Gjengitt fra årboka 2006 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
SAGAEN OM BYGDASMEDEN OG MOR SMED
Av Rolf Austvik (barnebarn av bygdesmeden)
Ekteparet Lydia og Hjalmar Austvik var født på Frosta. Lydia var født Pettersen Evenshus i 1884 og ble gift med Hjalmar Austvik, født 1886, i Trondhjem Domkirke den 18. juli 1907. (for nærmere informasjon om familien, se bygdaboka bind IA).
Sommeren 1908 lastet Hjalmar inn familiens habengut i en sjekte og satte kursen for Malviklandet. Kone og barn reiste med Frostabåten til Trondhjem, og derfra med tog videre til Malvik. Da de møttes igjen, hadde Hjalmar ordnet med husrom og smie, – henholdsvis på Malvikplasseen og på øvre Torp. De flyttet seinere til sistnevnte sted, og bodde der til de overtok «Villa Nordli» i Malvik sentrum i 1909.
Samtidig fikk den vordende bygdesmed ordnet med tomt for egen smie på øvre Haugan. På tomta for «Villa Nordli» forlå skjøte, mens det for smietomta ble opprettet bygselkontrakt som lød:
BYGSELKONTRAKT
Undertegnede Peter E. Haugan bygsler herved bort et kvart maal jord av min eiendom øvre Haugan gaardsnr. 7, bruksnr. 3 af skyldmark 7, 17 i Malvik tinglag til Hjalmar Østvik til smidjetomt på følgende betingelser:
- Bygselkontrakten skal gjelde i 10 — ti aar fra dags dato, dog saaledes at kontrakten kan opsiges før av leieren.
- Naar ti aar er omme (eller i tilfælde før, dersom leieren skulde opsige kontrakten) skal huset bortskaffes og tomten ryddiggjøres av leieren.
- Som vanlig avgift av nævnte jordstykke skal leieren skjære 3 — tre maal byg.
Haugan 1ste august 1909
Peter E. Haugan
Til vitterlighet Som leier
Ludvik Melvold Hjalmar Austvik
Bygdesmeden så det nok under sin verdighet å skjære bygg, – hadde det enda vært kveite. Nei den jobben overlot han til Anna Malvik.
Skoingen av hestene
Skoingen av hestene på øvre Haugan ble også forbundet med en ganske forunderlig historie. På gården var det en gudbrandsdalshingst kalt «Blakken». Han var tydeligvis av den kloke sorten. En dag sto hesten utenfor smiporten, Den ranglet med porten og sparket og skrapte med hovene. Hesten var alene, og smeden jaget den på hjemveg, men hesten kom stadig tilbake. Den ga seg ikke. Vel-vel, tenkte smeden, – du skal jo allikevel skos engang, så jeg kan vel like godt se over hovene dine. Hesten sto rolig mens det hele foregikk, men så snart siste hoven ble sluppet, skrapte han med føttene i bakken, ga en lykkelig knegg fra seg og sprang tydeligvis lett og glad hjem.
Årene gikk og han røktet sin dont, heter det i dikterverket. Så også med bygdesmeden. I dikterverket ble det med ett barn, men i smedgården ble det etter hvert flere, til sammen ni barn. At bygdesmeden hadde det travelt med å skaffe mat og klær til denne forsamlingen, kan man jo forstå. Men det er heller ikke vanskelig å fatte at også mor smed hadde sitt å stelle med. Desto mer beundringsverdig er hennes arbeidsinnsats, når vi vet at bygdesmedens hus etterhvert ble et samlingshus og et gjennomgangshus i bygda. Dertil måtte mor smed ta på seg arbeid utenfor hjemmet for å få endene til å møtes.
— lærlinger
Som hjelp i sitt arbeid i smia, tok smeden inn lærlinger i den første tiden, – frem til hans sønner kunne ta del i arbeidet. Mang en smedsvenn har fått sin opplæring i smia under Hauglia.
Arbeidet i smia besto vesentlig i produksjon og reparasjon av forskjellig utstyr og verktøy for jord- og skogbruk. Han fikk i sin tid laget mang en støtting, og mang en bikkvogn. Trearbeidet i denne forbindelse ble også utført i smia. Hvor skulle bygdas jordbrukere ha henvendt seg når slåmaskina slo seg vrang, om ikke smia under Hauglia hadde eksistert? Dessuten var han hovslager. Alle bygdas hester visste hvor nye sko var å finne. Han var i flere år hovslager i militæret. De siste årene som hovedhovslager.
— bygdas blikkenslager
Grev kunne han også lage som det gikk an å ta opp poteter med. Bygdesmeden var også bygdas blikkenslager. Mange hus i Malvik har vel ennå takrenner og pipebeslag utført av ham. Dessuten likte han å være kunstsmed. En tid var det mye brukelig med gravstakitter. Bygdesmeden gjorde mange slike. Han laget også mange grinder i jern. Blant annet laget han grinder til Malvik kirkegård.’
— en tusenkunstner
Bygdesmeden var interessert i alt som rørte seg i tiden, særlig alt av teknisk art. Han var selv litt av en tusenkunstner når det gjaldt tekniske finesser. Det var, f,eks ikke lite tid som gikk med til å løse problemet «Perpetuum Mobile». Dessverre ble ikke saken løst! Som drivkraft til en tredreiestol, monterte han en vindpropell på smitaket. Dessverre hadde ikke arrangementet regulator, og tålte derfor ikke et påkommende stormkast. Hastigheten på dreistolen ble i skarpeste laget. Arrangementet ble derfor nedtatt. Demontering av utstyret på taket, besørget vinden.
Han laget også en maskin for fremstilling av flettverk. Denne virket egentlig ganske bra teknisk, men dårligere økonomisk. Noen patent kunne han heller ikke få på den, fordi den var nok oppfunnet av andre tidligere. Før man fikk en elektrisk motor i 20-årene, benyttet smeden en dieselmotor som drivkraft til sine forskjellige verkstedmaskiner.
Historiene under forskjellige forhold i smia, er legio. Alle kan ikke gjengis, men en fra krigens dager kan det være på sin plass å ta med her:
— Die deutsche Wehrmach
Smia holdt på å brenne ned. Bygdesmeden hadde fatt noen såkalte «sodarør» fra Ranheim Fabrikker til reparasjon. Disse rørene er tette i begge ender. De var litt krokete, og ble lagt i essa for å varmes opp. Dermed skjedde en ekspolsjon som ga til resultat et regn av glødende kull rundt omkring i smia. En del papir på ei hylle ble antent Likeså spon under tredreibenken på snekkerrommet Bygdesmeden så fort at å slukke her, greidde han ikke alene. Han måtte søke hjelp. Og Die deutsche Wehrmacht trådte hjelpende til. Det ble ordnet med en langerkjede fra brannstedet til nærmeste bekk. Her kunne man konstatere at Europas folk kunne arbeide utmerket sammen, når de bare ville. Tyskerne hadde nemlig i tillegg til egne soldater utkommandert både serbere, russere, polakker og nordmenn. Ilden opphørte ganske fort. Gleden og stemningen var utrolig over dette samarbeidet.
Bygdesmeden fikk tildelt Norges Vels medalje i 1959. Personlig er jeg av den mening, at hans kone godt kunne ha fått den samtidig.
