Gjengitt fra Årboka 2015 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Lyrikeren Jørgi
av Joar Tapper Brobakk
I årboka for 2012 skrev tre av tantebarna litt om bakgrunnen til Jørgine Saugen, kona til Sverre Saugen, og vi ble litt bedre kjent med den siste husmannskona i Fjølstadtrøa. I den samme årboka kan vi også lese et velskrevet brev som hun fikk fra en utvandret selbygg, Ole B. Garberg, i 1927. Dette brevet var blant mange vi fant i kista hennes Jørgine. Den sto på loftet i Fjølstadtrøa.
Jørgine var født Almås, den 10. juni 1904, som den femte i en søskenflokk på seks i faren Paul Almås’ første ekteskap. Fra hennes seks år eldre bror, Per, fant vi mange brev i kista. Hvert år sendte han henne en hilsen til fødselsdagen hennes. Han bodde de fleste år av sitt voksne liv i Trondheim, og de hadde god kontakt. I søskenflokken ble hun til daglig bare kalt Jørgi.
— bare fire år, døde både mora, og to eldre søstre
I et av fødselsdagsbrevene fra Per forteller han at Jørgine nok ble født noen dager for tidlig. Det hadde seg slik at Per var med mora Karen på gjeting, og da sleit mora så hardt med ei vilter kvige at det nok framskyndet fødselen. Da Jørgine var bare fire år, døde både mora, og to eldre søstre, av tæring (tuberkulose) i løpet av et halvt års tid. Det var nok ei dramatisk hending i familien, men det var ikke uvanlig at tuberkulosen kunne slå så hardt til i en familie for mer enn 100 år siden.
Storebror Per tok lærerutdanning og ble en framtredende skolemann og samfunnsbygger i Midt-Norge. Etter vel 20 år som lærer ble han først skoleinspektør i Strinda folkeskole 1945-53, så skoledirektør i Nidaros 1954-62, og deretter skoledirektør i Sør-Trøndelag 1963-1968. Videre var han ordfører i Strinda i fem perioder og stortingsrepresentant nummer tre for Arbeiderpartiet i perioden 1950-53. Han fikk Kongens fortjenstemedalje i gull i 1969, og levde til han ble over 93 år gammel.
— søster Jørgine
Nok om Per, tilbake til søster Jørgine. Som sin far var hun sterkt religiøs og ble at aktivt medlem i Kristelig Folkeparti da det partiet ble stiftet. Hun representerte partiet i fire perioder i Malvik kommunestyre. Før stortingsvalget i 1950 var hun foreslått på sikker plass, men nektet å stå høyere en på femte plass. Det sies at årsaken var at hun ikke ville risikere å komme i krangel med broren som var representant for regjeringspartiet inne på Stortinget!
Det var nok broren Per som fikk Jørgine til å begynne på lærerskolen. Det sies videre at det var Per som var mest lei seg, da hun ikke startet opp igjen og fullførte studiet etter et sjukdomsavbrudd. Etter at Jørgine ble gift med Sverre Saugen og flyttet til husmannsplassen Fjølstadtrøa, var hun på tiårsvis i ledelsen for søndagskolen i Markabygda. Pål Malvik, selv lærer, gikk på søndagskolen heime hos Jørgine i Fjølstadtrøa, og sier at skolen nok gikk glipp av en framifrå lærer da Jørgine ikke fullførte utdannelsen.
— kjent med Sverre
Jørgine ble kjent med Sverre gjennom sin onkel Lars, som bodde i nabolaget til Sverre i Fjølstadtrøa. Etter at de ble gift i 1931, ble hun hjemmeværende husmor på plassen mens Sverre hadde småjobber i bygda, og de valgte å leve et nøysomt liv med små materielle krav på egne vegne. Dette har både Jørgines familie, og mange andre, undret seg over. De fikk ingen barn.
Nå begynner sikkert leserne å undre seg over hvorfor denne fortellinga har fått en slik tittel som den har; Lyrikeren Jørgi.
Nå kommer vi dit: Et av de siste funna i Jørgis kiste var et lite hefte med håndskrevne dikt. Det siste av de 21 diktene er skrevet 28. mars 1926, fem år før hun giftet seg og flyttet til Malvik. Diktene ble skrevet da Jørgi bare var 20-21 år. Temaene preges både av religiøs tro, respekt for naturen og en brennende ungomslengsel og forelskelse.
Samlinga åpner med følgende utsagn;
Dei soljose draumar eg drøymde
var gjeve med signing frå høgd.
Um suta, dei kosta, eg drøymde
eg fann meg med draumane nøgd.
Lengre ute i samlinga finn vi også fem linjer som kan tolkes som et livsmotto, og som kanskje kan stå som symbol for det livet Jørgi seinere valgte å leve:
Ver tru mot deg sjølv, vær tru mot din Gud.
Ver tru kvar dag heile livet ut,
ver tru i ditt arbeid, ver tru i di bøn,
ver tru, utan tanke på vinning og løn.
Når jeg forteller niesene Gjertrud og Ingrid om den lille diktsamlinga, så kommer det fram at dette er ei side av Jørgines liv som også er helt ukjent for dem. Vi er takknemlige for at de har gitt oss lov til å publisere noen av diktene her i årboka. Her kommer et utvalg:
Kjenner du sorga
Kjenner du sorga i hjarta brenna, bed til vår Gud!
Prøv og tru at alt som deg henda, bestemt er av Gud.
Ja, ein kan gløyma i hugnad og gleda å takke vår Gud!
Tenk um ein kunde i sorga då kvæda og lova vår Gud.
Du som lid, og i sorga må sukka, prøv og hald ut.
Kanskje du ser at just det var lukka når kvida er slutt.
Hjelp meg Herre, eg ofte vil tvila. Hjelp meg å tru.
Du gjev den trøytte og moduge kvila, å hjelp meg du.
Hjelp du Herre. den veike og arme med blødande sår.
Send du din kjærleik den milde, varme der myrkret rår.
Hjelp kvar ei sjel som vondt må lida. Ja, Herre høyr meg!
Hjelp kvar ei sjel til å lita og bida på nåden frå deg!
Ungdom
Det høgaste hugsyn du såg
dei fagraste tankar du tenkte,
den ljosaste livsdraum som låg
inne i ditt hugdjup og blenkte.
Lat det bli ei makt i di sjel,
ei uppdrift av livsmot og styrke,
ei kjelde, et levande veld
åt alt ditt liv og ditt yrke.
datert 1.6. -25
Begynn med Gud!
Hvad du gjør – begynn med Gud!
Ei på egen kraft du bygge, lev og virk i Herrens skygge,
elsk og lyd din Skapers bud.
Hvad du gjør – begynn med Gud!
Aldri den sitt mål forfeiler som med Gud ved roret seiler.
Tryggest vei er Herrens bud.
Hvad du gjør – begynn med Gud!
datert 20.9. -25
Gråter du
Gråter du, min kjære unge venn.
Si mig, er det håp som brast igjen.
Er den sluknet helt din soldags glød!
Er din lykke nu for alltid død?
Ser du kun i avgrunns mørke ned;
lenges du mot nattens dystre fred.
Kjære, løft mot dagens lys ditt blikk,
glem de tunge slag og sår du fikk.
Reis dig op og bygg et håp på ny;
atter skal en solblank morgen gry.
Hvad du mistet, glem det unge venn;
– la mig atter se dig glad igjen.
Atter.
Atter ein stråle innover mitt liv!
Atter ein stråle av sol!
Atter ein blenk frå eit auga som bad og tagg om eit kjærleikens ord.
Atter eit dårande sukkersøtt smil.
Atter eit møte ved seinsommerkveld under haustnattas kviskrande; Hysj!
Atter eit fangtak so heitt og so varmt i den gryande morgon min skatt!
Atter ein glytt inn i himlen på jord. atter eit kjærleg godnatt!
Enno eg ser i den dårande draum skimten av smilet som svann.
Enno eg kjenner ved dag og ved kveld varmen av logen som brann.
Send meg mot kvelden ein tanke min venn, og eit strålande smil om du kann!
Møt om du vil – på den einaste stad me kan møtas,i nattdraumens land.
Nemn so mitt namn du, men kviskrande stilt; og so langt og so varmt du kann!
Om det perlar ei tåre på kinnet ditt da vil eg takke for minnet eg vann!
For du gløymer vel snarleg den sein-sommardraum som lyste ei ørlita stund.
Og så minnes du jenta som du heldt i fang med eit hånande smil om din munn.
sep 1925
Ja, dette var en tredjedel av diktene i Jørgis lille hefte og det får vel rekke i denne omgangen. Jeg er ingen litteraturekspert, men disse diktene framstår for meg som modne, sterke og formsikre. Mange av diktene har også en rytme som kunne friste til tonesetting. Vi legger og merke til at Jørgi nytter begge målformer i diktene sine.
— mer enn en leilighetsdikter,
Jørgi framstår her som noe mer enn en leilighetsdikter, selv om hun nok også har skrevet ting som kan beskrive henne som det. Vi har f. eks. funnet en 1,5 siders hilsen på verseføtter fra søndagsskolen i Markabygda. Den var fra henne og Jørgina Vassås og var lest ved Johan Melvolds båre fredag 20. november 1942. Disse tre personene var de ledende i søndagskolearbeidet i Markabygda på den tid. For Johan Melvolds barnebarn var dette også en helt ukjent hilsen.
Kanskje er det andre i bygda som har kjennskap til og har tatt vare på noen av Jørgis små lyriske produkter? For en evnerik og samtidig, på egne vegne, beskjeden kvinne Jørgine må har vært!