Gjengitt fra Årboka 2016 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Travsportens historie i Malvik, del 2

AV JOAR TAPPER BROBAKK

Utover på 1960-tallet økte interessen for trav betydelig, men de økonomiske rammevilkårene var vanskelige. Det var ti totalisatorbaner som hadde myndighetenes tillatelse til å arrangere pengespill knyttet til løpsresultatene. Spillet kunne bare foregå på banen under løpene. Ville du som publikummer spille, måtte du derfor være til stede. På Leangen varte løpssesongen bare fra april til oktober (ennå ikke flomlys). Så prøvde man forsiktig med noen løpsdager i mars uten at det ble noen økonomisk suksess. Omsetningen i løpene var beskjeden, og det medførte små pengepremier til hestene. Knapt halvparten av hestene i hvert løp fikk premier. Søndag var fast løpsdag på Leangen, og dit kom det da både folk og hester fra hele det sentrale Trøndelag.

I vinterhalvåret var tilbudet nordafjells bare løp uten spill og med enkle sølvpremier til hestene, med mindre man dro helt til Bjerkebanen i Oslo, landets hovedbane, og startet der det var penger å tjene. Men du måtte ha en god hest før du sjanset på en slik tur. De lokale travlag, slike som Malvik travlag, hadde sine årlige lokalkjøringer. Hvert travlag arrangerte vanligvis kjøring bare en gang i året.

Selv om bedret økonomi blant folk flest etter hvert også medførte økt omsetning i toto-løpene og litt større premier til hestene, var misnøyen likevel stor med de små premiene. Det ble satt i gang organisatorisk arbeid for å endre rammevilkårene, men dette var det lenge liten forståelse for hos staten. Men i Sverige, hvor travsporten var storebror i forhold til i Norge (over 20 totobaner), lyktes man i 1974 å få tillatelse til å åpne for rikstoto, det vil si spill på hest også utenfor banene der løpene ble kjørt. Denne nyordningen ble som en vårløsning for travsporten i Sverige. Samtidig ble det TV-overføringer av rikstotoløpene på lørdager, noe som snart gjorde trav til litt av en folkesport. I Norge håpet man nå på å oppnå de samme muligheter som i Sverige. Men det skulle gå hele åtte år før man oppnådde det. Dette reddet den moderne, helårsdrevne travsporten. Men selv om mange etterhvert hentet sitt levebrød her, aksepterte ikke myndighetene travet som en næring.

De første norske rikstotoløpene ble arrangert på Bjerkebanen i Oslo lørdag 23. oktober 1982. Det knyttet seg enorm interesse til den første løpsdagen, og omsetningen ble eventyrlig; over 14 mill. kr!

Denne dagen glemmer jeg aldri. Vi satt heime i stua og fulgte spent med på løpene i fjernsynet. Vi fikk se at Ole I Engen, fra Byneset, vant det aller første løpet med sin egen hest, 5-årige Kruska! Den var oppdrettet av vår sønn Jostein, dvs. at han sto som eier av mora Glunta, og for oss i familien var dette stor stas. Begivenheten fikk store oppslag i landets aviser, og etter den suverene seieren ble Kruska og Ole mottatt i vinnersirkelen i en stor seiersseremoni og ble bl.a. tildelt minnegaver av de to sentrale rikspolitikerne, Høyres Erling Nordvik og Arbeiderpartiets Einar Førde.

Men tilbake til Malvik. De nye rikstotoinntektene ga også penger til å utvikle lokale treningsanlegg rundt om i landet. Her kjente Karl G. Stav, som leder av travlaget, sin besøkelsestid. Styret i laget hadde alt i 1979 sørget for å få i land en avtale med grunneier Edvin Øren om leie av grunn for en travbane på Jervskogen. Videre tok han kontakt med den dynamiske formannen i Det norske travselskap (DNT), Egil Alnæs, og gjennom år utviklet de to et vennskap. Den nære relasjonen gjorde at DNT-formannen ble holdt godt informert om forholdene i Malvik, noe som gjorde det enklere å få formidlet ønsker og behov for travsporten i bygda. Det hadde betydning ved spørsmål om tildeling av midler fra DNT, noe som fikk mye å si for arbeidet med å bygge ut «banen på skogen». Det var nok ikke uten betydning at Karl hadde samme yrkesbakgrunn som far til Alnæs, det ga et godt tillitsforhold og vennskap dem imellom.

Som en kuriositet kan nevnes at jeg er femmenning med både Karl G. Stav og Edvin Øren, begge nøkkelpersoner i arbeidet med å få til travbanen på Jervskogen!

I det aktuelle baneområdet var det både høydeforskjeller og fjell som måtte bort, men systematisk og målbevisst arbeid gjennom mange år, har resultert i et ypperlig anlegg som mange andre travlag nå misunner Malvik.

Det første planleggings-/oppstartmøtet var på høsten 1979, og det første som ble leid inn, var en bulldoser. Da var man så smått i gang. Men det skulle gå over seks år før man følte at man var kommet så langt at man kunne innvie anlegget. I disse åra ble det lagt ned utallige dugnadstimer både av medlemmene og andre. Det er all grunn til å nevne følgende personer som utførte et enormt antall dugnadstimer delvis med egne maskiner i anleggsperioden: Birger Granaas, Tormod og Øystein Larsen, Gerhard Lundberg, Johan Fossen og Ø Aagesen.

På selve åpningsdagen, 15. februar 1986, var det skikkelig vinter med mye snø, minus 20 grader og strålende solskinn. Dagen startet med at Reidar Malvik kjørte en æresrunde med staselige Roger og med lagets formann, Karl G. Stav og gjestene, DNTs formann Egil Alnæs og ordfører Asbjørn Nøstmo, i sluffa. Det var Nøstmo som klippet snora og sto for den høytidelige åpningen av Jervvalla, som ble navnet på banen. Til mange av de første lokalkjøringene hentet Karl G. inn Egil Alnæs fra Trondheim som premieutdeler, noe Alnæs satte stor pris på. Karl G. Stav har vært lagets formann i 10 år og nestformann i 30 år. Imponerende!

De 50 mål grunn som ble leidd innledningsvis, fikk travlaget kjøpt for vel ti år siden, og før Edvin Øren gikk bort. Den siste fjellsprengninga skjedde også så seint som for åtte år siden.  Men anlegget består av mer enn selve banen. De første utestallene skaffet man seg rimelig da Leangenbanen skulle kvitte seg med sine. Klubbhus ble etablert i flere omganger. Det nåværende ble bygd opp i 1997 av fem undervisningsbrakker man også fikk kjøpt rimelig fra Marienborg verksted året før. Det skjedde i løpet av den 15 år lange formannsperioden til

Morten Valstad. Morten satt også 12 år i styret i Sør-Trøndelag og Møre travforbund. Morten har hatt både en sikker og en flittig hånd med i arbeidet for å utvikle Jervvalla til dagens flotte standard.  I tilslutning til anlegget er det også bygd en flott rettstrekning, som ble flyttet noe i 2006, og nå er på 500 m med svak stigning imot og ender rett ut i løpsbanen. Selve løpsbanen er 630 meter lang. Dette gir ypperlige forhold for både intervalltrening i rettstrekket og hurtigkjøring i banen. Banen har korte langsider, noe som kan være psykisk gunstig ved innkjøring av unghester.

Anlegget ligger som nabo til skianlegget på sørsida av veien. Travlaget har et utmerket samarbeid med idretten ved små og store arrangement der. Både under orienterings-VM og nå sist Junior-NM på ski, var all parkering lagt til Jervvalla. Travlaget har aldri søkt om kommunal støtte til utbygginga av anlegget.

Hver søndag er det treff for både fire- og to-beinte på Jervvalla. Da er det salg av kaffe og vafler i klubbhuset til de tobeinte. For travmiljøet, ikke bare i bygda, men også for de nærmeste bygdene rundt, er dette et populært tilbud. Det kommer folk og hester til dels langveis fra for å trene her eller få seg en travprat med kaffe attåt. Fra Ekne, Skatval, Selbu og Trondheim, foruten Malvik kommer det hester og folk. Den tid bror min og jeg trente hestene våre fra leidde stallplasser i Bratsberg og ved Jonsvatnet, var vi medlemmer i Malvik travlag og trente ofte hestene våre på Jervvalla. Og med godt resultat, syntes vi.

Høsten 1967 tilbrakte jeg noen uker på Maukstadmoen i Troms som et ledd i et veterinæroffiserkurs. Der var da Hærens Kløvkompani stasjonert. Mange hestefolk har avtjent sin førstegangstjeneste i Kløvkompaniet. Det var der jeg først ble kjent med John Eigil Storvik, som seinere ble en meget sentral person i travmiljøet i Malvik.

John Eigil var så vidt fylt 2 år da faren døde like før jul i 1949. Fra da John Eigil i 1977 overtok slektsgården Buaas Indre (gnr. 62/1), var det en betydelig melkeproduksjon på gården. Men han hadde i tillegg 4-5 hestebokser til egne hester eller til utleie til andre hesteeiere.

Samtidig med John Eigil tjenestegjorde den senere så berømte kusken Ulf Thoresen i «kløven». Det var kanskje noe av grunnen til at Ulf Thoresen valgte å kjøre Glåmdals Tatern i Derby i 1982 og klarte en flott 5-plass i dette største løpet for 4-åringer. Denne hesten var John Eigil og Birger Granås helt sør i Hedmark og kjøpte året før.

Noe av sjarmen med travsporten er knyttet til det å avle fram egne hester. Det er få forunt å forutse hvilke hopper, som i kombinasjon med ulike hingster, kan gi nye topptravere. Da John Eigil var nede og kjøpte Tatern som 3-åring, la han samtidig merke til den ett år yngre søstra Glåmdals Mina som han straks likte. Men da han seinere også fikk kjøpt henne, var det nærmest katta i sekken; ei forvokst høystilt brun, lite rasetypisk hoppe. Ikke var hun enkel å hanskes med heller, og hun ble tidlig satt i avlen. Hun gikk mindre enn 20 løp før John Eigil bedekket henne med den trønderske stortraveren Frøyvar. Han var en energibunt i løpsbanen, men ingen stor suksess i avlen. Det første avkommet ble en hingst som ble en utfordring for John Eigil. Villstyringen fikk navnet Buås Per. Han viste tidlig stor fart og trass i sitt dårlige rykte ble han på våren, som tre-åring, solgt til en hesteeier (Pettersen) hos Leangen-treneren Arne Nilsen for en meget god pris. Arne, med sin lange erfaring, klarte å få den hissige og vrange Buås Per til å bruke kreftene på en mer positiv måte. Debutsesongen ble et eventyr. På 21 starter vant hingsten 11 løp, deriblant Norsk Travkriterium på 1.33,1a (autostart), og han kjørte inn over en halv million! Det er mulig dette ble en litt for tøff debutsesong, for da han foran neste sesong ble satt i trening på Østlandet, klarte ikke Buås Per å fortsette på samme vis og endte karrieren med et grunnlag på 650 000 kr.

For Glåmdals Mina fortsatte suksessen i avlen. Neste avkom ble Buaas Stjerna (født  1989 e. Troll Jahn) som den kjente hestekaren Jens Wanvik (Bork Rigel) kjøpte. Men også for henne startet karrieren problematisk. Som 3-åring viste hun vrangvilje, og hun ble sendt tilbake til oppdretter John Eigil for å temmes på nytt. Etter hvert ble den lettbygde, langbeinte hoppa mer samarbeidsvillig. Ja, utviklinga ble eventyrlig. Hun ble kaldblodsdronninga i løpet av sin karriere og endte opp med imponerende over 3,7 mill. kr. innkjørt. Hun startet hele 213 løp i løpet av sju sesonger og hadde følgende antall plasseringer som nr. 1-2-3;44-44-31!  Hennes imponerende karriere kunne vi brukt mange sider på å fortelle om.

Som oppdretter dryppet det gode penger på John Eigil. Han fikk 10 % av de 3,7 mill. kr. som Stjerna sprang inn. I 1990 fødte Glåmdals Mina helbroren til Stjerna, Buås Svarten, som ble en uvanlig jevn og stabil elitetraver. Han vant 30 av sine 190 starter, og han ble blant de 3 beste i halvparten av sine løp. Han var eid av Ola G. Narum, fra føll og hele løpskarrieren, og ble også kåret, men John Eigil fikk hesten tilbake på slutten av avlskarrieren. Blant et fåtall avkom ble Svart Jo, med base i Harstad, den beste. (Mor var Bodil, datterdatter av vår hoppe Glunta.)

Etter de to helsøsknene Stjerna og Svarten fikk Glåmdals Mina 6 avkom til, men ingen av disse utmerket seg noe særlig i løpsbanen.

John Eigil drev med oppdrett i mange år, og disse hestene fikk kennelnavnet Buås/Buaas. Han kjøpte også Giklingstjerna fra Ola Gikling, Grøa, som selv utmerket seg med sin hardhet i løpsbanen med innkjørte 380 000 kr på 105 starter, hvorav 20 seire. Hun fikk seks Buaas-avkom og fire Gikling-avkom. Samlet sprang disse inn over 1,5 mill. kr.

Buås-stallen ble et samlingspunkt for travinteresserte i området, og her kunne ungdommer få lov til å stelle med og lære om hest. Etter hvert fikk de trenings-kjøre med noen av hestene. John Eigil var en stillfaren kar, med en replikk som kunne være både underfundig og tvetydig. Det var lett å bli glad i Buås-bonden. Men han levde nok et hardt liv som etter hvert røynet på helsa, og han gikk dessverre ut av tiden så alt for tidlig.

Stallen i Buåsen tiltrakk seg også hesteinteresserte jenter. Det var en gledelig utvikling, noe vi nå så over hele landet. En av de første jentene i Buåsen var Berit Kristiansen som dukket opp i konfirmasjonsalderen. Hun hadde et utmerket sinne for hest, som svenskene sier, og viste seg arbeidsom, men beskjeden på egne vegne. Med sine etter hvert store kunnskaper om, og lag med hest, ble hun etter hvert en sentral og hjelpsom person i travmiljøet i Malvik. Hun kjørte gjerne i lokale løp, men tok aldri ut lisens for å få kjøre i totoløp. I mer enn 15 år har hun også vært dopingassistent under løpene på Leangen og har gjennom sitt virke der utviklet en framifrå evne til å roe ned hestene etter løpet og få ulike hester til å avgi dopingprøver (urin).  Hun skaffet seg egne løpshester og avlet også noen. En av hennes egenoppdrettede hester må vi dvele litt ved. Nuuk (Nordli Svarten – Buaas Turi) er ei svart, stor hoppe med sterk egenvilje. Nuuk var sabelbeint, en svakhet i kroppsbygningen, som gjorde at hun ble lett halt. Gunvor Rød, som først var medeier, tok etter hvert over Nuuk som eneeier.  Med sine ridekunnskaper arbeidet hun bevisst med å styrke muskulaturen for å kompensere Nuuks eksteriøre svakheter. Nuuk fikk nå en lang periode et liv som ride- og kosehest.

På denne måten utviklet hoppa god muskelstyrke og halthetene forsvant. Da Nuuk var blitt sju år, tok Gunvor fram sulkyen igjen. Og til alles forundring gikk dette bra; Gunvor kjørte selv Nuuk til godkjent i prøveløpet før Bjørn Garberg overtok tømmene og vant de tre første løpene hennes!  På ti starter i 2009 tok hoppa seks seire og tjente fine 80.000 kr! Gunvor fortsatte treninga slik Nuuk ville ha det; rideturer i fjell, skog og mark. I løp på Jervvalla kjørte Gunvor gjerne selv, men i de fleste totoløp var det Bjørn Garberg som kusket. Da konkurranseskoene ble lagt på hylla i 2014 hadde Nuuk vunnet 12 av 71 løp, travet 25,4 og tjent respektable 382500 kr. Det skulle vært moro å få se hva hun kunne få til i avlen.

Steinar Malvik har også utmerket seg med evnerike hester som Bulliko, oppdrettet av Reidar Malvik, og Høibysiv, som er oppdrettet av Alf Fuglem, den største kaldblodsoppdretteren nordafjells de siste 40 år. Med gård på Selbustrand har Alf også vært en flittig bruker av Jervvalla.  Med Moe Odin avlet Steinar fram Greis Vinn på Høibysiv. Denne ble solgt til Østfold og endte i kaldblodseliten. Da Greis Vinn avsluttet løpskarrieren i fjor, hadde han tjent nesten 1,6 mill. kr. og travet helt ned på 23,1.

Ja, det har vært en imponerende rekke gode hester i Malvik, og det blir i det etterfølgende ikke plass til mer enn en summarisk oppramsing av eiere og hester.

Johannes Sjøvold hadde den slitesterke Hinkas, født 1967 på Ørlandet. Han startet hele 181 ganger, vant 30 løp, travet 30,1 og tjente 115 000 kr.

 Familekretsen rundt Ola O. Venn i Mostadmarka har også hatt god teft når det gjelder å skaffe seg gode hester. Den beste var kanskje Trons Pila, som de vel kjøpte som uferdig unghoppe, men som virkelig imponerte da hun først kom i gang. På 84 starter fikk hun følgende antall 1-2-3-plasser; 16-19-7. Hun travet helt ned på 24,0a (autostart) og tjente 1.166000 kr!

Morten Valstad med familie har alene, eller sammen med svigerfar Ole Hagemo, hatt en lang rekke nyttige hester avlet på linja fra Mjølna Molvin/Guri Malla. Blant de beste kan nevnes slitesterke Lappmin med sine 166 starter (30,4 -152 000 kr.), Guri Jahn (30,4, 80.500 kr.) Fagre, røde Guri Troll med 15 seire på 134 starter (26,6, 400 566 kr.) For ikke å glemme dagens stjerne; 10-årige  Gjerv Prinsen som har travet helt ned på 22,6 , tatt 14 seire på 88 starter og tjent 540 000 kr.

Av kaldblods tar vi til slutt med Per Iver Fossens eget oppdrett, Leistad Terna, som med Morten Valstad i sulkyen vant sin fjerde seier og passerte 110 000 kr. innkjørt så seint som 12.9.2016. At hun nå er i sitt livs form, skyldes vel ikke minst at hun nå også trenes på ei løpematte konstruert av den tekniske multibegavelsen Steinar Malvik Denne hoppa kan bli spennende å følge videre i karrieren.

Morten Valstad er en habil travkjører med lang erfaring og han blir ofte spurt om å kjøre andres hester slik som Leistad Terna. Så seint om lørdag 17. september vant han et stort amatørløp P.A. Enholms minneløp med 40.000 kr. til eieren av vinnerhesten, på Bjerkebanen med en for ham ukjent varmblodshest, Millroyce. Alle kjørerne kom med til denne finalen etter innledende kvalifiseringsløp på alle landets baner. Morten ledet fra start til mål og vant på imponerende 13,3a og mente han kunne ha kjørt enda raskere om det hadde vært nødvendig. Målfotoet viser at han satt tilbakelent over mål.

Jeg er usikker på om det hører med å nevne hestene bror min og jeg (Stall Tabro) konkurrerte med mens vi var medlemmer av Malvik travlag, nemlig Brodd (e. Glunta. 23 seire, 513 000 kr.) samt Trollkrem (38 seire, 941 000 kr) og hennes sønn Krembest (25 seire, 1.850 000 kr innkjørt).  Som 3-åring slo Krembest begge Bork Rigels banerekorder på Leangen i sin 2. og 3. start. Da vi seinere på høsten viste ham for kåring på Biri ble han vraket – på grunn av dårlige prestasjoner! Det var meg en fryd å skrive en velbegrunnet klage på vedtaket. Til kåringsnemndas store forbauselse ble klagen tatt til følge – det hadde aldri skjedd før. Året etter, da Krembest sto i avl og trening hos Haaken Helgestad på Skreia, ble han nr. 2 i Derby, bare slått av Moe Odin! Han gleder oss fortsatt som en god morfar til en del gode unghester.

Det hører kanskje med å nevne at jeg ved en tilfeldighet sommeren 1970 kom over varmblodshoppa Aase Bulwark på Horni gård i Asker, hvor hun på seinsommeren plutselig var til salgs fordi det ikke hadde lyktes å få henne drektig. Jeg jaktet på ei bra avlshoppe på oppdrag fra Oddmund Valstad, og vi lyktes å få henne drektig med amerikahingsten GO etter bruk av et nytt hormonpreparat beregnet for bruk på gris! Utpå seinsommeren året etter kom en liten svart hingst til verden på Valstadgården i Skatval.  Han fikk navnet GO JO og startet hele 180 løp og tjente 76 000 kr. gjennom 10 sesonger på Leangen for Morten Valstad. Hans mor Gunvor Valstad hadde visstnok hentet Jo-navnet fra den første delen av fornavnet mitt!  Seinere fikk Aase Bulwark 8 avkom til, hvorav 6 kom til start. Karl G. Stavs varmblodshoppe Apollonia var like gammel som Go Jo og tok 11 seire på 89 løp, travet 20,1 og vant 66 750 kr. Vi må heller ikke glemme Gunnar og Monica Granaas’ italienskfødte Lord Francis  som vant 11 av sine 96 starter, travet helt ned på 14,0 og tjente gode 457 000 kr.

Svein Egil Lyng fra Hundhammeren, hadde en lang fotballkarriere i Ranheim bak seg før han begynte med trav. Han satset på varmblods og lyktes meget bra med den store, danskfødte hoppa Edele Knab, født 1978. Hun vant 14 av sine 108 løp, travet ned på 16,9 og tjente nesten en kvart million kr. Svein avlet flere avkom på henne, hvorav Edelson ble den beste med sine 670 000 kr. innkjørt på 85 løp, hvorav 27 seire. Med sin rekord på 13,1 regnes han som den hurtigste blant varmblodshestene eid av medlemmer i Malvik travlag.

John Vatn fra Værestrøa bodde ikke langt fra Lyng. Han satset også på varmblods med stor suksess. Han begynte med Arja Tibur, født 1987 som er datterdatter av Miss Frances, en av A og K Skjervolds begavede helsøstre etter den svenske elitehingsten Frances Nibs. Arja var ingen enkel hest å drive med, men rolige og sindige John Vatn fikk hennes tillit og den spe hoppa med fransk far, bygde opp en imponerende styrke, noe som resulterte i 14 seire på 107 starter og over 446 000 kr. innkjørt og rekord på 16,3.

Enda bedre ble hennes datter Aquarelle, født 1998. På 129 starter vant hun 13 løp og sprang inn over 1.325 000 kr. Hun tilbrakte mye av karrieren utenlands og tok rekorden 12,6 i et løp i Frankrike. Men den tida oppnådde hun etter at John forlot Malvik travlag, og kjøpte seg en liten gård i Knarrlagsund, hvorfra han fortsetter med oppdrett og gir hestene sine kennelnavnet Aqua.

Fortsatt er det mye stoff som kunne vært med, men det får være nok i denne omgang. Til slutt bør det nevnes at det er Jostein Engan som har vært leder i travlaget de to siste år. Med seg har han Morten Valstad som nestleder.

På årsmøtene blir det hvert år kåret en Årets hest, både kald- og varmblods blant medlemmenes hester. Det er et populært tiltak og er med å på å utvikle samholdet i laget. På samme vis kjøres det også et årlig bygdaløp på Jervvalla, forbeholdt hester hjemmehørende i Malvik – et godt sted å leve og være traverhest!