Gjengitt fra årboka 2003 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Når det kommer en båt med..

AV TOR HALDBERG

Ja, hva kom de med, eller for den saks skyld, hva hentet de alle disse skipene, jektene, skutene og alle de andre båtene som gjennom flere århundrer kom, og i noen grad, fortsatt kommer til Hommelvik? Denne stadige kontakten med utenverdenen som gjorde at Hommelvik aldri ble en tradisjonell norsk bygd, men mer en by.

— kong Oscar den II om å la Hommelvik få bystatus

Det var nok ikke uten grunn at ordføreren i Strinda, som Hommelvik da var en del av, ba kong Oscar den II om å la Hommelvik få bystatus. Det ble det nå ikke noe av selv om stedet lenge var større enn både Levanger og Namsos og andre lignende byer.

— nærheten til sjøen

Når du for eksempel kommer med fly og ser Hommelvik ovenfra så kan det se ut som om stedet omfavner bukta, og det er vel ingen tvil om at nettopp denne nærheten til sjøen, og sjøfarendes mulighet for å få ly mellom beskyttende åser som er selve forutsetningen for at Hommelvik ble til.

— sett hvordan det hele utviklet seg

Tenk om vi kunne ha sittet på en av disse åsene og sett hvordan det hele utviklet seg. At vi for eksempel kunne ha sett så langt tilbake som den gang veidemenn søkte ly for stormene på fjorden. Kanskje lå de værfast noen dager mens de veidet her og helleristningene i Solbakken ble til som tidtrøyte på dårlige dager, eller de ble skapt som en besvergelse for bedre fangst, eller var kanskje allerede da kunsten et viktig insitament i menneskets hverdag? Flyttet vi blikket mot his-torisk tid så ville vi se den store transporten av trevirke som gikk fra Vika til sentraleuropeiske land som bl.a. Nederland. Denne transporten som er dokumentert i skrifter helt tilbake til midten av femtenhundretallet, og det faktum at flere kart fra den tiden har navnet Hommelvik som et av få avmerkede steder i Norden, må tyde på at den har vært betydningsfull.

— Før jernbanen kom

Videre ville vi se at det meste til og fra Jernverket gikk over Hommelvik, og at alt materiell som skulle til for å bygge ut jernbanen, både mot øst og nord, ble skipet hit da Hommelvik var hovedsenteret for utbyggingen. Før jernbanen kom lå det småbruk på rekke og rad rundt hele bukta, og alle disse drev fiske på fjorden, og enkelte i såpass stor grad at de kunne selge en del av fangsten i Vika og i byen. Det var imidlertid etter at jernbanen var bygget ferdig, i siste del av attenhundretallet, at den store trafikken startet.

— skip og skuter på, nær sagt, alle kanter

På den tiden, og utover nittenhundretallet, kunne det være så mange skip i Vika samtidig slik at et tosifret tall måtte ligge på reden og vente på tur for å få plass ved kaiene som lå på rekke og rad rundt hele bukta. I tillegg til alle de litt større skipene så lå det stadig skuter og jekter og lastet trematerialer fra brukene. Her følte du deg hjemme blant trelast, tremasse, kaier, skip og skuter på, nær sagt, alle kanter, og var du heldig så kunne du for eksempel få hjelpe til på kaiene med litt fårefallent arbeide, eller du kunne få en liten jobb på en av de faste trelastskutene som skulle på en par dagers tur sør-eller nordover, og badet du for eksempel ved Millerkaia, så kunne du høre arbeiderne av og til bruke dette mystiske språket som de ropte til hverandre:

«…ein juling og ein…» o.s.v.

Når det var stort sildefiske på fjorden så kunne det ligge sildetrålere utenpå hverandre i flere lag ved kaiene.

— gav gjenlyd i åsene omkring

Skipsfløytene som man hilste med gav gjenlyd i åsene omkring. Vi oppfattet det som de hadde en klang når skipene kom og en annen når de gikk. Ved ankomst låt de glade og sa: Her kommer jeg med både det ene og det andre. Og det kunne være, foruten arbeide for mange, smågodt og frukt til barna, eller slikt som man forsøkte å unngå tollerne med, for de voksne. Selv om flere båter og mannskap hadde mer eller mindre fast rute hit, så var det alltid mange nye fjes å se. Når skipsfløytene tok farvel syntes vi de låt triste. Spenningen var utløst, og kanskje var de preget av gråten fra et kjærestepar som nylig hadde sagt adjø, eller et par førstereisgutter som forlot Vika for første gang.

— skipene og båtene som kom og gikk

I de senere år er havnevirksomheten blitt kraftig redusert, slik at det bare er Djupvasskaia, som har litt virksomhet. Skipene har blitt større, men selv trettitusentonnere har mye mindre mannskap og kortere landligge enn før, og lasting og lossing har blitt så teknifisert at behovet for sjauere heller ikke er stort, og det fordums fargerike livet på havna er således blitt borte. Hvis vi, fra vår opphøyde posisjon kunne holde orden på alle skipene og båtene som kom og gikk, så ville vi kunne konstantere at det var langt flere båter som forlot Hommelvik enn som kom, fordi det også har vært drevet en betydelig skipsbygging på stedet. Allerede i atten førtiårene ble de første barkene og galeasene bygget. Senere ble det flere verft, og et betydelig antall nybygg gjennom hundre og femti år, før den siste ferja forlot Vika en gang på nitten nittitallet.

— hjelpekrysseren Berlin

Som nevnt har en del store skip benyttet havna her de senere årene. I følge en tante av meg, som enda var i førskolealder den gang hjelpekrysseren Berlin var internert i Vika under første verdenskrig, er disse bare småbåter til sammenligning, for i hennes minne var Berlin så stor(!) at den rakk fra Blåhammeren til Svartnesset!!! Senere forsto vi at størrelsen var en smule overdrevet, men at den lå her så lenge at de mange soldatene og skipsmannskapet sikkert preget stedet.

— stor sjøflyhavn her

Under siste verdenskrig skal visstnok Tirpitz også ha ligget noen døgn i Vika før den ble gjemt bort lengre inn i fjorden. Under denne krigen hadde tyskerne en stor sjøflyhavn her, og når freden kom fant også de sivile luftfartsmyndigheter ut at bukta egnet seg som ruteflyhavn. Men samme hvordan man ser det og selv om bukta i dag oversvømmes av alle de fine fritidsbåtene fra havna inne på Nygården, så vitner nok bl.a. restene etter de mange kaiene om at en storhetstid er over.

SNAPSHOT FRA HOMMELVIKFJÆRA

Et bilde fylt av slørlett snø
en frosset snøbalett
i tidløs dans i luft, på sjø
en symbolsk tidløshet.

«Skulpturer» som fra fedres tid
står stolte tross forfall:
en kaistolpe, en «dikedall»
er tidens alibi.

Kan bildet speile virklighet
og få oss til å se
at fedrearv er timlighet -

mens tid som bor i tidløshet
(lik bildets grunnidé)
skal selv engang bli evighet.

Tor Haldberg