrede framtidig kraftbehov for kommunen. Det var tydelig interesse for å utnytte hans tekniske erfaringer.

—et treskeverk

En av de heimelagde redskapene som Eilert Hernes var mester for, er et treskeverk. En kan nesten si et teknisk mesterverk. En må tenke på at dette ble laget med det han hadde av teknisk utstyr på gården. Verket eksisterer den dag i dag og er fullt brukbart. Dette er et teknisk landbruksklenodium som må tas vare på for framtida, den tiden kunne utføres samtidig på gården. Det var riktignok mer folk på gårdene, men det gjaldt for all del å være mest mulig selvhjulpen på alle måter med de evner og muligheter en rådde over.

Jeg husker også at jeg en gang fikk kjeft av Herneskaill’n. Har spurte om jeg hadde vært på valget og stemt.

«Itj har æ stemt, og itj kjem æ te å stem»,

svarte jeg, men da ble han sint. Han var venstremann, og jeg sa at jeg i allefall ikke kom til å stemme på venstre. Det spilte ingen rolle det, mente Hernes, en skulle bruke stemmeretten sin.

Sivert Buaas, nabo

Jeg husker Eilert Hernes som en liten, mager, alminnelig mann med grått hår, som etter hvert ble helt hvitt. Han var en litt spesiell kar, som for eksempel ikke spiste smør. Rømme måtte det være på brødskiva.
Han var en hendig og smart kar, som drev gården godt, men det var ikke hans store interesse.
I 1921-22 var han med og bygde ut kraftverket i Malvik, slik at bygda fikk strøm fra Strinda.
Han laget sitt eget treskeverk. Det var nok et alminnelig treskeverk, men jeg hadde ikke sett slike før, og beundret det veldig. Da jeg var 7-8 år, var jeg med på treskinga. Jeg løste opp kornbandene før tresking. Hernes la det oppløste kornbandet inni treska. Agnene falt ned, og kornet kom ut på sida rett ned i sekker. Halmen kom ut bak. Det var nok sjelden at slike treskeverk var hjemmelaget. Av den grunn burde treska ha vært på museum.

— heise opp hele lasset

Han laget også en heiseinnretning på låven, med friksjonskobling (to store og et lite) for å heise opp høyet. Slik kunne han heise opp hele lasset og transportere det på ei skinne langsetter oppi taket, for deretter å slippe lasset der han ville ha det. Dette var muligens en teknikk han hadde med seg fra Amerika.

— Det var ganske alvorlig

Dreiebenken han hadde i verkstedet, beundret jeg veldig. Han hadde den visstnok med fra Amerika, hvor han arbeidet på et mekanisk verksted.
Jeg husker også at han hjalp meg å reparere/sveise spark-meia mi.
Det var smie på gården, og han var også en flink smed. Jeg husker at de skaut stein rett ovenfor smia. Han hadde laget mer som en grabb med treklør for å flytte på steinen. Denne gled opp så han fikk den rett i hodet. Det var ganske alvorlig.

— Hadde med potet fra Frosta

Han var kanskje en av de første i Malvik som drev ordentlig med potet. Dette var noe han hadde med seg fra Frosta. Det var ikke så vanlig med store potetavlinger her.
Ca. i 1925 ble han offentlig oppnevnt av kommunen til potetkontrollør for potetkreft. Han fôr da rundt i bygda og kontrollerte potetavlingene.

Magnar Raaen, nabo

Jeg gikk på folkeskolen sammen med Torleif Hernes. Jeg husker godt at hele klassen, under lærerinne Gurina Naustan, gikk fra Sandbakken skole og innover til Stav for å se på treskeverket hos Hernes. Det var litt av en severdighet den gang.

Reidar Malvik, nabo

Eilert Hernes var mye omtalt og høyt ansett. Han hadde arbeidet som dreier på et mekanisk verksted, (McCormick), i Amerika.
Jeg mener at han reiste til Amerika for å imponere Rokseth-familien Han var ikke god nok for Thoras familie. Han ville visstnok ha Thora over til Amerika, men hun ville ikke. De ble gift etter at han kom tilbake. Da hadde han slått seg opp, og var blitt en kjent mann. Etter hvert kjøpte de Stav Vestre og bygde opp gården.

— lært seg forskjellig i Amerika

Han hadde lært seg forskjellig i Amerika. Jeg husker at smeden, Hjalmar Austvik, og Hans Leistad Torp skulle dreie en aksling, men de fikk det ikke til. Herneskaill’n, som tilfeldigvis kom forbi, dreide denne akslingen for dem. — Det va da itj så vanskelig det, sa han.
Han laget mye forskjellig. Dreiebenken, som han hadde med seg fra Amerika, hadde han i verkstedet i øverenden av kårstua. Der laget han småtterier både i tre og metall. Han var en tusenkunstner.
Hernes ville helst sitte ved dreiebenken eller ved høvelbenken. Han visste godt hvordan gårdsarbeid skulle gjøres, men han fikk de andre til å gjøre jobben.

— kjørte slåmaskina

Under skuronna var det Eilert Hernes som kjørte slåmaskina med to hester foran. Torleif, som jeg var kompis med, gikk ved siden av og rettet opp åkeren, som lå nede, med rive. Vi holdt på nedi bakken, nedenfor gården. Jeg var med og bandt kornband for hand. Innimellom la Eilert seg nedpå i graset i godværet. Plutselig spratt han opp og bandt to-tre band på amerikansk måte.

«Sånn skal dere gjøre. Det er snarere» sa han.
«Nei, bættere, no går æ heim», svarte jeg.

Jeg syntes det gikk for vidt. Da kom Torleif og sa

«Itj bry dæ om kaill’n».

Jeg tror det ble oppgjør på kammerset etterpå.

— «Smistuggu»

Jeg var også med oppi smia hans. Den sto der «Smistuggu» står i dag.(«Smistuggu» ble bygd av hans eldste sønn Petter Hernes i 1965, og eies nå av Guri og Torbjørn Hamran.) I smia hadde han blant annet laget seg en blåsebelg som var gjort sånn at den blåste inn luft både når han trakk i snora og når han slapp den.
— Har du en blåsebelg som blåser både ut og inn? sa jeg. — Ja, ellers e det vel itj nå gagn ti’n, mente Hernes.
Han hadde også laget en potetrasper for å kappe opp poteter til fôr.

— måtte graves opp hvert år

Strømaggregatet, som han hadde laget seg oppe i Aunbekken, måtte graves opp hvert år, da rørene grodde igjen av røtter fra trærne rundt omkring. Det var yngste sønn, Torleif, som fikk jobben med å grave opp rørene. Jeg tror de hadde lys fra dette aggregatet i flere år. Ellers i bygda kom strømmen i 1921.

— lot bare som om han ikke så dem

Hernes fikk en gang et uerbein i halsen. Dette var fæle greier, og doktoren fikk det ikke ut. Han ble derfor beordret til Rikshospitalet i Oslo. Han var nysgjerrig på nye ting, så da han skulle heim, tok han sjøfly. Torleif (sønn) og Mildrid (datter) møtte opp med hest og trille på kaia for å hente han, men han lot bare som om han ikke så dem. Han gikk rett oppå veien og tok bussen, og kom heim før dem.

Han var også på martnan og handlet hester. Han avlet opp hester og solgte dem som tjenestehester til Militæret. Torleif lånte penger og kjøpte seg en egen hest. Da Eilert fikk nyss om dette, sa han

«Det derre tapet ska du få ta sjøl».

Han trodde ikke at Torleifs hest kom til å bli godkjent. Det endte imidlertid med at Torleifs hest ble godtatt som tjenestehest, mens Eilerts hest denne gangen ble vraket.
Jacob Olsen, nabo