Gjengitt fra årboka 2004 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Mogjerdet–Mojalet–Mojordet.

Av Leif Fredriksen

Det ble i januar åpnet et bo- og servisesenter oppe på Mogjerdet, og i den forbindelse kan vi tenke oss å fortelle litt om Mogjerdet og virksomheten der gjennom tidene.

— Mojordet, som hørte til gården Halstad

Ja, for Mojordet, som er det gamle navnet, har ligget der fra tidenes morgen, men det var først etter 1900 at Mojordet, som hørte til gården Halstad,  ble regulert til et bymessig strøk med firkantede tomter, som så ble solgt til de som ville bosette seg der. Tomtene var ikke store, et halvt til et mål. Der Nystrømhuset står,bygd av Peder Hansen, eieren av Brødrene Hansens Stavskjæreri og der Eggenhuset står, var det nok satt av skikkelig med plass til både hus og hage, og mellom disse to husene og Mobekken ble det satt av plass til en grusbane og til et forsamlingshus, Folkets Hus, som ble bygget i 1915 av arbeidernes organisasjoner og AUF som en reaksjon mot at Arbeiderforeningens lokale var overtatt av de borgerlige. Slik ble det to forsamlingslokaler i VIKA.

— Motrøa ble liggende ubebygd,

Men Motrøa ble liggende ubebygd, der hadde eieren av Halstad gård kyr på beite hvert år inntil graset var beitet av. Resten av året var Motrøa en yndet leikeplass for ungene på Mogjerdet. I Høgberget klatret vi, det var spennende og farlig. En gutt falt ned på steinhytta ved foten av Klokkatihaugen. Dette var et annet navn på Høgberget.  Han brakk benet og måtte på sykehus.

— to tre familier i nesten hvert hus

Det var mange unger der. I dag er det mye færre mennesker på Mojalet, husene er stort sett boliger for en familie, men før krigen var det to og tre familier i nesten hvert hus. Folk bodde trangt, det var mange unger i hver familie, unger som hadde et fritt liv der på Mojalet. (Vi sa aldri noe annet, hadde vel ikke sett navnet på trykk, det var sjelden noen skrev Mogjerdet.)Noen stor  fare for å bli påkjørt av bil var det ikke. Biltrafikken i tredveåra var ikke så stor. Det gikk biler til og fra Østerås sin kassefabrikk, det var  en enslig bil knyttet til brannvesenet, som hadde stasjon i Motrøa og det var to drosjer, samt en og annen utrykning av legen, dr. Strømmen, som holdt til i Strømmenhuset,opprinnelig bygd av banemester Bakken, som hadde kontor der.

— av n` Martin Moan og n` Jo Åsberg

Men ellers fikk folk kjørt fram sine varer, først og fremst ved og koks, av n` Martin Moan og n` Jo Åsberg, som livnærte seg med hestetransport.  De kunne også ta seg av å kjøre bort rask, for noen kommunal renovasjon fantes ikke. Rasket ble oftest brent.

— mye galt en kunne gjøre

 Ungene var som regel ikke lenger unna foreldrehjemmet enn at de kunne ropes heim. Dermed kunne disse kjerringene også true med anmeldelse  hvis vi gjorde noe galt. Det var mye galt en kunne gjøre. Ungene sloss kanskje slik at nasebloder rant, de sparket hverandre eller ertet hverandre, de kløv opp i trær og mola reir. Hvis en voksen så det, var det trussel om anmeldelse til skolen. Ble man anmeldt, måtte skolestyreren, han Knut, ta ungene fatt og gi dem ei lekse så alle hørte på. Var forseelsen stor nok, lugget han dem kraftig hvis de hadde noe hår å lugge i.

Vi var ofte snauklippet. Var det riktig ille det de hadde gjort, som å hive hestskitt i øyet på en fyrbøter som satt oppe i et lokomotiv, eller legge karbid på skinnegangen, kom gjerne lensmannen på høytidelig besøk.

— skolehjem for «Uartige børn»

Da var det snakk om utvisning og anbringelse på Falstad, som den gang var et skolehjem for «Uartige børn». En unge, som av skolestyret var anbrakt på Falstad, var Falstadunge resten av livet. Han var det noe med, Enten var det noe seksuelt eller tyverieller sterk plaging av andre unger eller plaging av eldre mennesker. Hva han hadde gjort, ble ikke kjent, bare at han hadde vært på Falstad. Behandlingen i skolestyret var hemmelig.

— velkomst for fremmede idrettslag

Den kulturelle og sportslige aktivitet i Vika foregikk på Mojalet. Her lå Folkets Hus, der var det kino og der ble det arrangert fester og 1. mai-tilstelninger. Der ble det arrangert velkomst for fremmede idrettslag som deltok i idrettsstevner. både vinter og sommer. Det var fotballkamper mest hver søndag i sommerhalv-året, og HIL-s A-lag  hevdet seg alltid bra.

— aktivitetene på idrettsplassen var meget godt besøkt av publikum

Dyktige friidrettsungdommer hadde man også i AIF, som HIL var tilsluttet, og aktivitetene på idrettsplassen var meget godt besøkt av publikum. Det var et høyt gjerde rundt grusbanen, og medlemmene av idrettslaget passet på at ingen hang på gjerdet og lurkikket på kampen. Det kostet 10 øre å komme inn, men det hadde vi nå engang ikke, og derfor krøp vi under eller klatret over.
Ble vi observert under snikingen, ble vi jaget ut, ofte med et spark i baken. Hang noen på gjerdet eller satt oppe i et av oldertrea som stod langs bekken, kastet vaktene stein til vi datt ned, og da i bekken, kanskje med istykkerrevet bukse. Siden fikk vi kanskje ti øre, i alle fall fikk jeg det.

— Ivar Ballangrud

Om vinteren ble banen sprøytet, og så var det skøytebane for de aktive, med besøk av størrelser som Ivar Ballangrud som gikk oppvisningsrunder på stevnene. Her var selvsagt Thomas Byberg den store helten fra HIL, sølvmedaljevinneren som ble snytt for gullet i OL. Han var bitter for det, kom ikke med blant de store gutta. Sølv var nederlag også da.

— pansere med remmer

Også unger fikk komme inn og gå på isen mot betaling. Vi guttunger etterapet stilen til de store, slik skulle vi bli skøytestjerner. Vi gikk med pansere med remmer, noen med sko. Det var noe, det var stort. Skøytene fikk vi slipt inne på bruket. I arbeidsløshetstida i tredveåra var sporten ofte den eneste aktiviteten for stedets oppvoksende ungdom. De dyktigste fotballsparkerne og de dyktigste skøyteløperne ble våre idealer.

— Idrettsungdommen sa nei.

Men så skulle «minister» Reichborn Kjennerud under okkupasjonen  nyordne idrettslivet i Norge og forlangte at alle som ville drive idrett i organisert form, altså gjennom et idrettslag, måtte være med i Norges Idrettssamband. Idrettsungdommen sa nei. De få eiendelene som idrettslaget hadde, ble delt ut til de aktive som lån inntil videre, banen ble stengt, tyskerne fikk trene alene, og Folkets Hus ble bolig for de grønnkledde.

— svenske, danske, norske og tyske filmer i helgene

Tyskerne tillot likevel et par karer fra byen å  drive på og kjøre svenske, danske, norske og tyske filmer i helgene. Den ene av disse filmkjørerne ble siden vaktmester i Studentersamfundet.
Kommunal kino fantes ikke i Malvik. Men vi gikk på kino, det var ikke så mye å ta seg til. Tyskerne holdt seg vekk da.

— forbudt å danse i offentlige lokaler

Det var forbudt å danse i offentlige lokaler. Tyskerne danset nok selv i sine casinoer med de damer som vanket der, men vi andre måtte rømme til skogs og ta oss inn i låver og skytterhus og danse, etter først å ha satt ut vakter om tyskere eller nazister skulle komme og yppe seg. Særlig var hirdmennene sure og angrepslystne, for de fikk ikke være med verken på illegal dans eller i sangkor eller losjen eller Røde Kors hjelpekors. Nazistene var forøvrig i mot at folk samlet seg .

— sangkorene fikk lov til å øve

Bare losjen og Frelsesarmeen fikk fortsette sin virksomhet, men selvsagt ikke AUL og Framlaget, og heller ikke speidergruppa i Hommelvik. Røde Kors Hjelpekorps fungerte under hele okkupasjonen, og sangkorene fikk lov til å øve og avholde kirkekonserter, med sokneprest Tormod Rostad som en norsk utgave av pastor Niemøller. Han fortalte naziene hva han mente om dem. Han var avsatt. Bygdefolket sørget imidlertid for at familien fikk sitt daglige brød.

— ble kastet ut da tyskerne tok huset

I huset ved siden av Frelsesarmelokalet holdt turnforeningen til. Den ble kastet ut da tyskerne tok huset til treningslokale. Men i 20 og 30-åra var dette lokalet, Idrettens Hus,som vi kalte det, et sosialt samlingssted for de som ikke ville gå i Folkets Hus. Turnforeningen arrangerte stevner på idrettsplassen med publikum tilstede. Det var også fester i Idrettens Hus, men der gikk ikke de som soknet til  Folkets Hus og følte seg knyttet til arbeiderrørsla.

— mellom borgerlig og sosialistisk idrettsaktivitet

Det var dette skismaet mellom borgerlig og sosialistisk idrettsaktivitet som NS ville oppheve ved å danne Norges Idrettssamband. Men da streiket idrettsungdommene altså. Det ble slutt på alle fotballkamper og alle idrettsstevner.  Idrettsforliket kom ikke før etter krigen og AIF og Norges Idrettsforbund ble slått sammen. Det var Rolf Hofmo, den første sjefen for STUI som fikk til den ordningen. Men arbeidet med sammenslutning var kommet meget langt allerede før krigen.

Som nevnt var det Jensen på Halstad som fikk regulert Mojalet og gikk i gang og solgte tomter der. Han har fått en gate oppkalt etter seg, det er Reidar Jensens gate.
På bilder fra de første årene av 1900-tallet kan man se at Mojordet ligger der uten hus. Bare nede i Vika var det kommet opp noen bygninger, som jernbanestasjonen, huset til Hommelvik Aktie Handelsforening, losjelokalet, Fjesethhuset og doktorgården, Wahlgården, tårngården til smed Pettersen og jernbaneboligene.

— stor gård oppe ved Mojordet

Det lå i vikingetiden en etter forholdene stor gård oppe ved Mojordet. Det var en  av de eldste gårdene i Trøndelag,  og den het Mo.

— Svartedauen i 1350

Men så kom jo Svartedauen i 1350, og rundt 2/3 av folket på ca. 450 000 døde av denne smittsomme pestsykdommen.
Så ble gården nedlagt, og først tatt opp igjen på 1600-tallet, da landet holdt på å ta seg opp igjen etter den store manndauen og folketallet økte.

— gården ble lagt ned for annen gang

Gården tilhørte i sin tid den store eiendommen Hommelviken og Mostadmarken jordegods, der minister Astrup var den største aksjonæren.  Ettere at gården ble lagt ned for annen gang, ble den delt opp i ca 225 eiendommer. Husene ble revet på attenhundretallet, hovedlåna ble til Bedehuset. I den forbindelse kan jeg vel også nevne at hovedlåna på Halstad ble flyttet til Nygården og fikk da navnet Nordkapp.

— Marta Jensen dagligvarer.

Nesten øverst i Millers veg lå i gamle dager Mojalets eneste butikk. Her solgte Marta Jensen dagligvarer. Huset hadde mange leiligheter, selv holdt Marta til i kjelleretasjen, der butikken lå. Hun var ugift og en snill dame, som gav oss kokesjokoladebiter når vi gjorde henne en tjeneste av og til, som å hente varer på jernbanen.  En gang to nabogutter drev og gnikket på vinduene hennes med harpiks en sen kveld , kom hun ut og gav dem sjokoladebiter og bad dem pent om å slutte. Ungene ble skamfulle og sprang heim. Marta fikk være i fred. Det var et mannfolk som prøvde seg på henne også, men da ropte hun høyt, så hele Mojalet hørte det: «gå vekk stygge mann «, og mannen forsvant, etter å ha ytret at» no e du toillåt, Marta.»

— Hun forble jomfru, som hun selv sa.

Sener gikk hun konkurs, forretningen opphørte, Marta døde og hennes båre ble sendt ut av bygda med jernbane. Hun hadde vært for snill, ble det sagt, borget ut varer til folk som  verken ville eller kunne betale. Det var under en slik innkrevingstur for å prøve å få inn noen penger fra kreditorene at hun ble antastet ,men hun skremte ham fra seg. Dette ble fort kjent, og ingen prøvde seg siden.

— Stakkars Marta

Hun hadde en butikkbetjent, men han ble ikke hennes ektemann, noe hun visstnok hadde håpet på. Stakkars Marta, skinnmager, gråhåret, dårlig til beins  og uten noe støtte-apparat rundt seg, utkonkurrert av samvirkelaget og rammet av sitt gode hjerte. Hun maktet ikke å si nei når kunder klaget over at ungene ikke hadde mat, nå måtte de få på krita, mannen var arbeidsløs. Hvis de siden fikk noen kroner mellom hendene, gikk de kanskje på samvirken. Akk ja.

— så ble det bestemt av styret i samvirkelaget

Vi handlet mye hos Jensens kolonial, jeg fikk alltid med noen kroner til å betale med, vi ville ikke ha det sittende på oss at vi utnyttet gamle Marta. Men så ble det bestemt av styret i samvirkelaget at alle ansatte måtte kjøpe sine varer på bok der. Dermed ble det slutt på handleturene til butikken oppe i gata, som nå heter Millers veg. Min far var fiskhandler i samvirkelaget. Han instruerte oss om at vi ikke måtte vise oss på butikken verken hos Wahl, Bragstad eller Marta Jensen. Heller ikke gode sosialister skulle gå til private handlende.

Man ble antastet på bruket eller på tomta av fagforeningstillitsmenn om man gjorde det.

«I går såg eg kjerringa di gå inn te`n Wahl. Det må det bli slutt på-du veit kor du hørre te.»

— bygde tyskerne et høyt nettinggjerde

I krigens fjerde år, nærmere bestemt i 1943, bygde tyskerne et høyt nettinggjerde fra Grustaket og opp til Mobekken. Gjerdet delte Mojalet i to. Alle husene øst for gjerdet ble tatt i bruk av tyske offiserer, dit kom ingen inn som ikke var engasjert av tyskerne til å gjøre noe arbeid. Det var væpnet vakt ved porten, som stod borte ved oppgangen til Mojalet i øst, ved barnehagen.

— våren 1944, ble alle husene frigitt

På slutten av krigen , våren 1944, ble alle husene frigitt, men gjerdet ble stående. Huseierne fikk husene tilbake, ofte i noe forandret form, tyskerne hadde leid handverkere til å rive ned vegger og sette opp andre for å få husene mer egnet til deres bruk. En viss erstatning ble utbetalt til huseierne etter krigen.
Husene var jevnt over pent behandlet,det var jo offiserer der.

— i andre etasje, bodde militærlegen

I vårt hus, Balderheim, i andre etasje, bodde militærlegen. I første etasje bodde høyere offiserer, med vinlager i kjelleren. De hadde en knapp på stuebordet som gav signal når de ville at vakta i kjelleren skulle bringe dem mer vin. Til hjelp i huset, med rengjøring, matlaging og vask hadde de engasjert noen unge Hommelvikjenter. De fortalte at tyskerne hadde det svært varmt inne på stua og var nøye på at jentene fyrte godt.
«Legg på mer ved», ropte de kanskje ut på kjøkkenet til jentene. Det var så varmt at jeg måtte gå ut igjen, sa den jenta som fortalte dette.

— Mojalet hadde sitt eget lysnett

Når jeg først skal fortelle litt om Mojalet, bør jeg vel også nevneat Mojalet hadde sitt eget lysnett i mange år. Jensen på Halstad hadde bygd et eget lite kraftverk ved utløpet av Sollielva, kloss inntil riksvegen. Det var et lite teglsteinshus som stod der, med turbiner som ble drevet ruundt av trykkvann fra Stavjøen, som lå på Halstads grunn. Vannet kom i lange rør fra Stavsjøen, spillvannet gikk selvfølgelig ut i elva og fjorden ved kassefabrikken. To mann skiftet på å passe kraftverket. Lysholm og Halstadtrø het de. De tok seg av vedlikeholdet av lysnettet og foretok installasjoner hos folk som skulle ha Jensen-lys. Alle som kjøpte tomter avJensen, måtte installere det.

— en liten bensin-stasjon

På plassen på den andre siden av elva var det en liten bensin-stasjon, lenge den eneste i Hommelvik. De to i kraftstasjonen tok seg av bensinfyllinga og kasserte inn 26 øre literen i tredve-åra. En liter melk og en liter bensin kostet det samme da. Det gjør de nå forresten fremdeles. Dette kraftverket ble bygd lenge før Malvik E. verk kom i gang.
Det ble bygd for å forsyne gården med strøm, men det ble strøm også på andre, som støperiet og en del private, først i Svahyllan, senere også på Mojalet, der Jensen solgte tomter i åra fram mot 1924. Min far kjøpte den siste tomta på et halvt mål. Tomta hadde det gammelnorske navnet Balderheim.

— kommunen sitt eget kraftnett

Etter 1921 hadde kommunen sitt eget kraftnett. Strømmen kjøpte man fra Selbu. Strømmen ble fremført på stolper, som blåste eller falt over ende om vinteren. Da ble det mørkt i Vika hos de som hadde kommunelys. Vi som hadde Jensenlys, koste oss da. Nå var det ikke så ille om strømmen forsvant, svært få kokte elektrisk, kjøleskap og fysere var det ikke mange av. Ingen varmet opp husene med strøm. Man fyrte med koks og ved, ofte billig kapp fra bruket, som ble tilkjørt av Martin Moan eller Jo Åsberg med hest og vogn, som tidligere nevnt.

— gå til en nabo som hadde Jensenlys

Verst var det vel kanskje at radioen ble taus. Da måtte man gå til en nabo som hadde Jensenlys. Dette var i tredveåra, og nyhetene måtte man ha med seg. Det var krig i Kina, det var krig i Etiopia, det var truende toner fra Tyskland og spenning i Europa.

— ikke bestille mer enn 300-400

Vi fikk ikke bestille mer enn 300-400 watt, nok til lys og radio. Folk hadde vel ikke råd til stort mer heller, strømmen var dyr. Det gjaldt å slå av alle lyspærer som ikke var nødvendig. Og så var det vippe. Satte vi på for mye, vippet lyset ut. Da måtte man se å få slått av en pære så måleren holdt. Men dette var magasinovnenes tid. Man ladet magasinet om natta og kokte på oppladet varme utover formiddagen.
Halstad kraftverk gikk til utpå 50-tallet, så ble det nedlagt. Men kapasiteten i Selbu var for liten nå når alle skulle ha kommunelys.

— ble lite igjen til oss andre

Det ble mye utkoplinger på 50-tallet, lysløst om natta og periodevis lysløst om dagen. Under okkupasjonen sa man at tyskerne forlangte så mye kraft at det ble lite igjen til oss andre.
Men da tyskerne var vel ute av landet ble det i  noen år enda verre. Økt forbruk og nedslitte maskiner og en nyanskaffet generator som man ikke fikk til å stå i fundamentet. Senere ble det strøm fra Fjæremsfossen.

Det var altså to kraftverk og to kraftverkbestyrere mens tyskerne var her. På skolen, der tyskerne holdt til, hadde de Jensenlys.

En tysker ble sendt avgårde for å hente lysverkbestyreren,

det var noe galt med lyset. Han spurte seg for og fikk beskjed om at at «Lyseggen» på Mojalet var rette mannen. Han gikk dit, men ble avvist da han spurte etter Lyseggen. Det bodde ingen Lyseggen der, sa fruen som åpnet. Men hvis det var noe med lyset på skolen, var Lysholm rette mannen.

— tyskeren labbet avsted

Lysholm bodde borte i Løfta. Vel. tyskeren labbet avsted, men nå tenkte han vel at han ikke skulle la seg lure av folk som hadde særnavn på innbyggerne og nå spurte han om herr Holm var å treffe. Hva som videre skjedde, vet vi ikke, men Lysholm ble vel med ham, det var ikke så godt å nekte noen fra Deutsche Wehrmacht.

— landet tok seg igjen etter okkupasjonen

Så gikk det noen år, landet tok seg igjen etter okkupasjonen, alt skulle bli som før, idrettsaktivitetene på grusbanen tok seg opp igjen, folk stelte på husene sine, noen hus skiftet eiere , og et skolebygg kom opp i Strømmenhagen. Men så ble det bygget en ny idrettsbane på Øya, og grusbanen ble bare liggende der.

— mange hus på grusbanen

 Nå er det altså kommet mange hus på grusbanen, organisert i et borettslag, og det er reist et kommunalt aktivitetshus, alt sammen til den nette sum av 84 millioner, med en del statsstøtte. For det er mange gamle i VIKA nå, og de gamle i ytre Malvik har jo fått sitt Vikhammer Vestre, med plass for pensjonistene, trim, fest og kurs.

Så dette var da noen linjer om Mojalet, skrevet Mogjerdet, bebygd på 20-tallet, okkupert delvis av tyskerne  i rundt halvannet år , men uten at det satte noen vesentlige spor, bortsett fra gjerdet. Navnekonsulentene i byen vil beholde navnet, og har til og med foreslått å kalle boområdet for Mogjardet. Men Mojordet vil de slett ikke høre snakk om. Men det er altså jordet til gården Mo det er snakk om, det strakk seg helt fra vegen til opp mot Mobekken, ovenfor den kommer Motrøa. Den tidligere skysstasjonen borte i Løfta heter Moheim.