Gjengitt fra Årboka 2016 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Bilde: Her er ekteparet Sigrun og Per Almås fotografert på Sigruns 80-årsdag 6. mars 1982

Litt mer om Jørgine og Per Almås

Av Joar Tapper Brobakk

 I fjorårets årbok kunne vi presentere en ukjent side av Jørgine Saugen, født Almås, nemlig «lyrikeren Jørgi» og utdrag fra ei lita samling dikt hun skrev i 21-års alderen. Samtidig presenterte vi dere for storebror Per, som Jørgine hadde et nært forhold til. Deres livshistorier fascinerte oss og det er ikke lett å slippe dem helt. Derfor drister vi oss til å fortsette fortellingen om Jørgine og Per.

— brev han maskinskrev 8. juni 1950

Per Almås representerte Arbeiderpartiet på Stortinget i perioden 1950-53, og her følger et lite brev han maskinskrev 8. juni 1950 på Stortingets brevpapir med den norske løve på;

Kjære Jørgi
Jeg fikk lyst til å sende deg en hilsen til geburtsdagen. Jeg hadde håpet å treffe deg i pinsen, men det ble ikke så du kom. Du har antagelig vært i konfirmasjon i Selbu i helga. Jeg har ikke fått beretning fra Sigrun enda.
Her er travle dager nå. Møter hver dag, og som regel flere for dagen. Det gjelder å bli ferdig til 1. juli.
Jeg måte slutte i går kveld, for klokka ble så mange, og nå sitter jeg i Stortinget igjen. Om 1/2 time skal vi ha møte i komiteen. Etterpå skal det være møte i Stortinget. Jeg liker meg bra her, iallfall arbeidet. Å bo på hybel er så som så. Til neste helg skal jeg ta meg en tur heim igjen.
Du må sende meg noen ord, hvis du får tid. Det er så hyggelig å få brev her nede. For somme tider føler en seg litt ensom.

Ha det bra og hils Sverre.
Beste hilsen fra Per (håndskrevet)

I perioden 1954 – 1962 var Per Almås skoledirektør i Nidaros og deretter skoledirektør i Sør-Trøndelag 1963-1968. Han ble deretter pensjonist og fikk i 1969 Kongens fortjenstemedalje i gull. Han levde helt til han ble 93 år gammel. I 1961 skrev han 9. juni denne hilsenen til Jørgine;

Kjære Jørgi
Jeg sender deg en hilsen til i morgen 10. juni og ønsker deg hjertelig til lykke med dagen. Tida går dessverre  så alt for fort når en har meget å gjøre. En vet ikke av føret år er rullet rundt igjen. Det står bra til med oss begge. Sigrun ruger over karakterer og skussmål for tiden, og har lærertilsettinger i lange baner. Ellers reiser jeg mye f. t. Skal bl.a. til Oppdal, Hitra, Namsskogan, Roan, Stoksund, Ørland, Tydal og Nordli i sommer. Jeg håper vi får tid til å gjøre opp turen til Ole en gang i løpet av sommerhalvåret.

Hils din Sverre.
Kjærlig hilsen fra Per.

Samme år skrev han dette 19. desember;

Kjære Jørgi!

Det lakker mot jul igjen, og jeg sendre deg en julehilsen. Jeg gleder meg til de 3 dagene jeg skal få fri i år. Det har vært et hardt kjør med mange reiser. I går var jeg i Skogn og innviet Lysaker skole – siste innvielsen før jul.
Sigrun og jeg blir i ro i jula. I år skal vi være heime hos oss sjøl julaften. Det har vi visstnok bare en gang tidligere. På nyttår tar jeg en tur til Selbu for å se  på en  eventuell kretsregulering Selbustranda – Innbygda, dvs. dersom været blir godt. Om jeg tar bilen vil avhenge av vær og føre. Ta dere en tur til oss i jula uten at dere får noen høytidelig innbydelse. Ring og si ifra når det passer.

Jeg ønsker dere begge to en god jul. Kjærlig hilsen fra Per.

Til slutt kommer det noen flere dikt av lyrikeren Jørgi, den seinere husmannskona i Fjølstadtrøa.

Skogfiol

Skogfiol! skogfiol! dannet så av lys og sol!
I de dype skove bølger blomstervove.
Skogfiol! skogfiol! Bløte kinder blid som sol.
I de grønne skove der det sødt at sove.
Gullfiol! min fiol! yndig smil du lille sol!

Søster til den lille bregne, jeg ditt smil må tegne!
Lille barn! her ved dit bryst vil jeg hvile - o, så tyst!
I de dype skove bølger blomstervove!
Skogfiol! skogfiol! Fagre tegn ved pinsens pol!
du har rene hender - du mig fredsbud sender!

Erla

Ho tippar tyd og blid på tå,
eit lite under til å sjå.
Ho kvitre - kved og kvikt seg snur,
så fin og lett og nett ei brur.

Eg går og glytter, sæl og glad.
Ho stryk på hjarte-strenge-rad.
Ein liten yndealv ho er og ljos
og tru ho med seg ber.

Eg dansa lyt, og rundt meg snu,
ho gav slik overmål av tru at eg,
mitt arme manne-kryp 
eg hjarta-jublar sælt.

Eg takkar deg,  du bod frå Gud,
som vegen fann her upp frå sud.
Og heile sumaren vil du bli!
Du upp meg vekte, erla mi!

Det innste.

Vi kan skjemte med alting og låst vera glad,
mi kan læ og sjå ut mest som kåte;
men vi er kje så syrgjeleg glade endå;
for med, ein ofte syng gleda sitt kvad,
er det lidt ein har hug til å gråte.

For det ligg noko under og ulmar og brenn,
noko som ein med ord kje kan segja.
Det får du bera åleine min ven, 
og mistar du det, er det ikkje igjen,
av den rikdom som får deg til tegje.

Det kan ikkje kastas for ver og for vind
liksom lauv som dryss nedi dalar.
Det er varmen og elden og Gud
i kvart sinn, ljose som lyser deg
inn ein gong i dei ævlege salar.

Me vil vera vener du.

Me vil vera vener du - fjellet mitt,
eg kjenner meg bunden til livet ditt.
Og sagte er me av same slekta,
me er båe tvo så kav norske . ekta.

Eg leggja meg vil innåt barmen din
det veit eg vil liva up hugen min.
Der vil eg då kvila til dagen er all
til haustsvarte natta kjem tærande kald.

Som bål i natta er minna um deg,
- dei er er so ljose - eg kjenner dei - eg.
Eg hugsar, - og let berre minna strøyme,
burtyver fjell ser eg solljose fløyme.