Gjengitt fra årboka 2003 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Potatos — potatis — potet
AV SIVERT BUAAS
Vi vet at poteten stammer fra Andesfjellene i Sør-Amerika. Den ble innført til Europa på 1500-tallet. Den ble dyrket på Irland på 1600 tallet og i resten av Europa fra første halvdel av 1700-tallet. I NAF’s veibok står det at de første norske potetene ble dyrket på Tromøya ved Arendal omkring 1750.
Hvor og hvem som var først ute med dyrkingen av poteten er i grunnen ikke særlig interessant, men at dette nye viktige og livgivende næringsemne ga et betydelig tilskudd i kostholdet er udiskutabelt. Den ikke bare ga tilgang på større mengde rimelig mat, men den ga også et langt sunnere kosthold.
I Malvik Bygdebok, bind 4, vises det til at folketallet i vår kommune økte opp gjennom 1800-tallet. Årsaken var at dødeligheten sank. Det er angitt med flere forhold, blant annet bedre fødselshygiene, vaksinasjoner, bedre allmen-hygiene og at poteten kom i allmen bruk i kostholdet i begynnelsen av 1800 tallet. Den ga en matreserve som gjorde det mulig å overleve, selv med år hvor både korn og husdyrhold slo feil, ble poteten redningen. Vi fikk et bein til å stå på. Tiden hvor de måtte ty til å blande bark i brødet var nok over.
Men når og hvordan kom så den første poteten til vår kommune?
Bjarne Warmdal, Dragsten har notert ned flere historier som var blitt fortalt av Hans Dragsjø/Warmdal som var en kunnskapsrik og lokalhistorisk interessert person. Store deler av lokalhistorien er nemlig overført fra generasjon til generasjon, muntlig, ved fortellinger i lange vinterkvelder. Historiefortellinger og samtaler var datidens TV-underholdning. Den var vel også like pålitelig hva sannheten angår.
En av historiene går ut på hvordan poteten kom til Mostadmark.
En kar fra Ljusnedal Jernverk tok seg arbeide som hammersmed ved Mostadmark Jernverk.
Han tok med seg noen poteter i sekken når han gikk fra Ljusnedal til Mostadmark. Hammersmeden hadde nok erfart hva poteten hadde å bety i kostholdet for jernverksarbeiderne i Ljusnedalen. Han satte potetene i jorda på «Hammersmed-plassen», en verkensplass som ligger ved Homla nedenfor «Verket».
Hvordan gikk det til at de hadde poteter i Ljusnedal?
I en bok, «Gruvarbetare, torpare och bruksfolk» utgitt av Ljusnedal Byalag, står det at det var visse «svårigheter att skaffa livsmedel». Dette var på 1750-tallet. Flere sorter matvarer ble hentet over store avstander. Fisk og ikke minst salt ble innført fra Norge. Korn og kjøtt ble tatt inn over Stockholm. Prisene ble bestemt i Stockholm og lå i Ljusnedal som regel høyt over innkjøpsprisene. Betalingsevnen til bruksarbeiderne var nok ikke særlig stor. Bruksarbeiderne fikk utbetalt bare en tredjedel av lønna i rede penger. Resten, to tredjedeler i matvarer og andre fornødenheter måtte de kjøpe fra verket til de priser verket bestemte. Regnskapene viser at de fleste «Torpare» kom i gjeld og levde i stadig gjeld til sin arbeidsgiver.
Dessuten fikk de ikke eie mer enn en tredjedel av den dyrkede jorda, resten var Jernverkets eiendom. Denne eiendomsformen gjorde folket mere bundet til stedet. Ved Mostadmark jernverk var det verket som eide hele plassen og leide ut til arbeiderne på betingelser som nok var like stramme. Vi kan tenke oss at de sosiale forhold mellom Ljusnedal og Mostadmark var ganske like. Til tider ble jernverkene eid av de samme eierne partisipanter – på begge sider av riksgrensen.
Omkring 1750-tallet var matmangelen så stor at bruksarbeiderne ville forlate verket.
I Ljusnedalen Jernverk arbeidet en mann på denne tiden som hette Nils Sødergren. Han var jordbruksinteressert.
«Sødergren var den som inførde potatisodlingen i dessa trakter aven om det skedde betydligt senare enn på en del andra platser i Herjedalen.»
Poteten kom nok på befolkningen som en reddende engel. I 1756 døde selve brukspatron Petter Strandberg ved Ljusnedal Jernverk av skjørbuk. Et tydelig tegn på, sikkert ikke bare på matmangel i dette tilfelle, men også på feilernæring.
Potetdyrkingen førte nok til en stor forbedring i kostholdet. Verkets ledelse fikk vel heller ikke kontroll over dette nye mattilskuddet. For å bevare poteten måtte den oppbe-vares i frostfrie jordkjellere. Den kom vel heller aldri på listen over tiendepliktig matvare. Som alt nytt tok det nok sin tid før poteten vant over all skepsis slik at poteten ble allment tatt i bruk som mattilskudd. Dette førte sikkert til at torpare og husmenn fikk ta hånd om sine potetavlinger og nytte den i eget kosthold.
— «Mostingene» og poteten.
Dette skjedde nok også i Mostadmark. Ifølge bygdebokforfatter Leif Halse ble det harselert med «Mostingene» og poteten.
Et sitat fra Malvik Bygdebok bind 1 kan fortelle føgende episode:
«En mann fra Sjøbygda sto en søndagsmorgen ute på gårdsplassen og så kirkefolket fra Mostad-marka komme nedover kjerkstien mot Engan. Da han kom inn i stua sa han. Det tar vel te å li te kjerkti no, æ kjent lokta tå potetkakom åt Mostingom. Det er kjent at potetkaker fører til små lokale gassverk, ofte ikke uten protester i de nære omgi-velser også den gangen».
Er denne bemerkningen beviset for at Mostadmarka var først ute med poteten og ikke minst tatt den i bruk i kostholdet her i kommunen? Men hovmod står for fall, potetdyrking ble senere en av de betydeligste inntektskildene for bøndene i sjøbygden.
— store betydningen potetene han tok med seg i sekken
Hammersmeden fra Ljusnedalen hadde sikkert ingen anelse om den store betydningen potetene han tok med seg i sekken fikk for landbruket og næringsmiddelindustrien. Om ikke de potetene han satte i jorda på Hammersmedplassen var de samme som ettertidens slekter skulle avle på, så var det i hvert fall en framsynt start.
Anvendelsesmulighetene av poteten ble helt enorm. Vi fikk ordtaket om en person med allsidige evner og oppfinnsomhet:
«Hain e som poteten, hain kain brukas te alt».
Betegnende nok gikk det ganske fort at poteten ble tatt i bruk til spritproduksjon. Spritproduksjonen ga igjen grunnlaget for «Aquavitten» som for enkelte ble rene gullegget. Den fineste Aquavitten var den som ble fylt over i eikefat og sendt tur- retur med båt til Australia. — «Linjeaquavitten». Dette var en modningsprosess hvor Aquavitten passerte «ekvator-linjen» – to ganger på turen.
Det sies forøvrig at ingen har lagt så mange sterke karer på ryggen som brennerieieren Jørgen B. Lysholm i Trondheim. Til en studentrevy i Trondheim ble det i sin tid laget en hyldningsvise til ære for poteten:
Under bondens ager, snedig skjult i jordens skjød, ligger trinn og fager en potet som død. Bonden er en lystig rev, tar poteten opp med grev, gjemmer den blant ost og kål. Bondemannen skål. o.s.v.
Men potetens allsidighet er større. Her i bygden har poteten vært en betydelig livberging igjennom to verdenskriger. I de harde mellomkrigsårene var poteten sammen med andre grønnsaker et verdifullt mattilskudd. Heimebakte potetkaker var et billig og nærende brødtilskudd. Potetkake med brunost ble også brukt i andre anledninger. Veldedighetsforeninger som arrangerte basarer solgte ofte potetkak og kaffe
— Poteten gikk da inn som surrogat
Dette ga gode inntekter. Under siste krig var poteten en av de få matvareslag som ikke var rasjonert. Da ble det forresten dyrket potet og grønnsaker av alle som hadde en hageflekk. Poteten gikk da inn som surrogat og råstoff i «finere» bakverk. Som erstatning for mandler, som ikke var å få kjøpt, ble det laget potetmos med noen dråper mandelolje og brukt som fyll i fyrstekaker. Det samme kunne mikses sammen med div. gryn og brukes som tårnkakedeig.
Raspe poteter og vaske ut potetmel som ble tørket, var vanlig. Den ga fin jevning til saftsupper og puddinger.
— potetferie
Selv om poteten ikke var rasjonert, ville forsyningsmyndighetene stadig forsøke å få oversikt og kontroll over potet-beholdningene. De beordret ut to personer i hver skolekrets som skulle måle opp potetbeholdningen til de som offisielt dyrket poteter. Under potetopptakingen om høsten ble all disponibel arbeidskraft satt inn i innhøstingen. For skolene ble det innført «potetferie» slik at ungene fikk fri fra skolen til å bli med på potetopptakingen. Denne ordningen har holdt seg opp til våre dager inntil mekaniseringen overtok med maskinell opptaking.
Poteten har hatt en lang og variert vandring fra Andesfjellene til over det meste av verden. Gjennom forskning er det avlet fram en rekke forskjellige sorter som er tilpasset et hvert behov. Vi har tilvendt oss et forbruk, slik at poteten nesten ikke er fraværende i det daglige kosthold.
— potet i mange former
De eldste generasjoner her til lands kan ikke tenke seg middag uten kokte poteter. Jeg har til og med sett at det serveres kokte poteter til raspeball. Raspeball lages som kjent av raspet potet og grynmel. De yngre generasjoner er mere fortrolig med middagsretter uten potet. De velger gjerne matretter med ris og ikke minst pizza. Men ellers går det unna med potetchips, potetskruer, pommes frites, og uendelige varianter av godterier med potet som råstoff. Disse inntas på kino, foran TV, i parker, på fotballkamper, kort sagt over alt. Potetforbruket har trolig aldri vært så stort tidligere.
Hammersmeden som vandret over til Mostadmarka med noen få poteter i sekken hadde nok ingen tanker for denne utviklingen. Men han hadde nok erfart verdien av dette innslaget i kostholdet og var framsynt nok til å ta den med til sin nye boplass.
