Gjengitt fra Årboka 2012 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Jørgine Sagen

AV PÅL ALMÅS, GJERTRUD EK OG INGRID NORDVIK

Malvik historielag hadde et spesielt nært forhold til ekte­paret Jørgine og Sverre Saugen. Det skyldes jo at ekteparet donerte bygningene i Fjølstadtrøa, med inventar og løsøre, til historielaget, og denne donasjonen var en vesentlig grunn for opprettelsen av laget i 1986. Leserne av årboka har i flere nummer blitt gjort kjent med plassen og ekte­paret. Særlig er det gjort rede for Sverres slekt og bak­grunn. Jørgine har på en måte kommet mer i skyggen. Det kan ha sammenheng med at hun på den tida historielaget kom inn i bildet var sterkt svekket helsemessig, og kontakten fra da av for det meste gikk via Sverre. Vi i laget har snak­ket om at vi burde presentere Jørgine noe nærmere. Nå har vi vært så heldige at vi har fått tantebarn av Jørgine til å fortelle litt om hennes familiebakgrunn.

Jørgine ble født 10. juni 1904, som den femte i barne­flokken på husmannsplassen Almåsen i Selbu. Foreldre Karen og Paul Almås. To år etter fikk hun en søster. Da Jørgine var 4 år gammel, døde hennes mor og to av hennes søstre av tæring. Den eldste søsteren, Kari f. 1894, og søsteren Anne f. 1900. Dette skjedde i løpet av et halvt års tid. Faren giftet seg på nytt, og de fikk fire gutter sammen. Det vokste dermed opp åtte barn, to jenter og seks gutter i Almåsen. (Den eldste av halvbrødrene, Karl, var vår far).

— Det 3. bud skulle overholdes

Jørgines far var svært religiøs, med et sterkt pietistisk islett. Dette gjorde at barna oppfattet søndagene delvis som en plage. Det 3. bud skulle overholdes. Dette kommer fram av hennes eldste brors nedtegnelser. Jørgine delte sin fars religion, og ble som voksen aktiv politiker i Kristelig Folkeparti.

Jørgine gikk etter konfirmasjonen Fredly ungdomsskole og begynte på Nidaros Lærerskole, men måtte slutte på grunn av sykdom. En bror av hennes far, onkel Lars, bosatt i Malvik og nabo til Fjølstadtrøa, var sterkt politisk enga­sjert, og Jørgine besøkte han ofte. Det er blitt oss fortalt at brødrene ertet henne med at det var fryktelig så stas det var blitt med onkel Lars, og antydet at det var andre som trakk til Malvik. Hun og Sverre giftet seg omkring 1930.

— Per kalte henne for Jorgi

I 1949 var det stortingsvalg, og Kristelig Folkeparti, Sør-Trøndelag, ville ha Jørgine nominert på sikker plass på Kristelig Folkepartis liste. Dette motsatte hun seg på det sterkeste, da hennes eldste bror Per Almaas var nominert på sikker plass for Det norske arbeiderparti. Hun regnet med at arbeiderpartiet ville få flertall, og hun ville ikke sitte i opposisjon i forhold til sin bror. (Etterlatte papirer tyder på at det var et nært forhold mellom de to søskene. Per kalte henne for Jorgi. Hun ble ført opp på femteplass på lista i 1949. Red. anm.)

I Malvik jobbet Jørgine blant annet innen indremisjonen, søndagsskolen, menighetsarbeidet og menighetsrådet. I mange år var hun medlem av Kristelig Folkeparti og i flere år medlem av Malvik kommunestyre.

— vokste opp i Almåsen

Vår far tok over Almåsen, så vi var neste generasjon som vokste opp i Almåsen. Far var kommunepolitiker, og sto på kommunestyrelista for Det norske arbeiderparti. Onkel Konrad, som bodde på gården var ikke politiker, men stemte Norges kommunistiske parti. Onkel Konrad og far diskuterte

aldri politikk. Men når Jørgine kom til Almåsen på besøk, ble det politiske diskusjoner, til tider heftige diskusjoner.

— ville ikke ha noen politiske diskusjoner

Jeg (Ingrid) husker en gang tante Jørgine og onkel Sverre skulle komme på besøk. Jeg var vel fem, seks år. Mor drev og vasket, og far kom inn fra ute, der han holdt på med noe arbeid, for å få seg litt vann. Mor som var en rolig kvinne, begynte så snart hun så han å kjefte at hun ville ikke ha noen politiske diskusjoner og ufred når vi fikk besøk. Jeg syntes hun var blodig urettferdig, da far ikke hadde sagt et ord. I ettertid har jeg forstått at hun ville forhindre disku­sjoner og ufred. Når sant skal sies, tror jeg at det i hoved­sak var Jørgine som startet diskusjonene, men far og onkel Konrad gjorde vel ikke noe for å forhindre det heller. Jeg tror spesielt onkel Konrad godtet seg når han fikk søsteren sint.

— heller ikke fast arbeid

Jørgine var husmor og ikke i lønnet arbeid. Sverre hadde heller ikke fast arbeid, men jobbet sesongmes sig på sagbruk og i posten. Jørgine og Sverre var svært nøysomme, spar­somme mennesker. Familien har ofte undret seg over at de valgte å leve slik de gjorde, men det var deres valg, og man må bare godta at de ville ha det slik.

Kilder:

Draxtenfolket. Noen streiftog gjennom mitt 80-årige liv, utgitt 1978 av Per Almaas

Mer om selbudråka Jørgine

Jørgine endte opp som husmor på en husmannsplass i Malvik. Det kan virke som en tilfeldighet, og mye i folks liv er ofte basert på tilfeldigheter. Slik var det nok og med Jørgine. Dersom hun ikke hadde blitt sjuk mens hun gikk på lærerskolen, hadde hun sikkert havnet som lærer, og da er det neppe sannsynlig at hun hadde kommet hit. Et brev vi har funnet til henne fra en utvandret selbygg i 1927, viser at hun også hadde andre muligheter.

— å komme over til Canada

Det er et svært fint formet brev, og det mer enn antyder at hvis hun kan tenke seg å komme over til Canada så er hun hjertelig velkommen. Brevet er undertegnet 0 B Garberg fra Fawcett. Alta, i Canada, og er på fire tettskrevne sider.

Vi har hatt visse motforestillinger mot å offentliggjøre et personlig brev til Jørgine. Når vi har valgt å gjøre det, så

er det først og fremst for å vise at Jørgine nok var en etter­traktet ungdom. Dernest er brevet godt skrevet, og det stiller ingen i noe dårlig lys, tvert imot. Brevet er gjengitt i den opprinnelige språkform.

Brevet lyder slik:

Alberta Canada den 20de July 1927

Kjære vendinde!

Det kom meg i tankerne at jeg skulde skrive nogen ord til dig i dag. Det er nu lenge siden sist vi var sammen, og du var vist ikke hjemme da jeg reiste. Det blev nu slik at jeg strøk min kos over blåmyra likevel, for i Selbu var det nu ikke stort å ta seg til med.

Jeg lever nu i bedste velgående, og trives bra, forresten har jeg det slik at jeg trives hvor hen jeg kommer. Men Selbu er nu likevel det som ens tanker dveller ved til hvær tid, Og særlig nu på den pene sommertid. Jeg synes jeg ser Selbusjøen og Innbygda. Hører Garbergselvens skvakkel og måltrostens triller. Jeg kjender duften av hegg og blomster. Og oppe på markene og fjeldene hvor luften sjelver av lur­lokk og bjeldeklang. Alt dette ser og hører jeg når jeg lukker øynene. Ja Selbu er vakkert.

Siden jeg forlot Norge har jeg set og oplevet meget. Jeg har reist over uendelige prærier og dype skoger, reist gjen-nem høie fjelde og trange dale, men har endnu ikke sett noget sted, hvor jeg av mit inderste hjerte vilde kalde for vakkert. Det store veldige Canada, hvor der samles folk fra alle jordens fire hjørner, er ikke noget land av sjøn­het. Det meste man kan si er at Canada er et umådelig land med stort område. Det er omtrent alt. Hviss den slekt som opvokser her særlig på prærien, kunde opleve å stå på Garbergsbroen og se utover når flommen er på det største, vilde dem sikkert ikke ønske seg tilbake til Canada.

Det er en masse folk som så å si er nykommere her. Hvær uke kommer det nye skibladninger med emigranter, som har fundet forholdene hjemme for trange og som nu søker lykken her i den nye verden. Men detsverre alle finder ikke lykken her heller.

Hvorledes holder de på i Selbu? De driver vel på med slått­onnen nu? Skulde været moro å været der en styggværsuke, ikke sandt?

Hvordan går det med gartneriet? Når høstmørke kommer vil jeg komme å gjeste både frukthaven og grønsakerme. Ja, de må drive på efter evne, og det skal bli moro å komme hjem å få delta i alle foretagender igjen, og det skal ikke bli så mange år før, vist livet og helsen er en undt.

Livet her i Canada består i å arbeide hårdt spise godt tre gange for dagen, sove, og resten består i å slåss med myg­gen som sværmer rundt en i antal av milliarder. Det er frygtelige sværmer, og en frygtelig plage, jeg tror den spiser mig op somme tider, og jeg begynder å tro selv at jeg er søt gutt, for myggen spiser mig med glubende apetit. De har det godt i Selbu i så måte. Du har vel ofte hørt, vil jeg anta, at damerne har det så godt i America? Ja enkelte, men den store masse arbeider hårdt. Er som regel oppe kl 4.30 om

morgenen på farmene og kommer ikke i seng før 9.30 aften så det er frygtelig lang dag. Jeg traff frøknene Rolset som kom fra Selbu i vår. Dem arbeider alle hos fremmede, men dem synes det er verre å være kvindfolk i America end i Selbu. Alt folk her er så urolig. Det er et stadig jag efter the mighty dollar. Det synes ut for at folket her over ikke forstår å leve et ordentlig liv.

Det er også en anden ting jeg har lagt merke til og det er at folket herover er mere urenslig end hjemme i Norge. Det er ikke noget nyt å se at dem soper gulvet så støvskyen fyker rundt ens ører. Det er mange ting som en fremmed kan legge merke til som en ikke er vant med.

Jeg driver på som tømmermann, holder nu på å bygger en stor stall, og det går på amerikansk må du tro. Så det er nu ikke blitt farmer av meg endnu. Når jeg får mig farm må du komme å koke for mig, men du skal slippe å stå opp før kl 5. Synes du ikke jeg er rimelig? Jeg vil nu inderlig håpe at du skriver til mig snart og fortelle mig alt, i fra driften ved gartneriet, til om det findes mye blåbær i Auneggen osv. osv.

Du kunde ha kommet over hit å tat land men det er ikke anledning for kvinder å ta land i Canada, med mindre dem er enker å har barn å forsørge. Karen, min søster snakket om det så meget at hun vilde reise til «Peace river» Canada å ta sig land, men det er det ikke anledning til. Du vet det er en Engelsk province, og England har alltid satt kvinden i en særstilling.

Well, I havn’t got much more to write about, so I have to close for this time. I hope to hear from you soon, and hope to hear that you are all well. If you are going to get mar­ried, let me know, so I kan come to your wedding.

Yours truly

0. B. Garberg

Fawcett. Alta. Canada.

Vi kontaktet Bjarne Aftret som kjenner Selbu godt, for å høre om han visste noe om denne 0. B. Garberg. Det gjorde han, og her er en kort versjon av det han kunne fortelle:

Ole B Garberg, født 1898 og død 1980, var en sterk per­sonlighet med interesse for både kultur og politikk. 1 1917 reiste OB, som han til daglig ble kalt, til Amerika sammen med noen naboer, men dro tilbake til Norge i 1921, men i 1926 dro han over til Canada og var der i 3 år. OB var politisk interessert og ble varamann til Stortinget for Johan Nygaardsvold i mellomkrigsårene, han møtte på Stortinget en liten periode. Før den andre verdenskrig meldte han seg inn i kommunistpartiet, og ble en aktiv motstandsmann under 2. verdenskrig. Han var redaktør i Kommunistavisen Ny Tid etter krigen.

OB var aktiv i kommunepolitikken i Selbu, der han repre­senterte NKP. OB var en friluftsmann av de sjeldne, og det finnes ikke et fjellområde i det ganske land som OB ikke har besøkt. OB hadde kontakt med Jørgine Almås, og at hjer­tene banket for hverandre vil jeg gjerne tro.