Gjengitt fra årboka 2004 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Tømmermålingsdagen

– et høydepunkt for skogeieren og skogsarbeideren

AV HENRIK SNEISEN

Helt fra jeg var ganske liten husker jeg dagene med tømmermåling godt. Far var skogsarbeider for Meraker Brug om vinteren.

For det meste var det kjøring han tok på seg, og det foregikk med hest og støtting­er. Var det litt lengre kjøring med forholdsvis flat og fin vei, ble det brukt både framstøtting og bakstøtting, men var det kortere kjøring, bratt og trangt og kanskje litt dårlig vei ellers, var det bare framstøttingen som ble brukt.

Som kjører var han som regel med når tømmeret skulle måles. Dette var nok i de fleste tilfeller en kjærkommen anledning til å få fri en dag fra lange dager med framkjøring og tunge tak, både for mann og hest.

— hvor skogeieren og skogsarbeideren kunne treffe ..

Tømmermålingsdagene var også dager hvor skogeieren og skogsarbeideren kunne treffe og snakke med folk som hadde nytt fra andre kanter av bygda eller fra nabobygdene, og ikke minst, det var dagen da de fikk dommen over vinterens slit. Tømmeret ble kjørt fram til vassdrag og lagt i lunner slik at det var noen­lunde lettvint for måling og utislag. Det kunne også hende at tømmeret ble lagt på isen og målt der. Da var utislag en lettvint operasjon, for ikke å si unødvendig når våren kom. Tømmerlunnene måtte ikke være for høye, særlig på plasser hvor mulighetene for utrulling var dårlig. Dette vanskeli­gjorde målinga og satte tømmermålerne i dårlig humør

— minst seks mann

Et målerlag besto som regel av minst seks mann. Det var to målere, – en med klaven og en med stikkboka. Som regel var det han med klaven som var sjefen, stokkens skjebne lå i hans hånd. Han avgjorde stokkens kvalitet, størrelse ogeventuell riedstraffing eller innkorting. Han som sto med stikkboka prikket inn de data som ble oppgitt av «sjefmåle­ren», samtidig som han holdt et øye med om stokkene var råtne i motsatt ende.

Dataene som ble oppgitt eller oppropt av «sjefmåleren», var for uinnvidde nokså uforståelig. Det kunne til eksempel lyde slik:

«gran, kryss, 2,75, tre og en kvart i andre»

Dette sto da for: treslag, huggermerke og grunnpris, det siste betydde straffing eller innkorting med tre halvmeter og en kvartmeter i klassen for toppmål mellom 18 cm. og 26 cm.

— for at målerne kunne beskue stokkene

To mann sto for omrullinga eller lempinga. Dette var nød­vendig for at målerne kunne beskue stokkene. Ofte var dette en tung jobb, særlig hvis velteplassen var dårlig og tømmeret dekket av snø og is. Så var det to mann som hadde ansvaret for merkinga, en mann på hver ende av stokken.

— ingen latmannsjobb

Vassdragsmerking krevde seks merker i hver ende på stokken – tre stukmerker i enden og tre merker på siden med 30 cm. innbyrdes avstand. Dette var heller ingen latmannsjobb. Merkeøksene var grove og tunge og det skulle hardt skinn til om en ikke fikk saftige vassblemmer inni hendene.

— felling, kvisting, kapping, kolling og barking

Til tross for tunge tak og såre lemmer ble det satt pris på å være med på måledagene av de som hadde hatt strevet med å få tøm­meret fram. Det var lagt ned utrolig mye arbeid slik at både hogger og kjører nesten hadde et forhold til hver stokk. Alt arbeide var jo manuelt, felling, kvisting, kapping, kolling og barking for hoggerens del, og for kjøreren var det ofte sammendraging eller brutling, før en kunne ta til med lessing og fastspenning med kjetting og bjønn. Så var det framkjø­ring avlessing og opplegging.

— høre målernes dom over tømmeret

Det var sikkert også spen­nende å høre målernes dom over tømmeret som de hadde nedlagt så mye arbeid på fra stubbe og fram til velta. Tømmermålerne kom utenbygds fra og var nesten som små­konger i folks øyne i ei lita skogsbygd. Enkelte var joviale og godt likt, mens andre ble sett på som både sur og streng og var fryktet som dommere over kanskje en hel vinters arbeid.

— kunne være nytt fra andre kanter av bygda

Stort sett var det en gemyttlig tone på måledagene. Det hendte alltid ting litt utenom det vanlige som skogsarbei­deren eller skogeieren satte pris på. Det kunne være nytt fra andre kanter av bygda eller fra nabobygda, og ikke skjelden ble det servert skrøner og vitser som krydret tilværelsen. Tømmermålerne var ellers hevet godt over en skogsarbeider og for den del også over den vanlige skogeieren som på mange måter var prisgitt det som målerne kom fram til under målinga med hensyn til kvalitet, mengde og pris på tømme­ret.

Som en tømmermåler fra den gamle garde sa det da han klatret ned fra toppen av sliphaugen for å sette klaven på en del stokker som lå i bunnen:

«Måleren stiger ned til folket»

— holde en viss avstand mellom målerne og fotfolket

Den samme måleren var ikke kjent for å være sur eller streng, men som en måler av den gode gamle sorten ville han gjerne beholde tradisjonen med å holde en viss avstand mellom målerne og fotfolket under målinga, sjøl om dette ble søkt opprettholdt i en meget lett og humoristisk tone.

Det sies at han en gang så seg nødt til å være ekstra streng da en av rullerne etter hans mening la seg litt for mye borti selve målinga og gav inntrykk av han visste noe om tømmermå­ling. Vedkommende ruller som var en liten og litt tykkfallen ungdom iført topplue, islender og litt for stor vadmelsbukse og brune godt brukte gummistøvler av typen som brukes under fjøsstellet, stakk seg på ingen måte ut i fra resten av rullergjengen. Det hører med til historien at pipa fikk en helt annen lyd da det senere ble kjent at vedkommende hadde skogutdannelse og var ansatt som skogeiernes rådgiver.

— partene kunne bli temmelig bister på hverandre.

Det hendte også at tonen under målinga ikke var særlig god og at partene kunne bli temmelig bister på hverandre. Både måler og skogeier kunne ha en dårlig dag hvor veien til de helt sterke adjektiver ikke var lang. Særlig var det lett at slike tilstander kunne oppstå hvis tømmeret ikke var fram­lagt som det skulle, slik at det forårsaket vanskeligheter med målinga, eller at tømmeret var dårlig behandlet og kanskje også av dårlig kvalitet ellers. Det hendte også at skogeier eller drivere tok alt for lett på sorteringen og la slip i tøm­merlunnen og omvendt. Dette sinket målinga og irriterte målerne.

— av furu som var både krokete og stygg

I ei bygd i Trøndelag var et målerlag i full sving med måling av vinterens resultat. Dette var ute mot kysten hos en skogeier som ofte hadde levert tømmer til båtbyggere. Målerne var utenbygds fra. Den ene var under opplæring og fungerte som regel som stikker, men av og til fikk han prøve seg med klaven. Dette spesielle tømmerpartiet besto for det meste av furu som var både krokete og stygg. Målinga var kommet godt i gang sjøl om tonen ikke var den aller beste. Skogeieren mente tømmeret var av god kvalitet og at krok og tennar var verdsatt høgt til båtbyggingsmaterialer.

— ble da selvfølgelig en god del straffing

Målerne var ikke like begeistret, verken over kvalitet eller tillegging. Det ble da selvfølgelig en god del straffing og også en del vraking ,noe som i høy grad bidro til den anstrengte tonen. Oppi alt dette skulle «stikkeren» prøve seg med klaven og strafføksa. Han satte i gang ,og strafføksa ble flittig brukt. Den spente atmosfæren gjorde nok sitt til at han la litt ekstra kraft i hogget med øksa. Skogeieren og de som var med som merkere og rullere ble mer og mer rød i trynet og til slutt rant det over for skogeieren og han for­langte stopp i målinga. Da han spurte om hvorfor strafføksa ble brukt på en stokk som han pekte på,- fikk han til svar av måleren :

Æ veit da faen æ.

Etter en del diskusjon fram og tilbake kom imidlertid målinga igang igjen, men det gikk ikke lang tid før en ny episode frisket på den meget dårlige stemninga. Vedkommende måler var kraftig forkjølet og måtte rett som det var snyte seg i vottene. Han hadde fått ut ei riktig stor klyse som lå og disset i votten og gjorde en brå sleng med hånda for å kvitte seg med den.

— med et klask bak øret på skogeie­ren

Det gikk bra , men uheldigvis landet den med et klask bak øret på skogeie­ren som i meget sterke ordelag gav uttrykk for hva han mente om den uheldige måleren. Det endte til slutt med at den rette måleren måtte overta både klave og stikkbok hos denne skogeieren, mens «lærlingen» måtte finne seg i å bli degradert til ruller.

Protester hjalp ikke, det kunne kanskje føre til enda strengere bedømmelse sjøl om det nok ikke var reelt i mange tilfeller, men for mange føltes det kanskje slik under en trykket stemning.

Det hørtes godt på en klar vinterdag når et målerlag var i sving, det klang kveilt i spekt barkatømmer når merkerase satte i gang med de tunge merkeøksene og målerens myndi­ge røst runget over det hele nesten som en tungetale. Av og til kunne en høre en mindre myndig røst fra stikkeren som sto innpakket i pels ved enden av tømmerlunnen.

— skogsarbei­der blir ikke lenger hverdagen krydret

Nå er klangen av målerlagene borte. For skogeier eller skogsarbei­der blir ikke lenger hverdagen krydret med en målingsdag når velta eller velteplassen er full. De blir ikke så godt kjent med tømmerstokken lenger, og godt er kanskje det for avskjeden er langt mer brutal. Ingen individuell behandling og bedømmelse lenger, maskinene har overtatt og det er ikke lenger tid til å stoppe opp en dag eller to for å få høre dom­men over et produkt som har kostet mye slit over lang tid.

— beinharde slitet borte

Heldigvis er mye av det beinharde slitet borte. Med de red­skaper som var til disposisjon under de vekslende arbeids­forhold gjetinom en lang driftssesong var det i sannhet mange harde tak . Likevel er det vel rett å si at utviklinga har kostet. Det romantiske skjæret er borte og stresset har gjort sitt inntog også i skogbruket.

Det er fristende å avslutte med noen ord fra Rolf Jacobsens dikt:

Tømmer

Det er godt det fins tømmer ennå i verden
og velteplasser nok ennå
For det er stor fred i tømmeret
og et stort lys i det
som kan skinne langt inn i kveldene
om sommeren.