Gjengitt fra Årboka 2020 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

En drukningsulykke i Muruvik – et 60års minne

Av Jon Harald Eidem

Lørdag 16. juli 1960, kl. 1930. Det hadde vært en god og svært varm sommerdag, og derfor hadde to kamerater i løpet av dagen avtalt et kveldsbad på floa.

Stedet de hadde valgt for dette badet var nede på «Bruket» – AS Meraker Smelteverks sitt havneanlegg i Muruvik. Badeplassen lå i et veldig naturskjønt område med litt skog og bergknauser av en spesiell lys bergart som var karakterisk for hele strandlinja i østre Muruvik. Området er for lengst fylt ned i forbindelse med utvidelser av Smelteverkets behov for arealer.

For å komme til badeplassen syklet de nedover veien til «krankaia», rundt en sagbruksbygning og vestover langs en nylagt vei og ned til et tippanlegg for det vi kalte for tømmerlenser. En tømmerlense var en bunt med tømmerstokker stroppet sammen med vaiere og kjetting. Ved dette tippanlegget var det fint å bade på flo sjø, lunt og varmt med fin sandbunn.

— M/S «Toledo»

Disse to kameratene var Terje Jullumstrø og undertegnede. Vi hoppet ut i sjøen og la på svøm utover i retning Flatholman. Terje hadde på seg svømmeføtter, og var raskt langt foran meg da jeg så at han dukket under. I det samme ble jeg tilropt av noen sjøfolk som sto i akterenden av M/S «Toledo» og røykte. M/S «Toledo» var en flott og helt ny 10.000 tonner, og på sin første tur til Muruvik. Den kom med kis (jernmalm), det pågikk lossing selv om det var lørdags kveld.

Plutselig ropte en av sjøfolkene: «Å blei det av kameraten din, da?». Jeg kvakk til og begynte å seg meg om etter Terje. Deretter forsøkte jeg å svømme utover for å se etter ham – men nei. Jeg har aldri vært noen spesiell god svømmer, og av den grunn måtte jeg raskt snu og komme meg i land.

— senere vært en traumatisk

Det som skjedde videre der og da, har senere vært en traumatisk «utenfor-kroppen-opplevelse» for meg. Av hvem og hvordan det ble slått alarm husker jeg ikke, annet enn at dette måtte ha skjedd raskt. Voksenpersoner, og etter hvert også folk fra lensmannskontoret, kom til og tok styring og satte i gang med å organisere en leteaksjon. Jeg forklarte hendelsesforløpet så godt som mulig overfor disse personene, og ble på en måte overlatt til meg selv etterpå – ensom og engstelig for hva som hadde skjedd med Terje.

Jeg ble i ettertid orientert om at de om bord på båten hadde blitt spurt om det samme. Ved lossing av båter på krankaia den gangen ble en av arbeiderne på skiftet av sikkerhetshensyn utnevnt til å være en såkalt «lukemann». «Lukemannen» sto oppe på dekk, og oppgaven var å varsle arbeiderne nede i lasterommet når grabben ble kjørt ned tom og opp igjen med last. Han som var «lukemann» denne kvelden syntes å ha sett folk ute på en fortøyningsbøye like utenfor Flatholman. Derfor ble båter satt på sjøen og letemannskaper sendt utover Flatholman. Bygdefolket sluttet seg til og det var folk og lys overalt til langt på natt, men letingen var resultatløs.

— og tristere ble det

Leteaksjonen startet opp igjen tidlig søndag morgen. Været hadde endret seg i løpet av natten. Det var en grå og trist dag – og tristere ble det. Jeg ble tatt til side av betjentene fra lensmannskontoret, og måtte fra badeplassen peke ut retningen på hvor Terje og jeg hadde svømt, hvor langt ut jeg var og hvor jeg så at Terje hadde dykket.

— jeg fikk anvist et helt annet og feil leteområde på lørdag

Jeg husker at folk i området ble bedt om å trekke seg tilbake, fordi det skulle foretas et letedykk av en froskemann. Dette var Bjørn Haugan, født og oppvokst i Muruvik. Han arbeidet som kombinert froskemann og brannkonstabel ved Trondheim Brannvesen. Det hører med til historien at han allerede lørdag kveld ble engasjert til å lete etter Terje, men som Bjørn selv sier: «jeg fikk anvist et helt annet og feil leteområde på lørdag».

— De hadde funnet Terje!

Etter kort tid kom froskemann Bjørn Haugan opp til overflata, og ropte noe innover mot land. Umiddelbart ble folk bedt om å trekke enda lengre bort fra stranda. De hadde funnet Terje!

I ettertid fikk vi høre at Terje ble funnet liggende fredfullt på bunnen med korslagte armer over brystkassa, noe som var vanlig svømmeteknikk når en brukte svømmeføtter. Terje hadde antagelig gått dypt og vært for lenge under slik at det oppsto kullosforgiftning.

ETTERORD

Terje Jullumstrø var født 19.12 1943, og døde så alt for ung ved drukning 16.7.1960. Dette var tragisk og et stort savn for familien Jullumstrø. Agnes og Arne hadde mistet et av sine 5 barn, den nest yngste av dem.

Men også kameratgjengen i Muruvik mistet en av sine, kanskje den fremste og beste av oss. Vi var mange gutter som var født, enten under krigen eller i de første etterkrigsårene. Vi holdt sammen i lek og idrettsaktiviteter, selv om det av og til kunne gå litt hardt for seg i internkampene mellom «innergrenda» og «yttergrenda». Terje var en stille og målbevisst gutt, og var som oftest best og fremst, enten det var fotball, friidrett eller med ski på bena. I tillegg hadde han gode praktiske ferdigheter. I forbindelse med arbeidet med denne artikkelen fikk jeg blant annet gjenfortalt historien om verktøy han hadde laget da han gikk på yrkesskolen på Charlottenlund.  

Jeg lyser fred over Terje Jullumstrø sitt minne.