Gjengitt fra årboka 2002 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Litt om tømmerfløting i Homlavassdraget

Av HENRIK SNEISEN

Før tømmerbilene kom var det vassdragene med elver, bekker og sjøer som gjorde det mulig å frakte tømmer over lengre avstander fram til større sagbruk og annen industri som var avhengig av trevirke.
Tømmerfløtinga var lenge den dominerende transportmåte for virke fra skogen. Den utviklet seg i takt med veksten i den industrien som var avhengig av tømmerstokken.
Det skulle vise seg at også denne måten å transportere tømmerstokken på ble for tungvint og kostbar, og når lastebilen og veiene var gode nok til å overta transporten ble det slutt på fløtinga.

— sjøl om det var ment som spøk.

Naturlig nok ble det debatt om overgang fra fløting til biltransport. Det var mange som hadde mening om dette, og argumentene var mangfoldige både for og i mot.
En ihuga tilhenger av fløting, og en høytstående funksjonær i skogeierorganisasjonen hadde et argument for fløting som han brukte i debatten, og som slo godt an sjøl om det var ment som spøk. Han sa:

«Det må da vårrå klart for all at fløting bli billiar enn biltransport, vatnet er da my billiar enn bensin.»

— etter hvert overskudd på tømmer

I Homlavassdraget sluttet fløtinga omkring 1960. I noen år var det fløting bare i tverrelvene ned til Foldsjøen, hvor tømmeret ble samlet og opplastet på bil for videre transport.
Etter at Mostadmarken Jernverk sluttet i 1880 ble det etter hvert overskudd på tømmer. Det store forbruket av trekull til masovn og smie på jernverket hadde krevd store mengder med tømmer fra skogene i Mostadmark.

— av lang og kostbar transport

På samme tid var det stor etterspørsel etter trelast. Det ble derfor satt opp et større sagbruk på den gamle jernverkstomta. Trelasten ble kjørt med hest ned til Hommelvika. Drifta ved dette sagbruket gikk vist ikke så veldig godt. På grunn av lang og kostbar transport, særlig på trelasten, ble drifta ved sagbruket avsluttet etter ei tid. Sjøl om det nok hadde foregått noe fløting av tømmer i nedre del av Homla før 1890-årene, ble det for alvor fart i fløtinga etter at sagdrifta på den gamle jernverkstomta sluttet.
Homla er ei elv med mye stein og sterke stryk og fosser. I 1898 ble den utbygd som fløtingselv med forbygninger og tømmerrenner.

— samlet tømmer fra tre mindre elver

For å berge stokken best mulig for skader i kollisjon med berg og steiner nedover elva ble alt skurtømmer «kollet» i begge ender. Tverrelvene var de opprinnelige samleveiene som var utgangspunktet for skogsdriftene som foregikk om vinteren. I alle tverrelvene var det nødvendig med dammer for å samle vatn nok til fløtinga. Homla samlet tømmer fra tre mindre elver. Nedenfor Foldsjøen kom Nevra med Neverdammen som vassmagasin. Og tverrelvene som førte tømmeret ned i Foldsjøen var Sneiselva med Sprengdammen og Rennsjøen som vassmagasin, og Vikaelva som hadde et damanlegg oppi Vikaslettet. Det var bare Rennsjøen som kunne skaffe vatn nok til en fire til fem timers fløting. De andre dammene varte bare kort tid.

Tegning: Magnar Fossbakken

— klart for tømmerstokkens lange ..

Tømmeret ble lagt i lunner ved elvebredden eller på islagt vatn og målt der. Når våren kom og satte fart i tininga av snø som gav vatn nok i elvene, var det klart for tømmerstokkens lange og ofte dramatiske reise ned til sjø og fjord.

— slepebåten Troll 2 ble anskaffet

I Foldsjøen ble tømmeret samlet i lenser og slept nedover til Foldsjødammen. Her ble det brukt en flåte med «spell» eller vinsj på, før slepebåten Troll 2 ble anskaffet. Her var det viktig å ha god bør når slepet pågikk, og karene som drev med dette måtte ut når sønnavinden eller
trekken fra sør kom. Dette var også viktig etter at Troll 2 overtok slepet.
Det var Martin Viken som var kaptein og maskinist på båten. Han måtte også vurdere vær og vindforhold før sleping ble igangsatt.

— skogsarbeidere fra Mostadmarka

Far var ofte med som hjelpesmann, og jeg kan huske han ble utkalt på alle døgnets tider. Kom det nordavær mens slepet pågikk, måtte de fortøye lensa med tømmer til forholdene rettet på seg.
Fløterne var i det vesentlige skogsarbeidere fra Mostadmarka, særlig i vass
dragets øvre deler. Men en vet at også Johan Nygaardsvoll var med i årene omkring 1895.

Etter slitet om vinteren med å hugge og få tømmeret fram til vassdraget var det sikkert en kjærkommen avveksling å få være med på fløterlaget om våren.

— behovet for å tjene noen kroner

Det var et anna og spennende arbeid i helt andre omgivelser. Sjøl om det sosiale aspektet veide mye, så var det ikke minst behovet for å tjene noen kroner som talte, sjøl om lønna var temmelig beskjeden.
Søndag den 13. april 1913 ble det holdt et møte på Sneisen skole. Som eneste sak forelå et forslag om «dannelse av en arbeiderforening i Mostadmark».

— 25. april 1915, ble et tilbud fra Meråker Brug

Mostadmarkens Arbeiderforening ble vedtatt dannet på dette møtet, og det tegnet seg 20 medlemmer. I en protokoll for Mostadmark Arbeiderforening fra et møte 2 år etter, den 25. april 1915, ble et tilbud fra Meråker Brug (senere nevnt under navnet Bruket) om lønn og vilkår under fløtinga behandlet.
Forut for møtet hadde det vært kontakt mellom arbeiderforeninga og Bruket uten at enighet var oppnådd. På dette møtet ble følgende forslag enstemmig vedtatt oversendt Meråker Brug:

«Bruget skaffer arbeide til alle medlemmer inden foreningen der vil arbeide under Flødingen uden afbrydelse fra Flødingens begynnelse og saalenge den varer. Dagpengene blir kr. 5,- pr. dag, og arbeidet slut kl. 2 lørdag uden fradrag på dagpengene».

— utføre fløtinga på akkord.

Svaret fra Bruket går ikke fram av protokollen, men i et møte den 20. april året etter forelå et tilbud fra Bruket om å utføre fløtinga på akkord. Dette ble enstemmig bifalt på møtet.
Allerede på et møte den 3. mai samme år forelå et utkast til kontrakt fra Bruket på fløtningsarbeidet.
Denne kontrakten ble ikke godkjent, men etter en del forandringer ble den godkjent av foreninga. Akkorden gikk ut på en godtgjørelse på 9 øre pr. stokk.
Så vidt jeg husker var Far med på fløtinga hvert år. I en notisbok etter ham har jeg funnet noen notater blant annet fra fløtinga om våren 1914. Her har han notert følgende:

33 timers fløting a kr. 0,40 = 13,20. 5 dager fløting a kr. 4,00 = 20,00. På samme tid har han notert 4 dagers veiarbeid og 1 dag blinking a’ kr. 3,00 pr. dag.

Fløtinga ble altså noe bedre betalt enn anna forefallende arbeide. Ut ifra protokollen virker det som om fløterne hadde et godt tak på Bruket når det gjaldt fløtinga og godtgjørelsen for den.

— ikke særlig lurt av Bruket å legge seg ut med fløterne

Det var sikkert ikke særlig lurt av Bruket å legge seg ut med fløterne like før en sesong, når det lå tømmer på elvebredden klar for fløting. Konfliktene som fulgte i Siljan, Åsta og Julussa 12-13 år senere hadde alle sitt opphav i fløtinga.

— tid for oss guttungene å fange fisk

Som guttunge husker jeg fløtinga godt . Det var stor stas når fløtervatnet kom og elva gikk full av kvitt tømmer. Det var også stor stas etter at damvatnet tok slutt, og elva kom i sitt normale nivå igjen. Da var det tid for oss guttungene å fange fisk som var blitt stående igjen i dammer inne på land. Det hendte også at vi fant en og annen steikfisken.

— svømme etter stokkene som ikke ville ut av bakevjene

Som fløter var jeg med noen dager våren eller forsommeren 1947. Det var i Homla fra Foldsjøen og nedover til Follabrua. Det var et nydelig vær med sol og varme disse dagene. Vatnet hadde faktisk badetemperatur synes jeg å huske. I alle fall benyttet vi ungguttene anledningen til å svømme etter stokkene som ikke ville ut av bakevjene, eller som hadde kjørt seg fast mot en stein eller lignende. Nå er det ikke sikkert at vatnet var så varmt, men artig var det, og erfarne fløtere sa at å bli litt gjennomblaut av vårvatnet ikke var så farlig.

— Nedafor Verkensfossen

Allerede i starten fra Foldsjøen fikk tømmerstokken en røff reise nedover. Det gjaldt å passe på så de ikke kjørte seg fast og skapte «vål». Nedafor Verkensfossen var det tømret forbygninger så ikke tømmeret hopet seg opp i bakevja som dannet seg.
Det var særlig her at vi mente det var nødvendig å svømme uti. I ei elv er det mange kulper og bakevjer som skal fylles med vatn. Tømmerstokkene drar seg mot midten av elva og vil faktisk gå fortere enn «storvatnet». Derfor er det alltid en fare for at de første stokkene får for lite vatn og hekter seg fast. Det kunne være dette som hadde hendt nedpå Karlstad.

— drøftet diverse tiltak for å løse opp vålen.

En dramatisk episode inntraff ovenfor brua til Danielshaugen. På ei lita øy 50-60 meter ovafor brua hadde tømmeret hopet seg opp til en stor «vål». Karene drøftet diverse tiltak for å løse opp vålen. Mange mente det var altfor risikabelt å sende noen utpå for å prøve å finne bandstokken slik at vålen kunne løsne. Elva gikk temmelig stri og tømmerstokkene i vålen sto i kryss og tvers og dirret i den sterke strømmen. Plutselig får vi øye på en kar utpå vålen. Han hadde kommet seg utpå fra vei-sia der elveløpet var smalt.

— kjent for å være modig

Det var den 66 år gamle Johan Volden «Brannom», en gammel fløter som var kjent for å være modig i slike situasjoner, han hadde kommet seg utpå, og begynte å dra ut stokker på forsiden av vålen. Det så farlig ut, men Johan regnet sikkert med at han ville komme seg i sikkerhet før hele vålen løsnet. Stokk etter stokk trakk han ut av tømmervasen mens han sto og balanserte på de sleipe stokkene.
Plutselig begynte det å røre på seg i fronten på vålen, og langsomt begynner hele den store tømmerhaugen å lee på seg. Det er et fantastisk syn og sjå og høre den buldrende tømmerhaugen når den siger i vei nedover elva.

— inn til land ble fort blokkert

Johan fikk det travelt med å komme seg unna, men det var ikke så enkelt. Veien inn til land ble fort blokkert av stokker som var i bevegelse og sto i kryss tvers. Han så ingen annen utvei enn å klatre innover vålen, og håpet på en mulighet på ferden nedover elva.
Vi var mange som sto og så på, blant andre Johans sønner, Einar og Torleif. Her var gode råd dyre, og det måtte handles raskt. Heldigvis var det to bruer over elva før det ble noen sterke stryk. Den første brua som gikk over til Danielshaugen lå bare 50-60 meter nedenfor.

— slapp seg utfor brukanten så langt han kunne

Når elva var så stor skulle det være mulig å få fisket opp Johan der, når han og vålen passerte. Anført av sønnene Einar og Torleif sprang vi nedover til brua.
Einar la seg ned på brua og slapp seg utfor brukanten så langt han kunne, mens Torleif og andre holdt tak i ham. Tømmervålen med Johan nærmet seg sakte brua med bulder og brak.

— klart å holde seg stående

Rett som det var, var det stokker som ble endevendt, og vi var spent på om han var helt fri og ikke satt fast oppi dette virvaret av kvite tømmerstokker. Einar flyttet seg i rett posisjon på brua og var klar til ta imot. Heldigvis så var det ikke så stor fart på «fartøyet» han kom med, og heldigvis hadde han klart å holde seg stående på vålen, men fløterstanga hadde han måttet gi slipp på. I rette øyeblikk hogg Einar tak i trøya på han, og holdt ham fast, mens de som holdt Einar trakk begge opp på brua, og i trygghet.

— var nok ikke første gongen

Dette var en dramatisk opplevelse som jeg sent vil glømme. Jeg husker ikke om Johan fortsatte fløtinga den dagen, men mest sannsynlig gjorde han det. Det var nok ikke første gongen det var på nære nippen.
For min del ble det ikke så mange dagers fløting i Homla. Mange av oss som var med ble overflyttet til Meråker. Der fikk vi bolig i et skogshusvær som de kalte Selbufossen, og det som lå rett overfor Kopperåa.

Her fikk vi prøve våre fløterferdigheter både i Dalåa, Tevla og Torsbjørka. Også her fikk vi oppleve noen spennende episoder, men det er en annen historie.