Gjengitt fra Årboka 2021 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

«Stavkongen» Lewis Miller i Hommelvik og i Canada.

Av Odd Bjørkli

I Hommelvik finnes det flere navn som er knyttet til den skotske trelastbaronen Lewis Miller, som i perioden 1881 til 1918 drev en stor bedrift på det som ble kalt Millertomta, – dvs arealet nord for jernbanen mellom Homla og Sollielva. Millerkaia var et omfattende kaianlegg bygd ca. 200 m øst for ei anna kai som ble kalt Meråkerkaia, begge er borte, men en del kaipeler står ennå i Hommelvikfjæra og utgjøre en kombinasjon av kulturminne og hekkeplass for sjøfugler. Millers veg som går vest/øst gjennom Hommelvik sentrum, er gitt navn etter Levis Miller. I den nye barnehagen, Sandfjæra, er den ene avdelinga kalt Millerkaia. Denne skotske trelasthandleren har satt varige spor etter seg i Hommelvik. Sporene er tydelige ennå, mer enn 100 år etter at hans selskap avsluttet sin virksomhet i Vika.

— Balloch hvor det var et sagbruk

Lewis Miller ble født i nærheten av byen Crieff i Skottland ca. 1848. Han var sønn av John Miller og Martha Livingstone. Millers far var bonde og tømmerhandler, om enn i mindre skala enn hans sønn kom til å bli. Millers bodde på et sted som heter Balloch hvor det var et sagbruk (eng: sawmill), antagelig eid av familien på en eller annen måte, siden alle de som bodde der het Miller.

Da Lewis var 15 år døde faren hans. Da han var 21 år gammel, hadde han selv etablert sin egen tømmerhandelsbedrift. I 1873 var han en vellykket trelasthandler og samtidig bonde som drev en gård på rundt 250 dekar. Millers formue ble ytterligere forsterket da han i 1876 giftet seg med Annie McEwan, datteren til en vellykket ullprodusent. Like etter å ha inngått ekteskap, begynte Miller å skaffe seg flere landområder.

— en pioner innen skogskjøtsel

De neste 30 årene ble Miller en pådriver i skotsk tømmerindustri. Han skaffet seg større og flere landområder, og avvirket og solgte mer og mer tømmer. I motsetning til de fleste trelasthandlere på den tiden, var Miller en pioner innen skogskjøtsel og skogplanting. En kilde sier at for hvert tre han hugget ned plantet han tre andre. På engelsk ble denne formen for skogskjøtsel kalt «Silva Culture». (Silva kommer fra latin, og betyr skog)

På et tidspunkt i denne perioden vendte Miller oppmerksomheten mot skogene i Norge og Sverige. Her satte Miller opp sagbruk og avvirket og saget millioner kubikkmeter av tømmer som han deretter eksporterte til Storbritannia.

— Jämtland fantes store skogområder

En viktig faktor for denne interessen var ferdigstilling av Meråkerbanen mellom Trondheim og Östersund i 1881. Dermed ble Trondheim og Trøndelag forbundet med Sverige via togspor over svenskegrensa ved Storlien. I Jämtland fantes store skogområder, og nå åpnet det seg en «snarvei» for å få eksportert tømmer og trelast til Europa og andre deler av verden. Trondheim, og andre steder i Trøndelag, hadde i en lang periode vært utskipingssted for trelast. Hommelvik var ett av de stedene slik eksport hadde foregått fra, og havna her var omtrent den korteste veien til ei saltsjøhavn, når man ser på jernbanestrekningen fra Jämtland til Trondheim.

— bra betalt

Lewis Miller, som allerede hadde en betydelig tømmer- og trelastproduksjon i Skottland, hadde fattet interesse for denne muligheten, og gjorde derfor på 1870-tallet store oppkjøp av tømmerrettigheter i Jämtland. Bøndene der så den gang på skogen som kun nyttig for hustømmer og til ved. Derfor lot de seg enkelt overtale til å selge til Miller og andre oppkjøpere som reiste rundt i distriktet. Bøndene betraktet disse som «tokiga»- altså lite begavet, og syntes de fikk enormt bra betalt for noe de ikke hadde sett noen verdi i sjøl.

— Jemtlandsbruket

I Hommelvik etablerte flere trelasthandlere seg med kaiplass og lagringsområder rundt den lune fjordbukta som her ga ei sikker havn for de skipene som trengtes for slik utførsel. Før Miller «kom på banen», var det flere aktører i denne bransjen, – både norske og svenske, som bygsla grunn for trelasteksport av gårdene Karlslyst og Halstad i Hommelvik. Jemtlandsbruket var navnet på firmaet som først etablerte seg.
Samtidig med at de bygde utskipingskai og lagerskur i Hommelvik, bygde de et moderne dampdrevet sagbruk i bygda Ocke, Ocke Ångsåg. Ocke ligger mellom Järpen og Krokom inne i Jämtland. Det var et par bergensere som var eiere av anleggene, og som hadde sikret seg rettigheter til hogst av tømmer i store deler av vestre Jämtland.

— omtrent 100 mann ansatt i Hommelvik

I 1883 kjøpte Lewis Millers selskap opp Jemtlandsbruket og all grunn nord for jernbanen mellom Homla og Sollielva. Dermed tok de også over kaianlegget som ble kalt Meråkerkaia. Miller sikret seg i begynnelsen av 1880-åra ikke mindre enn ni sagbruk i Jämtland. De største var i Ocke og Trångsviken. Mindre anlegg hadde han i Järpen og ved Gävsjön. Trelasten fra disse brukene ble sendt til Hommelvik for foredling og utskiping. De først ansatte, som var funksjonærer på Millerbruket i Hommelvik, var Andreas Hanssen og E. Warloe. Disse to hadde tidligere arbeidet for Jemtlandsbruket. På det meste hadde Millerbruket omtrent 100 mann ansatt i Hommelvik.

Arbeidsoperasjonene som ble utført var avlessing fra jernbanevogner, kapping til spesifiserte lengder, bunting og stabling, og til slutt utkjøring og lasting på båter som lå ved kaia. Kapping foregikk med håndsager og håndmakt. Et kapparlag var to mann, og det kunne samtidig være 10-12 kapparlag i arbeid samtidig i Millers lagerskur. For å øke effektiviteten på kappinga, monterte kapperne tunge blylodd på sagene. En «to-tom-fir» (2×4 tommer eller 48×98 mm) skar de gjennom i 3 drag med saga. Av navn vi kjenner til fra arbeidsstokken til Millerbruket nevner vi: Hågen Jakobsen, Andreas Hanssen, Jon Stokbakk, Ole Nilssen, Andreas Østerås, Jon Andresen, Per Moan, Ole Solli og Erik Spets. Det var E. Warloe som var disponent for Millerbruket, og han hadde kontor i huset som ble kalt Hedvigslund. Andreas Hanssen var formann på tomta og Ole Solli var stuedor, dvs. formann for lasting og utskiping.

— Jakob Jakobsen

Jakob Jakobsen (1899-197x) har skildret litt av egen og sin far Hågen Jakobsen sin erfaring med arbeidet for Millerbruket:

«Min far, Hågen Jacobsen, var født 25/1-1860 i Nilsdalen i Mostadmark. Da Lewis Miller tok til med anleggsarbeide i Hommelvik i 1883 var far en av de første som begynte her. Miller hadde sagbruk i Jemtland og trelasten skulle skipes ut over Hommelvik. Miller hadde også sagbruk i Canada og far ble av Miller 2 ganger sendt over til Canada for å samordne trelastsorteringen. Han var der omtrent et år hver gang. Jeg husker godt siste gang han reiste, det var visstnok i 1904. Det var særlig det at han skulle ha med seg en sag som vakte min forundring. Det var en såkalt grindsag han pakket særlig godt inn. Det var den han skulle bruke der borte. Han fortalte en gang husker jeg at tollerne spekulerte på hva dette var for noe. Min far kunne ikke noe særlig engelsk og det måtte tilkalles noen som snakket norsk. Saken ble nok ordnet i mindelighet. Det er vel ikke mange som har reist over Atlanteren med en grindsag i bagasjen. Far arbeidet hos Miller til virksomheten ble helt nedlagt under første verdenskrig.

I mine guttedager var det ikke så vanskelig å skaffe seg noe arbeide. Det var mange gutter som arbeidet på sagbruket og noen arbeidet i perioder hos Lewis Miller. Første gang jeg var på arbeide var jeg 9 år og det var hos Miller jeg skulle arbeide. Jeg måtte møte opp kl. 0600. Etter å ha gitt opp navn og alder fikk jeg utlevert en pøs med maling, et jern og en malerkost og fikk også litt undervisning om hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk også anvist en stor plankestabel og jeg skulle male navnet Miller i enden av plankene. Dette var ikke så vanskelig. Det var bare å holde jernet mot enden av plankene og styrke over med malerkosten også stod navnet der. Jeg arbeidet 3 dager i uken og de andre 3 dager gikk jeg på skolen. Arbeidstiden var fra kl. 0600 til kl. 1800 med frokost og middagspause. Lønnen var kr. 1.50 pr. dag og slik ble det kr. 4.50 pr. uke. Det var ikke sammenhengende arbeide, men i perioder etter som båtene kom og skulle ha last. Hvis det ikke var arbeide hos Miller hendte det ofte at jeg fikk samme slags arbeide ved sagbruket.»

Miller bygde egen kai litt øst for Meråkerkaia i 1883. Denne fikk imidlertid kort levetid. Den ble utsatt for et massivt angrep av peleorm og ble erstattet av ei ny i 1885. Den nye var bygd av «impregnert pichpine og baltic pine», og rester av denne er ennå i 2021 å se i fjæra i Hommelvikbukta.

— firkanta oljelamper med veke

På Millerbruket var det arbeid hele året, med 10-timers arbeidsdager. Arbeidsdagen startet kl. 06.00, så derfor var det behov for arbeidslys om morgenen og ettermiddagen både vinter vår og høst. De brukte noen firkanta oljelamper med veke. Disse ble kalt «terner», – sannsynligvis en forkortelse for lanterner. En av arbeiderne var til enhver tid beskjeftiget med stell og vedlikehold av dette belysningsutstyret. En gutt fra Selbu fortalte at sammen med far sin, kom han kjørende ned til Hommelvik en kveld det var blitt helt mørkt. Da de kom fram på toppen av Løfta, og fikk se Millertomta, ble gutten stående å stirre på det veldige lyshavet. Noe slikt hadde han aldri sett før! Som voksen mann fikk han oppleve å se både Oslo om natta fra Ekebergsåsen og Napoli ved natt, men ingen av de seinere opplevelsene greip ham så sterkt som dette første synet av den opplyste Millertomta i Hommelvik!

— navnet «Stavkongen».

Dagslønna på Millerbruket var i 1912 satt til 2 kroner, men i noen tilfelle, – ved akkordarbeid, kunne denne dobles. Produktene av foredlings-virksomheten som ble gjort i Hommelvik var i all hovedsak kassebord og tønnestaver. Sistnevnte var nok bakgrunnen for at Lewis Miller i Hommelvik fikk navnet «Stavkongen».

Lewis Miller var godt ansett i Hommelvik, og skildres som en høy og mager mann med helskjegg. Han hadde lært seg et slags skandinavisk språk, som var en blanding av svensk og norsk, – men helst ville han snakke engelsk. Det oppstod også i arbeidsstokken en særegen språksjargong, med ei blanding av engelsk, svensk og norsk. Det er blitt sagt at han hver sommer avla et besøk hos sine skandinaviske foretak, men på folkemunne har det vært sagt at han aldri var i Hommelvik noen gang.

— fra Homla og utover til Sollielva

I snitt var årsproduksjonen ved Millerbruket omtrent 20.000 standard (*), med en topp på ca. 30.000. Det er blitt fortalt at plankestablene sto så tett på hele anleggstomta, at man kunne hoppe fra et stabeltak til det neste helt fra Homla og utover til Sollielva.

Flere fra arbeidsstokken i Hommelvik ble sendt til Canada for å bistå i arbeidet Miller drev med der. Hågen Jakobsen var som vi så i teksten over, den ene av disse. Andreas Hanssen døde mens han var i Millertown, og ble begravd der.

— grunnla Frelsesarmeen

Lewis Miller var venn av William Booth, som grunnla Frelsesarmeen i 1878. Derfor fikk Miller i gang ei slik forsamling i Hommelvik. De fikk bruke det ene skuret på Millertomta til forsamlingslokale, og de brukte også et område utendørs på tomta der. Dette området bærer den dag i dag navnet «Saligberget». Frelsesarmeens aktivitet i Hommelvik ble beskrevet i en artikkel i Årbok 2020.
Frelsesarmeen i Hommelvik

Da Hommelvik kirke sto ferdig i 1886 og skulle innvies, betalte Miller for den største av kirkeklokkene i tårnet. Denne klokka henger der ennå den dag i dag.

— Robert Gillespie Reid,

På 1890-tallet ble Miller tiltrukket av lovende utsikter for tømmerdrift og trelastproduksjon i Newfoundland, inspirert av en annen skotte i samme «bransje», Robert Gillespie Reid. Han var også fra Perthshire og en gammel bekjent av Miller.

Robert Reid var byggherre og operatør av «Newfoundland Railway». Han eide store landområder i Canada, som han var ivrig etter å utnytte. En sagbruksindustri hadde begynt å utvikle seg da jernbanen hans kom til disse traktene. Reid så nå muligheter for store transportprosjekter, som ville gi selskapet hans gode inntekter.

— omdøpt til Lewisporte

I august 1899 ankom Miller Newfoundland med et parti på seksti svenske og norske arbeidere og deres familier, samt seks skotter. Planen hans var å produsere trelast ved flere sagbruksbedrifter i Millertown og Glenwood og derfra skipe ut tømmeret i kystbyen Burnt Bay, som senere ble omdøpt til Lewisporte.

Det tok litt tid å få virksomheten i gang, og det dukket opp diverse driftsproblemer. Miller fikk også problemer med sine svenske og norske arbeidere.
Kontrakten de hadde blitt enige om var knyttet til den svenske valutaen. Etter en tid ble den svenske krona svekket som følge av at det var oppstått turbulens i valutamarkedet. Den skandinaviske arbeidsstokken ble såpass misfornøyd med lavere reallønn, at mange sa opp sine avtaler med Miller og dro til «grønnere beite».
Noen få ble boende, som Hagbert Hanson og O.G Johnson i Millertown og Lindahls i Glenwood. De som bodde på Newfoundland fikk jobber hos det britiske selskapet Anglo-Newfoundland Development Company etter at Miller hadde solgt seg ut og «forlatt» Canada.

— Sagbruket ved Ingram Docks

Miller flyttet etter noe tid videre til Nova Scotia, hvor han kjøpte tømmerareal i nærheten av Chester. Han hadde mer hell med seg i Nova Scotia enn i Newfoundland. Sagbruket ved Ingram Docks var i drift i over tjue år og solgte millioner løpemeter trelast. Miller selv fikk bare oppleve noen få års suksess i Nova Scotia. Han gikk bort i 1909. Hans sønner overtok etter hans død, og fortsatte å operere under navnet Lewis Miller Lumber Company. Nova Scotia-operasjonen produserte rundt 14 millioner løpemeter trelast i året. Lewis Miller Company ble et vellykket foretak i Nova Scotia, men sagbruket der endte i en brann på slutten av 1920-tallet.

Foretakene i Millertown ble avviklet i 1905-06, og stedet ble etter hvert nærmest en spøkelsesby. Men aktiviteten i den lille byen fikk en ny positiv utvikling noen år seinere, da den ble hovedkvarteret for tømmerhogst for Anglo-Newfoundland Development Company.

— Ved sin død 1. april 1909

Ved sin død 1. april 1909 ble Miller anerkjent som en gigant i trelastindustrien og en pioner innen det som den gang ble kalt for Silva-kultur. Det var en metode for bærekraftig skogskjøtsel, som først mange år senere ble seriøst vurdert av hans etterfølgere i Newfoundland.

Da han døde, ble hans nekrolog gjengitt i en rekke aviser, som viste at han var en veldig kjent og meget velstående tømmerhandler. Han hadde satt sitt preg på trelastindustrien både i Newfoundland, Skottland, Skandinavia og Nova Scotia. Han ble gravlagt i Crieff, hans hjemby i Skottland.

Henvisninger

(*) En standard er et gammelt mål for trelast. Det fantes flere slike standarder, den som ble brukt i Norge var en standard med opprinnelse i Petrograd (St. Petersburg). Den er 165 ft3 (kubikkfot), det samme som 4, 672 m3 trelast.

For tønnestaver utgjorde 1 standard med sidestaver 344 meter. Det blir 440 staver, om de er kappet til en lengde på 78,5 cm. Tilsvarende for bunnstaver blir 239 meter, eller 253 stk med lengde på 94,5 cm. Sidestavene var 17 mm tykke mens bunnstavene var 19 mm. Bredden på bordene var 3 eller 4 tommer for sidestaver og 6 tommer for bunnstaver.

Petrograd standard skiller seg fra London standard som er 270 kubikkfot og Kristiania standard (trelast-lest) som er 103,125 kubikkfot. I britiske mål utgjør Kristiania standard 5/8 av Petrograd standard.

For rundtømmer er enheten: 1 Petrograd standard = 120 kubikkfot = 3,398 m3.

Kilder

Leif Halse: Malvik Bygdebok bd.1 1958

Kåre Forbord: Malvik bygdebok bd. IV 1993

J.K. Hiller: Lewis H. Miller University of Toronto 1994
http://www.biographi.ca/en/bio/miller_lewis_h_13F.html

Bryan Marsh: Lewis Miller-In His Own Right 2015
https://anglonewfoundlanddevelopmentcompany.wordpress.com/2015/10/19/lewis-miller-in-his-own-right/

Jakob Jacobsen: Oppvekst i Hommelvik HHV 2020
Jakob Jacobsen oppvekst i Hommelvik