Gjengitt fra årboka 2004 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

John Eriksson – en rallare

AV ØIVIND KRISTIANSEN

Vi skal her fortelle om en svenske som hette John Eriksson. Han ble født i 1895 i Norrkøping og i ung alder dro han ut på anleggsarbeid og havnet i Norge og Hommelvik.

Alle har vi hørt om rallarlivet på Ofotbanen, men det ble jo bygget jernbaner andre steder i Norge også. Dovrebanen hadde en byggtid på nærmere 30 år og ble åpna i 1921. Her var det et betydelig innslag av både norske og svenske rallare eller jernbaneslusk som også noen kalte dem. John Eriksson var med her og mange andre steder hvor det skulle knoges. Eriksson var en dyktig arbeidskar og ble ofte inn­leid for å gjøre både større og mindre arbeider.

— hugget inn i demningen og datoen er 1/7 1921

Han var arbeidsleder da «Hommelvik Vandselskab av 1906» som det het, bygget på en vanndam sammen med Norges Statsbaner. Dammen ligger ovenfor Løfta og kalles for både Modammen og Jernbanedammen. Erikssons initialer er hugget inn i demningen og datoen er 1/7 1921. Under kri­gen fikk Eriksson i oppdrag å bygge en ny dam i samme område og den ble selvsagt gitt navnet Nydammen.

— ble denne dammen lekk p.g.a. setninger i fjellet

Dessverre ble denne dammen lekk p.g.a. setninger i fjellet og ble ikke i bruk særlig lenge etter 1950. Ellers drev Eriksson ut mye stein i mange brudd rundt om i Hommelvik. Han var også bas for planeringen av området bak nåværende Djupvasskaia. Her bygget tyskerne flyhangar. Senere holdt Wascator, Nobø og Trønderverftet her. I dag er det Malvik Produkter som eier bygget. Den fine muren foran Strømheim, det tidligere Everksbygget som tyskerne satte opp, er det Eriksson som murte. Bortsett fra en tid på Impregneringsverket, var han for det meste løsar­beider. Eriksson støpte også den kanalen som Mobekken ble lagt i da det ble bygget gressbane på Mojale/Motrøa i 1949-53.

— hadde en kvass tunge

John Eriksson hadde en kvass tunge når han ville og mange av de historiene som her skal fortelles gikk på folkemunne, men mange har nok gått tapt.

Det var vel anleggsarbeid som dro ham over fra Sverige til Norge. Han kom ikke alene, det var mange svensker som søkte lykken i broderlandet både før og etter unionen. Det var dårlige tider i Sverige og trasig for fattigfolk.

På Dovrebanen

Den historien vi skal dra fram først skjedde på Oppdal. At det kunne gå litt vilt for seg på jernbaneanleggene har vi hørt både fra Ofotbanen og Bergensbanen, men ingen har vel skildret rallarlivet på Dovrebanen bedre enn Kristoffer Uppdal i «Dansen gjennom skuggeheimen».

— kostet Eriksson noen dager i kasjotten.

At rallarene tok seg en real fest innimellom det harde slitet kan vi forstå, men det hendte at det gikk litt over styr. Slik var det at anleggsledelsen fikk vite om at det var en post vogn på veg fra Trondheim med brennevin som rallarene hadde bestilt. Arbeiderne fikk nyss om at forsendelsen ville bli beslaglagt og stanset postvogna før den nådde fram og fikk ut brennevinet.

— bedt om å stoppe festen

Presten i bygda ble alarmert og bedt om å stoppe festen som var i gang. Han oppsøkte brakka hvor festinga foregikk med drikking, leven og dans. I mangel av kvinnfolk anset rallarene med hverandre. Plutselig sto presten der midt på gulvet og med løftet pekefinger og myn­dig røst, formante han karene om å avbryte festen. Da hogg Eriksson fatt i presten og rev han med seg i dansen. Han spjæret frakken hans og svingte han rundt så flakene sto som en propell rundt hodet på ham. Hendelsen ble anmeldt og kostet Eriksson noen dager i kasjotten.

Fordskdse og giftermål

I Vika i gamle dager var det mange butikker. På en av dem arbeidet en ung kvinne som hette Josefine Larsen og var etter det vi har fått fortalt, meget vakker. John ble heftig forelsket i henne og han var jo selv et staselig mannfolk. Josefine hadde en religiøs legning og hun gikk ofte på Bedehuset. Ingen skulle tro at John ville sette sine føtter der, men for å få sitte ved Josefines side, gikk han gjerne dit. Josefine gjengjeldte John sine følelser og hans rykte som en villstyring måtte vike for kjærligheten. De ble gift i 1915 og fikk datteren Mary i 1917. Det fortelles at John nok gjerne ville hatt en sønn også, for i godmodige stunder kalte han Mary til seg, strøk henne over håret og sa: «Mary, Mary — min vedhuggare!»

Karakteristikker

Erilsson var flink til å beskrive folk i korte og fyndige orde­lag og en gang han var på arbeid i Meråker var det en kom­pis som sa: «Du Jonte, din datter Mary er ei ung og pen jente det!» Da svarte Eriksson:

«Joe men san, det er møjligt det, men det går så forbaskat fort øver. Da jag bodde hemma minst jag at min mor var dalens sjønaste flicka, men nu er hon gammal ock grå ock liknar, ta mej tusan, et dragspel!»Datteren Mary voks seg lang og tynn og han omtalte henne slik: «Hon er lång som en jarnvåg og har ben som en sjiraff!»

Vi har tidligere hatt en historie om skomaker Martin Arntsen som hadde fått ødelagt en fot under skihopping og ved feil sammengroing ble beinet stående i en uheldig vinkel. I et festlig lag ble Eriksson arg på Martin og sa: «Martin, du din jåkla slipstensvev!»

På fest Foslidaren

Før krigen var det en danseplatt like inntil vegen i Fosli­dalen. Her møttes likt og ulikt og det var ikke sjelden at blo­det fløt. John Eriksson var der også, Dette var mens borger­krigen raste i Spania, En av festdeltakerne eglet seg impå John og nesten rev skjorta av ham. Da utbrøt Eriksson: «Sej mej for tusan, er jag i Foslidalen eller er jag i Spanien?»

Besøk i gamlelandet

En gang John hadde besøkt gamlelandet fortalte han vel til­bake i Vika at han hadde hatt med seg en flaske 96 % sprit på turen. Vel framme i Sverige traff han på noen gamle kamerater og de gikk hardt inn på ham for å få en dram. Noe de fikk uten å vite om innholdet. Hvordan forløp dette da, undret noen seg. Eriksson sa: «Dom søp ock dom støp!»

Hytta ved Dragstsjøen

Erksson bygget seg en hytte i nærheten av Dragstsjøen. Hytta ligger ved foten av Oksfjellet, et fjell mellom Dragst­sjøen og Selbusjøen. Vegen dit gikk fra Amdalsvegen gjennom skog og myr. På vinters tid en gang hadde han med seg en landsmann som gjerne ville se hytta hans. De hadde smakt litt på «provianten» og havnet ned på islagte Dragst­sjøen. Et godt stykke utpå sjøen utbrøt gjesten:

«John, din jugare, jag tror fan inte du har nogen kåk!»

Men omsider fant John ut av retnngen og de karret seg oppover bakkene igjen og fant hytta.En gang dro John og to kamerater på påsketur til hytta. Fra sekken dro de i tur og orden fram sine blanke dråper og det ble et riktig festlig lag. Men utpå kvelden ble de etter hvert sultne og mente de fikk ta seg noe mat. Det viste seg da at ingen hadde noe fast føde i sekken.

— ville ta statsministerens «jaktslott» i øyesyn

Ved Dragstsjøen ligger også hytta til statsminister Nygaardsvold. Under krigen kom noen høye herrer i Gestapo oppover til Amdalen. De ville ta statsministerens «jaktslott» i øyesyn og i følge med sine damer påla de grunneieren Per Nutudal å vise veg. Om natta ble noen fornøyelse i den lille totoms og uisolerte hytta vites ikke, selv om de hadde med­brakt «sengevarme». Hytta ble senere forseglet så ingen andre skulle kunne bruke den. Etter besøket kunne en gjennom vinduet se at det sto en flaskelikør på bordet.

— orde ikke bryte forseglingen

De torde ikke bryte forseglingen, men fant ut at de kunne krype gjennom ei luke oppe på lemmen og derfra gjennom ei annen like komme seg ned i hytta. Det ble gjort og flaska brakt ut på gressvollen. Flaska var åpnet men tatt lite av. Ingen torde smake. Noen fryktet at tyskerne hadde forgiftet innholdet for å ramme noen i Nygaardsvolds familie. Eriksson kom også til stede. Han hadde hatt seg ei kule kvel­den før og hadde en intens lyst på noe å reparere med. Men også han var i stor tvil. Etter å ha gått noen runder rundt byt­tet og nærmest slikket seg om munnen, greide han det ikke lengre. Grep flaska, satte den for munnen idet han sa:

«Helsa Jossa — jag tar en sup!»

Det ble ikke den siste supen.

Åsak og sammenheng

Noen emnet en frampå om den fuktige del av Erikssons liv og da sa han: «Min saliga mor formanade mej om rus­dryckens fara, men hur fa’n kunne jag veta at jag skulle råka på en kar som Oskar Olsson!»

Noen år etter krigen hadde Hommelvik en lege som hette Sverre Grønlie. Han hadde vokst opp i Vika og etablerte

privatpraksis. Det var han som bygget det huset som nå ligger inntil Kjell-grillen ved Shellstasjonen. Senere eier var dr. Evensen og mange navner ennå huset etter ham. Dr. Grønlie var fersk som lege da han startet opp og naturlig nok stilte han noen ganger feile diagnoser. Dette førte til noe mer eller mindre uberettig folkesnakk. Grønlie tinget Erriksson til å støpe en veranda og trapp foran inngangen på husets bakside som ligger inntil kirkegården. Da Eriksson var ferdig med jobben, tilkalte han Grønlie og sa:

«Ja nu er trammen ferdig – så her kan doktor’n sitta ock skoda sitt livsverk!»

— og slo armen ut mot kirkegården.

Til slutt skal vi ta med en historie da Eriksson var tinga til å grave en ny ledning ved en vannpost som «Hommelvik Vandselskan av 1906» hadde et sted i Vika. Vannet ble fra­koblet til husa i nærheten, noe en frue likte dårlig. Hun var titt og ofte ute på grøftekanten og lot Eriksson høre at arbei­det ikke gikk fort nok. Fruentimmeret hadde en stor vorte like ved munnviken og når hun ble sint, sugde hun vorta inn i munnen og gomlet på den. Etter en ny durabel kjeft fra fruen, sprakk det for Eriksson. Han rettet ryggen, stappet spaden i jorda, satte øynene i fruen og sa:

«Ta med tusan, jag tror jåkelskapen ligger i vortan!».

Fruen heiste opp skjørtene og forsvant skyndsomt inn og viste seg ikke mer. Eriksson kunne uforstyrret ingen etterkommere. fullføre sitt arbeid.

John Eriksson døde i 1962, to år etter sin kjære Jossa.

Datteren Mary er også borte og det er ingen etterkommere av denne familien