Verft & Støperi

Gjengitt fra Årboka 2012 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

A/S Hommelvik Verft & Støperi

AV ØIVIND KRISTIANSEN

Straks før forrige århundreskiftet, i slutten av 1890-åra, var det at Torsten Buaas sammen med Ingebrigt Andersen tok til med et skipsverft på Brygghaugen i Hommelvik. Verftet lå ved hommelvikbuktas sørside og øst for restene av det gamle støyperiet. Det ble drevet med både nybygg og reparasjoner.

— Torsten Buaas

Ingebrigt Andersen var kjent fra verftet ved Nygården hvor han drev skipsbygging sammen med Ole T. Wiig. Torsten Buaas hadde navnet sitt fra gården Buås indre som ligger like ovenfor Hommelvik. Hans bestefar som han var oppkalt etter, kom fra Viken øvre i Mostadmarka og ble gift med Inger Jonsdatter Eggen i Bakken. Han kjøpte Buås i 1840.

Far til Torsten hette Peder og kjøpte gården i 1858. Vi må også nevne at tante til Torsten, Kirsten, ble gift med allerede nevnte skipsbygger Ole T Wiig.

I 1900 gikk Buaas med i et selskap kalt Hommelvik Industri A/S som anla nytt sagbruk ved elva Homla. Bedriften gikk konkurs året etter, og Buaas som panthaver tapte penger og måtte selge gården. Skipsverftet ble overtatt av interes­senter fra Trondheim og Hommelvik. Buaas ble ansatt som disponent i det nye firmaet som fikk navnet A/S Hommelvik Værft & Støberi.

— gulvflate på i alt 400 m2

Drifta ble utvida til, foruten skipsbygging, å omfatte støy­ping av ovner, komfyrer, kokeinnretninger, vaffeljern, steke­panner, gryter og annet husgeråd samt verksted for produk­sjon av maskindeler. Støyperiet ble oppført med en gulvflate på i alt 400 m2. Mens mange skipsverft i landet fikk store vansker med overgangen fra tre- og seilskip og dampskip, unngikk det nye verftet denne krisa som kom rundt århun­dreskiftet 1900.

Hvilke ulike arbeidsoppgaver de ansatte hadde, ser vi i løn­ningslista fra 1902: Støpemester, jernstøper, smelter, former, jerndreier, maskinist, smed, modellsnekker, treskjærer, skipstømmermann, rustbanker samt mange hjelpearbeidere.

Til produksjonen gikk det mange spesielle råmaterialer: Amerikansk rujern fra Tennessee, tysk rujern, amerikansk kiseljern, cinders fra England, svensk jern med lite kullinn­hold, dansk støypesand og bekk fra Vardø. Produktene fra Støyperiet ble sendt landet rundt, men mest til Nord-Norge, Trøndelag og Vest-Norge. Men mye støypegods fant veien til Island, Sverige og Svalbard. Firmaet Chr. Thaulow & Søn hadde lager og utsalgssted i Trondheim. Skip ble levert i ulike størrelser til ulike steder i landet.

— 1953 var det 92 sysselsatt

Ved oppstarten arbeidet 43 personer ved bedriften, i 1904 var det 72 og i 1953 var det 92 sysselsatt. En brann i 1913 la hele verkstedbygningen i aske, men ble gjenoppbygd året etter.

Alt som er skrevet foran, er basert på opplysninger fra Kåre Forbords bygdebøker. Det er lite nedskrevet historie om «Støyperiet» som vi sa på folkemunne. Ennå er det mange som husker folk som hadde sitt arbeid der. Dessverre er det ingen som har skriftliggjort minner fra Støyperiet som sin arbeidsplass. Det er rart, for fra andre arbeidsplasser finnes historiske beskrivelser, for eksempel Bruket. Det var noe i det som en av støyperiarbeiderne, Ola Haugen, skal ha sagt:

(Se også en annen artikler med tegninger og bilder)

«Det skrives og snakkes mytti om ei trefjøl innpå Bruket, men itjnå om dein kunsten vi lage utpå her!»

— medlem der, fikk de sparken

Kan noe henge igjen fra gamle dager, det med at disponenten Torsten Buaas i mange år kom på kant med den toneangivende arbeider­bevegelsen? Buaas var venstremann, men ikke av de radi­kale, og han nektet sine arbeidere å slutte seg til LO. Hvis noen ble medlem der, fikk de sparken. Han var også med på å ekskludere organiserte arbeidere fra forsamlingslokalet «Arbeiderforeningen». I tillegg var han blant dem som kup­pet overtakelsen av lokalavisa «Hommelviken» som arbei­derbevegelsen sto bak. Da 1. maitoget i 1912 gikk forbi hans eiendom Elvebakken og Støyperiet, holdt hornmusikken opp å spille samtidig som ukvemsord ble slynget ut mot han og hans arbeider som nok ikke kunne delta i toget. Men etter hvert forsto ledelsen at organiserte arbeidstakere var en for­del for bedriften. ‘

— slutta seg senere til Jern- og Metall

Den interne fagforeningen slutta seg senere til Jern- og Metall samt Formerforbundet. Det var mange flinke fagfolk som arbeidet på Støyperiet, og særlig modell­snekkerne var viktige for et godt resultat når støypeprodukter skulle formes. Slik også i verkstedet når ulike maskindeler ble laget. Alle var fagfolk av ypperste klasse i de forskjellige prosessene som førte til ettertraktede produkter.

Men hvordan foregikk prosessene? Heldigvis så ga lærer Leif Halse en avgangsklasse i folkeskolen i 1950 (Tor Haldbergs årgang) i oppdrag å avlegge bedriften et besøk med formål å beskrive hvordan gangen i arbeidet var. (Jurnalistskolen)

— kon­kurs i 1958 og Støyperiet ble nedlagt

Torsten Buaas døde i 1930, 72 år gammel. Etter han kom Gerhard Gøthesen fra Drammen som diponent. Det ble kon­kurs i 1958 og Støyperiet ble nedlagt. Skipsverftet kom over på andre hender og fortsatte som A/S Hommelvik Mek. Verksted, eiet av Ellingsens Mek. Verksted i Trondheim.

— byggingen av fiskebåter

Bygging og reparasjoner av fiskebåter var hovedproduktet. En av fiskebåtene det var ekstra stas med tilhørte tungvekts­bokseren Ingmar Johansson – Ingo – som henta båten sin i 1966 (Jfr. Johan 0. Jensens artikkel i årbok 2009). Bedriften gikk konkurs i 1968, og ble nedlagt i januar 1969. Men alle­rede i 1970 var det klart for A/S Trønderverftet som under ledelse av Odd Røkke fortsatte byggingen av fiskebåter (snurpere), og samtidig utviklet de mange moderne, større ferjer. Trønderverftet opparbeidet etter hvert et hegemoni med en markedsandel på 50% og sto bak leveransen av i alt 30 ferjer.

Da Odd Røkke ønsket å trekke seg tilbake, oppsto det en del tautrekking omkring videre drift. Brødr. Boyesen ble gitt sjansen, men måtte gi opp å drive videre av økonomiske årsaker. Trønderverftet ble nedlagt i 1991, og med dette var en nær 150 år gammel verftstradisjon rundt hommelvik­bukta over.

Odd Røkke tok vare på mye av det arkivmaterialet som var bevart og hadde tanker om å få utgitt en beskrivelse av den nær 100 år lange virksomheten som har preget Hommelvik som et industrisamfunn. Nå da Odd Røkke er borte, håper vi hans tanker kan realiseres av noen andre.

Kilder:

Kåre Forbord: Malvik bygdebøker Sverre Bykvist, Odd Røkke, Iver Høiby, elever av Leif Halse