Gjengitt fra Årboka 2015 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Hva skjedde med Sina og Betsy Ovedie?

Av Ragnar Kokkvoll

I årboka i 2012 presenterte Øivind Kristiansen ei historie, publisert i avisa «Fjell-ljom» 18. november 1895, om «en tjenestepige fra Hommelviken» som hadde kommet i «uløkka».  Etter det hun selv fortalte, var hun på vei til ei tante i Elverum. Hun hadde fått overnatte på gården Nesvollen i Rugeldalen, men morgenen etter, like etter hun hadde fortsatt på turen, fødte hun et barn i et sommerfjøs der i Rugeldalen. Vi fikk ikke vite noe om hvordan det seinere gikk med de to.

Det er derfor med stor glede vi i årets årbok kan presentere en fortsettelse av denne historia, som Øivind kalte en «tragisk hendelse». Den viser seg å være både innholdsrik og interessant. Det er rørosingen Ragnar Kokkvoll som kan fortelle den. Han har i et par mannsaldrer, som han selv sier, arbeidet som fysioterapeut og akupunktør på Røros. Ved siden av yrket har han befattet seg med lokalhistorie, og han arbeider nå med et bokprosjekt som omhandler skjebnen til disse to. Han har velvillig gitt oss anledning til å publisere en artikkel om Sina og barnet Betsy Ovedie som de to hette. Her er hans historie:

—  Nesvollen ligger der hvor Rørosvidda møter Gauldalen

I historielagenes årbok for 2012 skrev Øivind Kristiansen om ”En tragisk hendelse”. Han hadde funnet et utklipp i rørosavisa ” Fjell- Ljom” fra 18. november 1895, der det ble fortalt ei dramatisk historie om ei ukjent, enslig kvinne som fødte et pikebarn i et sommerfjøs på Nesvollen.  Nesvollen ligger der hvor Rørosvidda møter Gauldalen, på høyfjellet mellom Røros og Ålen. Hun var blitt frastjålet pengene sine i Trondheim, og måtte ta landeveien fatt for å nå fram i tide til ei tante på Elverum.  Så langt nådde hun altså ikke. I avisa får vi vite at hun og barnet ble berget ut av sommerfjøset og i sikkerhet. ”Begge befinner seg etter omstendighetene bare vel.”

Jeg som skriver dette ble oppmerksom på hendelsen en gang i 2011. Deretter har jeg brukt mye tid på å finne ut hvem kvinna var, og hvordan det gikk med henne og dattera. Det ble ei ”Tore på sporet – historie” som ikke alltid var like enkel å finne ut av. Den førte fra Ålen til Dale i Romsdalen, til Sulitjelma og til Ålesund, med en avstikker innom Hommelvika. Sporet førte videre over Atlanterhavet, til USA og til Canada, for til slutt å ende på prærien i Saskatchewan. Med hjelp av internett, et par artikler skrevet av to ålbygger, gode medhjelpere både her i Norge og i Canada, og en solid porsjon nysgjerrighet, fant jeg livsløpet til de to, helt fram til gravstedene deres i Dahlton og i Calgary.

— Dale ved Mittet i Romsdalen

Kvinna het Sina Dale og kom opprinnelig fra Dale ved Mittet i Romsdalen. Hun var 28 år og ugift. Hun hadde arbeidet som tjenestejente i Dale, i Ålesund og i Hommelvik. Dattera fikk navnet Betsy Ovedie, med forbokstavene til karene som kom til unnsetning, Bergsvein og Ole Nesvold. Faren var en sjømann fra Kristiansund. Det er liten tvil om at liv ble berget denne dagen på Nesvollen. Det var full vinter på Rørosvidda, det hadde vært kraftig snøfall, og temperaturene hadde vært nede mot minus 25 grader.

Sina var på flukt, hun befant seg i en ytterst alvorlig situasjon. Hvor alvorlig den var, tok det lang tid før jeg fant ut av.  

— fikk bo på Nesvollen

Det som skjedde på Nesvollen ble et vendepunkt for Sina. Hun og barnet ble tatt vare på, og hun fikk bo på Nesvollen lenge. Ved gruvene ble det samlet inn penger til de to, og sommeren etter fikk Sina arbeid i Ålen. Her traff hun bonde og gruvearbeider Ole Trøhaug. Han bodde alene på gården Trøhaugen og trengte ei taus mens han var på gruva. Sina ble gift med Ole i mars 1898. Det var vanskelige tider i Ålen, og den lille familien reiste til Sulitjelma. Der ble de i ett år før de vendte tilbake til Ålen. Her gikk Betsy alle sine år på folkeskolen.

— i den lille byen Sisseton i Sør Dakota

I 1909 reiste Ole til Amerika, han ville bli nybygger. To år seinere fulgte Sina og Betsy etter, de møttes i den lille byen Sisseton i Sør Dakota. Her gikk det ikke slik de hadde håpet. De var kommet for seint, det meste av jorda var allerede opptatt. De reiste videre nordover til Canada hvor de slo seg ned i ei lita skandinavisk bosetning som heter Dahlton, på prærien i Saskatchewan. Her ryddet de en gård hvor de levde resten av livet. Sina døde i 1941, Ole i 1956. De fikk aldri barn sammen.

— I 1918 giftet hun seg

Hva skjedde med Betsy Ovedie? I 1918 giftet hun seg med en mann som var kommet som immigrant fra Holland noen år tidligere. Hun fikk to døtre, men allerede i 1921 døde hun i forbindelse med et tredje svangerskap. Hun ble 25 år. Døtrene ble gift og fikk barn og barnebarn, og slekta er blitt ført videre.

— de var begge blitt satt bort

Dette er den kort- korte versjonen av historia om Sina og Betsy Ovedie. Jeg fant ei kvinne nær bunnen av det norske samfunnet, ei kvinne som sto i fare for å få sitt liv ødelagt. Hun hadde to barn fra før, Kristian, født i 1887, og Alvilde Sigvarda, født i 1891. De hadde begge forskjellige fedre, og de var begge blitt satt bort. Med dette tredje barnet på vei var hun i ferd med å begå det som ble kalt kvalifisert leiermålsforbrytelse. I følge kriminalloven av 1842 var det straffbart å ha tre barn uten å være gift. Hvis myndighetene fant henne, risikerte hun å havne i fengsel, i tillegg ville hun sikkert også bli fratatt barnet. Dette var grunnen til at hun la ut på den livsfarlige ferden inn i det ukjente. Det fantes ingen tante på Elverum.

— som et respektert medlem

Til tross for sitt bortimot umulige utgangspunkt klarte Sina, med gode menneskers hjelp, å gjenreise sitt liv, og hun endte som et respektert medlem av den norske kolonien på prærien der borte i Canada. Ei livslang reise, med en lykkelig slutt.

Jakten på Sina og Betsy Ovedie brakte meg inn i en del av norsk historie som ikke så ofte blir fortalt, til tjenestepikenes og de enslige mødrenes kår. Jeg fant datidas straffeforfølgelse av kvinner med barn utenfor ekteskap, fortellinger om spedbarn som ble fengslet sammen med sine mødre. Jakten brakte meg også inn i norsk emigrasjonshistorie, til de 800 000 som flyktet fra et Norge de følte ikke ga håp om et verdig liv, og til deres nye, strevsomme tilværelse på det amerikanske kontinentet.

Historia minner oss om samfunnsforhold som virker fjerne, men som altså ikke ligger lenger tilbake enn til våre besteforeldres dager. Den kan også være til ettertanke i ei tid hvor mennesker søker tilflukt i vår del av verden.