Arbeidskaren Martin Bakmark 

Bildet over: Martin Bakmark på gamle tomter i Bakkmarka, 1958
Foto: Ludvik Aasback

Gjengitt fra Årboka 2020 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Arbeidskaren Martin Bakmark  (1871-1968)

En kortfattet biografi redigert av Odd Bjørkli

Det er sikkert mange karakteristikker som kunne ha væt brukt om Martin Bakmark, eller Martin Trø’n, som han ble kalt, – fordi han bodde i Fosstrøa, men vi velger: Arbeidskar.

Martin ble født på husmannsplassen Bakkmarka ved Bakktjønna 16. oktober 1871. Det var hans bestefar Ivar Ivar Haftorsen Borset (f. 1799-1873) fra Selbu som begynte å rydde jord på gården Nyhus sin grunn inne ved Bakktjønna. Og plassen ble da kalt Ivarrommet. Martins far, Johan fikk ikke overta Ivarrommet, da ny gårdeier på Nyhus ikke ville ha husmenn. Derfor fikk han en avtale med eieren av nabogården Bakken, og rydda egen husmannsplass og satte opp hus litt lenger sør. Den plassen ble kalt Bakkmarka. Disse plassene ved Bakktjønna ligger øde idag, men hustuftene  vises fortsatt. Et lerktre som Johan plantet midt på tunet står fortsatt der som et minnesmerke i Bakkmarka.

— god attest for han evner som historieskriver

Martin har på sine gamle dager skrevet en fyldig krønike om sin slekt og familie, samt mye lokalhistore fra grenda han bodde og virket i. Dette stoffet sendte han i 1956 til Norsk Folkemuseum, og fikk derfra et takkeskriv, som må kalles en skikkelig god attest for han evner som historieskriver.  ArbeiderAvisa hadde både i 1959 og i 1961 portrettartikler om Martin, og til heftet «Jul i Trøndelag» 1961 skrev Leif Halse en 3-siders artikkel, basert på intervju med 90-åringen som hadde arbeidet et lang liv  «Med spade og penn», som Halse uttrykte det i artikkelens tittel.

Til samme julehefte hadde Martin også skrevet en liten artikkel, der han mintes et par «storlygara» han hadde vært i lag med på spelljakt etter tiur engang i 1880-åra. Etter jakta hadde de satt seg ned for å koke kaffe, og historier ble utveksla. Den «drygast» historia til den ene lygarn, var da han fortalte at han en gang hadde fiska opp et helt kvarter (ca.35 liter) med ål i en haveråker. Umiddelbar kommentar fra den andre storlygarn, som var svenske, var da: «Ta mei sju tusan, – man kan ju tydligt höra at han der ljuger».

— måtte ungene være med i arbeidet på bruket

Fra sin oppvekst i Bakkmarka , har Martin beskrevet et liv som sønn av et nybygger-ektepar. Allerede i meget ung alder måtte ungene være med i arbeidet på bruket. Han forteller til Leif Halse at bruket hadde om lag 15 mål dyrka mark, og de avlet her 4 tønner (1 tønne = ca. 140 liter) korn og 8 tønner poteter. De fødde med dette, i tillegg til en familie på tilsammen 8 personer), 1 ku, 3 geiter og noen sauer. For å øke litt på fôret til krøttera, slo  de også noe gras i utmarka. Martin fortalte at det var risikabelt å slå i almenningen. Gårdene i Hommelvik og Mostadmarka hadde ikke rett til utslått i almenningen, så det hendte at forstmester Schiötz (se artikkel i Årbok 2004) brente opp høystakker som var slått og lagt opp av nybyggerne i Bakkgrenda. Martin fortalte også om kjærkommen matauk som de fikk ved å fiske i Bakktjønna. Gammelt navn på denne tjønna er Fisktjønna.

Martin hadde tre eldre halvsøsken, som alle emigrerte til Amerika.

Som 12-åring ble han sendt ut som gjeter for krøttera i nabolaget. Martin har også positive minner fra skoledager i Bakken skole, – med Even Folstad som lærer. Samme lærer har også Johan Nygårdsvold i boka Min barndom og ungdom» beskrevet som en flink og forståelsesfull lærer. Johan N, som i 1935 skulle bli statsminister i Norge, traff Martin første gang, da har  først i 1880-åra var gjeter på Nygårdsvolden. Han husket at han bar lille Johan (han var da fire 4 år) på ryggen, for han ville være med når Martin skulle opp i Bjørdalsåsen med krøttera. Martin Bakmark og Johan Nygårdsvold ble nære venner, og de holdt kontakt helt til Johan døde i 1952.

Martin med vasstreet bærer inn to bøtter vatn i Fosstrøa, 1958. Foto: Ludvik Aasback

— I krokene hengte man to vassbøtter

Martin hadde sjøl et nært forhold til redskapen som ble kalt vasstre,  ei tilforma trefjøl til å legge over nakken/skuldrene, og med en kjetting med krok i begge ender. I krokene hengte man to vassbøtter. I Fosstrøa var det ikke innlagt vatn, så det måtte hentes fra ei kaillvelt (oppkomme) et stykke fra husa. Martin fortalt også om at «husmanns-kjærringan», som han kalte kvinnfolka, plukket bær i trebøtter, hengte to slike på et vasstre, og gikk til fots til byen (til Trondheim, ca 20km hver vei) for å selge dette.

— «aspekteran»

Almanakken var ei velbrukt (ofte den eneste) bok i heimen hos folk «før i tida». Martin lærte å tolke stjernetegna i almanakken, – eller «aspekteran» – som han kalte dem, av naboen Ola Granås (1829-1910), som i sin tid igjen hadde lært dette av  Gammel-Jo i Kjønnåsa (f. 1819). Martin fortalte at han Ola lærte ham om Jupiter: «Æ va mye i lag med ‘om Ola. Om søndagsmårrån når vi ha verri utpå marka med krøtterom, så sa’n Ola:
Du må alltids vårrå med oppom, så ska vi sjå på ælnakken kolles det bli med veret! Så tok’n fram ælnakken og studert aspekteran. Jupiter kalt ‘n for Vindaspektern, for hainn ha med sæ vind når’n  kom. Jupiter kom den første, den ellevt’ og den ein-og-tjuann i kvar måna, og da vart det vind!  Det kunn vårrå at ‘n kom litt før eller litt seinar, sa’n, men kom det gjol’n, – det slo alder feil!»

— det hadde de ikke råd til i Bakkmarka

Leselysten sin måtte Martin stille ved å låne bøker. Bøker var kostbare, og det hadde de ikke råd til i Bakkmarka. Skolebøker og annet skolemateriell var den gangen heller ikke gratis, så det ble å låne fra de som hadde litt bedre råd.

Martin gikk til konfirmasjon under kapellan Høyer i Malvik Kirke i 1886. Ny dress hadde han for anledningen kjøpt for egne penger, tjent ved å selge skogsfugl han hadde jaktet.

Året etter konfirmasjonen, hadde Martin fått spart litt, og fått noe tilskudd fra foreldrene, slik at han hadde 5 kroner, og kunne melde seg på et 1 måneds privat kveldskurs i kirkas regi. (Dette er nok en forløper for det som seinere ble til framhaldsskolen). 5 kroner var den gang mye penger. Martin brukte i 1959 en målestokk for dette på følgende måte: « Som 17-åring hadde jeg arbeid et helt år som gårdsarbeider, og betalinga var foruten fri kost, 30 kroner!»  Dermed ser vi at 5 kr. var to månedslønninger, – sammenliknbart med minst 50.000 kroner i dag (2020).

— sjauer på trelastutskipingsanlegget til skotten Lewis Miller i Hommelvik.

De første åra etter konfirmasjonen tok Martin på seg gårdsarbeid og skogsarbeid. I 1895 fikk han arbeid som sjauer på trelastutskipingsanlegget til skotten Lewis Miller i Hommelvik.

Om han hadde følt seg undertrykt og betydningsløs som gårdsarbeider, så ble dette forsterket når har arbeidet som sjauer, så han var aktivt med da det i 1899 ble dannet ei fagforening i Hommelvik. Han var også pådriver for å få startet opp Hommelvik Samvirkelag i 1895. Samme år ble det også etablert ei folkeboksamling (bibliotek) i Malvik. Dette var nok en «hjertesak» for Martin, da han syntes det å kunne få lånt ut bøker gratis til bygdas folk, var et stort framskritt.

Fagforeninga gikk snart i oppløsning, for arbeidsgiverne var flinke til å benytte «Splitt og hersk»-metodikken. Martin så at de som var likegyldige til fagforeningas instrukser om hvordan man skulle forholde seg til arbeidsgiverne, – og «krøyp og logra» for arbeidslederne, fikk fordeler framfor de som var prinsippfaste og solidariske, –  så Martin kom til å mistrives litt i sjauermiljøet.

— såpass inntekt at han fikk stemmerett

Men, med fast arbeid hadde han i 25-års-alderen (1896) såpass inntekt at han fikk stemmerett. Den omstendelige prosedyren for å få benyttet seg av stemmeretten sin, har Martin beskrevet i et intervju for ArbeiderAvisa i 1959 på denne måten:

« Valget av stortingsrepresentanter var ikke direkte. Det skjedde ved at de stemmeberettigede stemte på valgmenn, som så valgte representanter til Tinget.  — Vi som hørte til i Hommelvik og Mostadmark måtte avgi stemme på Lade, da Malvik ennå var så fersk kommune, at den valgteknisk fortsatt hørte under Strinda. Men de som skulle stemme for første gang, måtte først møte opp hos politimesteren i Trondheim for å avlegge «stemmerettseden», som det het.  Ja, sier  Martin og ler mens han tenner pipa, det var temmelig omstendelig, skal jeg si deg, å få utført sin borgerplikt i de tidene.

— få sverget troskap mot konge og land

— Vi satt i forværelset til politimesterens kontor en del karer og ventet og ventet . Jeg husker godt, at det var utelukkende arbeidsfolk som meg. Vi hadde nettopp fått beskjed om at det ville dra i langdrag med å få sverget troskap mot konge og land, fordi politimesteren hadde viktige drøftinger med et par av byens sakførere.

Det var på dette tidspunkt at redaktør Håkon Løken kom inn. Han var straks klar over at her lå det muligheter for Venstre, som jo var arbeidsfolks parti den gangen.
Etter å ha blitt gjort kjent med årsaken til at vi måtte sitte i timevis å vente, utbrøt Løken i harme: Det er da ingen mening i å la en hel del arbeidere kaste bort tiden for sakførerdrøftinger.  Hvorpå han føk inn til politimesteren med det resultat at sakføreran kom ut i en viss fart, og vi slapp omgående inn til edsavleggelsen. Løken scoret nok en del poeng på den episoden, – og det var sikkert også hensikten med hans raske aksjon.»

Gammelhusa i Fosstrøa. Bildet er tatt i 1958. Foto Ludvik Aasback

I 1900 ble det i Strinda Kommune utlyst ledig stilling som veivokter. Martin søkte, og ble tilsatt som den første fast ansatt veivokteren i fast stilling i Strinda. Veistrekningen han fikk ansvar for, var fra Belbuan og Ranheim.

— Med god hjelp av Martin Tranmæl

Arbeidsstedet lå i en avstand på mer enn ei mil fra Hommelvika, så etter et års tid som veivokter, fikk Martin igjen arbeid på trelasttomta i Hommelvik. Med god hjelp av Martin Tranmæl fikk han nå, – i 1906, i gang ei ny fagforening blant sjauerne, og Martin ble valgt inn i styret. Denne foreninga viste seg å bli levedyktig, og var starten for det som seinere skulle bli «Hommelvik Transportforening».

I 1907 giftet Martin seg med Randi Oline Martinsdatter Vasselimo fra husmannsplassen Vasseljmoen under Vasseljen i Markabygda på Vikhammer. Randi Oline var født i 1882, og således 11 år yngre enn Martin. (Hun var dessuten søskenbarn med Ola Moe, som det har vært skrevet historier om i årbøkene 2000, 2002 og 2011)

— reiste Martin til Amerika for å arbeide

Året etter, – i 1908, 37 år gammel og nygift, reiste Martin til Amerika for å arbeide med jernbanebygging på den transkontinentale jernbanen som forbinder Canada på tvers, – fra Montréal i øst til Vancouver i vest. Han ble i Amerika ett års tid, før han, med noen oppsparte penger returnerte heim til Randi, som ennå bodde i Bakkmarka. For penger han hadde tjent i Canada kjøpte Martin og Randi plassen Fosstrøa, lengst øst i Fossengrenda, innunder Nonstadhaugen. Her var det fin utsikt utover mot Homla-dalføret og Fossen-gårdene. Det var da ca. 20 mål dyrkamark og litt skog, så Martin og familien, som etterhvert ble 6 personer, livnærte seg noen år stort sett av småbruket. Martin rydda noen mål nyland han også, og  spedde nok på inntektene med endel arbeid for andre, slik at de hadde det de trengte til et nøysomt småbrukerliv.

Martin Bakmark frampå panseret og Iver Grindbak bak rattet.
Bildet utlånt av Historielaget Hommelviks Venner

— . Med spaden bakpå bagasjebrettet på sykkelen

I 1920 averterte Malvik Kommune en stilling som veivokter på veien mellom Hommelvik og Mostadmark. Med erfaring og gode skussmål fra tilsvarende jobb i Strinda 20 år tidligere, søkte Martin denne stillingen, og ble ansatt. Med spaden bakpå bagasjebrettet på sykkelen, patruljerte Martin strekningen mellom Fosshode bru og Hommelvik omtrent hver dag. Rensking av grøfter og stikkrenner, reparasjon av hull som oppsto i veibanen samt rydding av krattskog som grodde opp inn mot veikantene, ga i sommerhalvåret mer enn nok arbeid for en full stilling. Om vinteren var det snø og is som utgjorde det meste av arbeidsgrunnlaget.

Etterhvert ble det fire unger i familien i Fosstrøa. Johan var født i 1909, Ingeborg Serine i 1910, Ingeborg i 1912 og Manuel i 1918.

Martin hadde arbeid på veien, i tillegg til nødvendig arbeid på småbruket Fosstrøa. Randi Oline tok seg, – som skikken var den gangen, av husarbeidet og pass av ungene. Hun hadde nok også hovedansvaret for stell av husdyra de hadde.

— og fikk en liten pensjon fra kommunen,

I 1945 var Martin blitt 74 år, og fikk en liten pensjon fra kommunen, da han sluttet i jobben som veivokter. Han fikk hedersbevisning både fra kommunen og fra KNA, (Kongelig Norsk Automobilklub) da han gikk av. Eldste sønn Johan tok da over stillingen som veivokter på Mostadmarkvegen (den som heter Selbuvegen i dag), og hadde samme jobb som faren, fram til 1970.

Martin og katta i Fosstrøa, 1958. Foto Ludvik Aasback

Martin fikk nå tid til å skrive, noe han hadde hatt lyst til, men hatt lite tid til, tidligere i livet. Skrivelysten fikk han gjerne, – i tillegg til leselysten, i årene som elev hos Even Folstad på Bakken skole.

Det ble både ei fyldig slektshistorie, og dessuten ei beskrivelse av hendelser og opplevelser fra et langt og aktivt liv. Martin brevvekslet hele tida med de tre halvsøsknene, og andre slektninger som hadde reist til Amerika.

Eldste sønn Johan satte i 1943 opp eget nytt hus i Fosstrøa, der han bodde med sin famile, mens Martin, Randi og yngste sønn Manuel bodde i gammelhusa.

I 1956 ble Martin enkemann; – Randi Oline døde heime i Fosstrøa, 74 år gammel.
Sammen med Manuel bodde Martin i Fosstrøa fram til han døde 27. september 1968, 97 år gammel.

Kilder:
Artikkel i Arbeideravisa 5/2 1959,
Artikkel i Arbeideravisa oktober 1961
Jul i Trøndelag, jula 1961
Samtaler med Nils Bakmark,

Det er også i Årbok 2007 en artikkel om Martin Bakmark. Den er et utdrag av sønnesønn Nils Bakmarks redigerte versjon av historier Martin sjøl skrev ned på sine eldre dager.