Stavsmark

Gjengitt fra Årboka 2009 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Stavsmark i forbudstida

AV TORBJØRN STAV

I begynnelsen av 1800-tallet var brennevinsdrikkingen vold­somt utbredt i Norge. Alle hadde lov til å brenne heime. Den første avholdsbevegelsen skriver seg fra 1830-årene. Embetsmennene gikk i spissen. Det ble etter hvert massiv tilslutning for å skape større edruelighet.

Under første verdenskrig (1914 – 1918) ble det innført midlertidig brennevinsforbud, særlig fordi korn og poteter måtte brukes til mat. Avholdsfolkene gikk inn for å gjøre for­budet varig, og slik at det også omfattet hetvin. Etter en fol­keavstemning i 1919 ble dette programmet gjennomført.

— lagres – ikke selges.

Forbudet reiste vanskelige spørsmål i forholdet til andre land, som Frankrike, Spania og Portugal. De ville ikke uten videre gi slipp på et godt marked, og truet med å stenge norsk fisk ute. Dermed tvang de den norske stat til å kjøpe hundretusenvis av liter med konjakk og hetvin, som bare kunne lagres – ikke selges.

Forbudet var vanskelig å kontrollere

Det viste seg at forbudet ble svært vanskelig å håndheve. De merkeligste surrogater ble brukt – hårvann, parfyme, bok­sesprit som smørbrødpålegg og mye annet. Mer velstående folk fant andre utveger. Mange leger var villige til å skrive ut resepter på brennevin uten å ta det så nøye med den medisinske side av saken. Det ble reist tiltale mot en lege som hadde skrevet ut 38000 resepter på ett år!

Smugling ble en lønnsom forretning. Hurtiggående smuglerbåter hentet varene fra skuter som lå utenfor den norske territorialgrensen. I blant kom det til rene sjøslag mellom smuglere og tollere, og det ble skutt med skarpt fra begge sider.

Heimebrenningen ble også svært utbredt. Både proble­mene med eksporten og forholdene hjemme gjorde at Stortinget i 1926 la fram forbudsspørsmålet til ny folkeav­stemming. Det førte til at forbudet ble opphevet.

Stavsmark

Stavsmark, en liten plass i Rota, som nå er i forfatterens eie, ble et skikkelig smuglerreir i forbudstiden. Hurtiggående båter gikk inn fjorden og la kursen mot båtstøet i «Rotmarka». En forretningsmann i Trondheim eide stedet i denne perioden. En gang tok han i land 5000 liter sprit. Det skal ha vært rom i kjelleren på de gamle husene som skjulte varene før videre transport. De ble fraktet til byen med lastebiler. Omlasting kunne også foregå direkte ved båtankomst. Gjennom mitt engasjement i Midtsand Vel ble jeg godt kjent med Hans Midtsand (f. 1893), som var revisor. En gang vi var samlet på årsmøte i 1966 fortalte han meg følgende historie:

— full aktivitet.

Hans, og kameraten Bjarne Sandtrø, hadde vært på fest i Hommelvik. De visste at det foregikk smugling i Rotmarka. Da de kom gående på veg hjem ut på natten og nærmet seg stedet, listet de seg framover. Vegen var mye smalere og krokete den gangen. De fikk da se at det var full aktivitet. Spritbåt lå ved land, og lasten ble båret opp til vegen (riksveg 50). Her sto 10 liters blikkanner oppstilt i en lang rekke langs vegkanten for transport.

Smuglerne oppdaget de to nattevandrerne og gikk i skjul. Hans og Bjarne hastet forbi, men tok med seg hver sin kanne 96% sprit. De gikk så opp i Sjøtrøkleiva for å se hvordan det gikk. De smakte også på varen. Ikke lenge etterpå var virksomheten i full gang igjen. En lastebil kom og hentet lasten. Som Hans uttrykte seg:

«Smuglerne var glade for at det ikke var øvrigheten som dukket opp, og vi var glade for all spriten vi fikk»!