Gjengitt fra Årboka 2009 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

AV JOHAN 0 JENSEN

Da Ingo kom til Hommelvik

Spør du hvem Ingo var på 50- og 60-tallet, blir svaret: Som dagens Andreas Thorkildsen, Bjørn Dæhlie og Petter Northug til sammen. Ingo – eller Ingemar Johansson, som han egentlig het, var arbeidergutten fra Gbteborg, som ble verdensmester i tungvektsboksing da han 26. juni 1959 slo ut den langt mer berømte Floyd Patterson i New York. (Med andre ord, et femtiårsjubileum i år). Proff­boksing – i hvert fall i tungvekt – hadde til da vært en bort­imot ren amerikansk idrett med masse penger, prestisje og berømmelse involvert. Ikke rart at det nesten ble oppløp da Ingo med familie kom til Hommelvik 18. april 1966 for å sjøsette sin egen båt. Nå skulle formuen fra bokseringen sat­ses på fiskelykken.

«Trass i drivende snøbyger var det den reneste 17. mai­stemningen i Hommelvik i formiddag da havfiskebåten «Ingo» ble sjøsatt», het det i Arbeider-Avisa. Den var den gangen ennå formiddagsavis og kunne slå konkurrenten

Adresseavisen på begivenheter som skjedde tidlig på dagen. Men det var et halsløst jag for å rekke deadline. Jeg vet det – for det var jeg den dagen som sloss med klokka! (og kon­kurrenten).

Svenske og norske flagg vaiet over Hommelvik Mek. Verksted der «Ingo» var bygd. En masse folk hadde møtt frem, ikke minst for å få et glimt av verdensmesteren og hans kone, Birgit, begge kjendiser på det tidspunktet. Flere klasser fra folkeskolen hadde fått fri for å overvære begi­venheten. Dette var det tredje nybygget for verftet.

«Ingo ankom – hyggelig og blid som alltid, sammen med sin unge frue», het det i reportasjen. En rekke store svenske aviser, blant dem Aftonbladet og Expressen (begge eksisterer fortsatt, den første eid av norske Schibsted), hadde utsendte medarbeidere på plass for å dekke begivenheten.

Videre het det: «Fru Birgit døpte båten «Ingo» og lot den tradisjonelle champagneflasken smelle mot skipssida, deretter gled båten sikkert ned beddingen og la seg presist til på sjøen». Hurrarop var det også, så vidt jeg husker.

Den verdensberømte svensken var ingen nybegynner i fiskerifaget. Han, og fremfor alt hans morbror, Gunnar Carlsson, fra det mindre stedet Grundsund utenfor Gbteborg, var å regne som pionerer innenfor fiskeriene i Sverige. De var de første til å kjøpe trålere i stål. Men de to trålerne hadde de nettopp solgt. Nå ville de satse på det nye «norske» fisket – store båter med kraftblokk og ringnot.

Hommelvik Mek. Verksted hadde spesialisert seg på dette – og hadde nettopp levert snurperne «Marna Hepsø» og «Hillerø». «Ingo» var av samme type.

Ingemar Johanson fremsto som vanlig hyggelig og blid, og innrømmet i et kort møte med pressen at det var bokse­penger som nå ble satset i Hommelvik. Det var onkelen som hadde faglig erfaring med fisket. «- Min medvirkning består stort sett i å si ja eller nei når nye prosjekter skal finansieres. «Ingo» i utrustet stand, vil bli levert fra verftet i juli, og vil straks ble satt inn i Nordsjøfisket. – Vi er spent på hvordan dette vil utvikle seg. Hvis vi er fornøyd, kommer vi til å bygge flere båter av denne typen i Hommelvik», sa han.

— Bygd for havfiske

I den tekniske beskrivelsen het det at: M/S Ingo er bygd for havfiske, uinnskrenket fart og med isforsterkning. Båten er 40 meter lang og største bredde er 8,25 meter. Fartøyet er på 366 reg.tonn. Hovedmotoren utvikler ca. 1540 hk, og er beregnet på ca. 12 knops marsjfart med last.

Fartøyet er utstyrt med det mest moderne elektroniske utstyr for havgående fiskebåt – ekkolodd, peiler, asdic, radar, autopilot, osv. Også dekksmaskineriet er av det meste moderne som kan leveres, het det. For mannskapet anno 1966 må «Ingo» ha fremstått som et moderne eventyr. Mannskapet på 14 mann var forlagt i 1- og 2-mannslugarer med friskluftsinnblåsing og regulerbar lufttemperatur.

Sjøsatt i august

10. august samme år var Ingo tilbake igjen i Hommelvik sammen med 10 andre svensker for å sjøsette og få overle­vert «Ingo» fra veftet. Fru Birgit var med også denne gang, og i tillegg ekteparets unge sønn Patrick. Dette var den tredje snurperen fra verftet på kort tid, og den fjerde – litt større enn de tre andre – sto allerede delvis oppspantet på beddingen.

«Ingo» – Skandinavias hurtigste snurpebåt» – var titte­len i avisene. Etter sjøsettingen var det lunsj – i Palmehaven slik det pleide være. Direktør Ole Ellingsen ved HMV tak­ket for godt samarbeid, og kunne fortelle at de andre to snurperne som verftet hadde levert tidligere på året, hadde allerede plassert seg blant toppfiskerne. Så hvorfor skulle ikke «Ingo» også gjøre det?

Gunnar Karlsson som til og med hadde tatt seg jobb på en norsk snurper for å lære sildnotfiske med kraftblokk, tak­ket verftet og arbeiderne for en storartet innsats og sa at det her var utført arbeid av første klasse. – Dette er toppen av det som kan presteres, dessuten god Norgesreklame, sa den svenske rederen. Ingeniør Ryver hilste fra Vestlandske Fartybyggjarlag som Hommelvikverftet var medlem av. Og klubbformann Iver Høiby takket for pengegaven arbeiderne var blitt overlevert (Høiby ble senere også klubbformann ved Trondhjems Mekaniske verksted), og Ingemar «himself» rundet av med å takke for en prektig båt.

Men nå gjaldt det om å tjene penger. Allerede i 18-tiden samme dag stakk «Ingo» til sjøs, først til Bergen og så til hjemlige trakter ved Gbteborg. Med 18,5 knop var «Ingo» trolig Skandinavias hurtigste snurper. For som Gunnar Karlsson understreket: Nordmennene er i den situasjon at de har lettere for å lande sine fangster. Vi må kanskje gå både til Danmark og Tyskland, og da gjelder det å ha fart.

Hvordan det gikk med Ingemar Johansson som reder, kjenner jeg lite til. Men storsilda langs Norskekysten ble mer eller mindre borte fra midten av 60-tallet, og andre fis­keslag og fartøytyper overtok.

Ingemar Johansson døde i januar i år – 77 år gammel.