Gjengitt fra årboka 2007 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Spets-slektens vanæring fra Vasa/Oravais i Finland til Hommelvik

AV HENRIK SPETS

Fra jeg var ganske liten, husker jeg godt at jeg reagerte over etternavnet mitt. Hvorfor hadde jeg etternavnet Spets, når de andre, som jeg kjente, hadde vanlige norske navn? Jeg spurte pappa flere ganger om dette, men fikk ikke noe greit svar. Spurte også hvor slekten til farfar kom fra, og fikk det standardsvaret at etter det han visste, var farfar født i Oravais i Finland, og at han som syvåring, sammen med to eldre søstre gikk på isen over «Kvarken» fra Vasa til Sundsvall.

Tiden gikk, og interessen for slektens utspring forsvant sammen med krigsårenes problemer. På våren 1954, da vi skulle «ta ut lysning», måtte vi møte opp på sogneprestens kontor i Hommelvik. Under samtalens løp spurte sognepresten meg om Spets-navnet. Jeg måtte bare svare, som sant var, at det visste jeg lite om, utenom det som er nevnt ovenfor. Etter vielsen fikk jeg en konvolutt stukket i hånden av presten. Da jeg åpnet den, lå det et brev med adressen til Genealogiska Samfundet i Finland. På sommeren 1954 tilskrev jeg Genealogiska Samfundet og fikk omgående svar.

— såkalt «missing link»

Det viste seg at formannen i foreningen, Håkon Holmberg, var i slekt med Spets-familien og hadde utredd slekten helt tilbake til ca. 1650-tallet. Spets-slekten i Hommelvik var et såkalt «missing link» i hans komplette slektsutredning. Spets-slekten forsvinner helt ut av manntallet i Finland omkring år 1850-60. Håkan Holmberg, som døde i 1975, var utdannet jurist og sjef for translant-byrået i den finske riksdagen.

I første brevet fortalte han at en Johan Erik Spets, f. 1801 og d. 1869, var gift med hans farfars faster, Brita Mårtensdotter Holmberg, f. 1798 og død 1865. Han var helt sikker på, etter de opplysninger han fikk fra meg, at denne Johan Erik Spets var min farfars farfar, fordi han hadde fire sønner. Håkan Holmberg fortalte videre i sitt første brev at slekten Spets opprinnelige slektsnavn var Granholm. Gården Gran-holm ligger i området straks syd for byen Vasa. Omkring 1790 ble et medlem av slekten Granholm vervet soldat og tok navnet og nummer etter foregående soldaten, og ble således «soldaten Spets». Tilsvarende soldatnavn forefinnes også på tysk, hvor navnet er «Spitz» . Navnet betyr ganske enkelt en soldat, som går i «spissen» for en del soldater, (sannsynligvis en tropp».

Slekten granholm – Spets

Slekten Granholm stammer fra gården med samme navn i Vikby eller Viken av Korsholm – Miistasaari socken. Der kan den etterspores flere hundre år bakover. Den i historiebøkene eldste stamfar til regimentsskriveren Johan Granholm, var hans farfars far Mårten Mickelsson, f. 1640. Han ble drept under den store ufreden. I første ekteskapet hadde han en sønn: Gabriel Mårtensson, f. 1667 – d. 9. 12. 1737. Mårten Michelsson hadde i 1. ekteskap åtte barn, og av disse var minst to sønner.

Fra Finland via Sverige til Hommelvik

I årene 1867 – 68 var det i Finland hungersnød, med påfølgende epidemier av kolera og tyfus. Familien Johan Erik Spets og hans hustru Anna Maria Sandberg, var i årene 1841 – 1852 bosatt i Oravais, men flyttet i 1853 til Alaharmå og bodde der til 1858. Under hungerårene 1867-68 var familien Spets med åtte barn på stadig flyttefot i området rundt Vasa. Hungeren og nøden gjorde at flere av familiens medlemmer dro over til Sverige for å søke arbeid og fortjeneste under høsten og vinteren. På våren vendte de tilbake til hjemlandet og ble der over sommeren. Etter foreldrenes død, våren 1863, tok den eldste datteren Anna Brita (f. 1841) med seg Marie Gretha (f. 1846), yngste broren Erik (f. 1856) og yngstesøsteren Edla (f. 1859), og gikk på isen over Kvarken (navnet på havområdet mellom Vasa og Sundsvall/Umeå) til Sverige. I et intervju i avisen Nya Samhållet i Sundsvall høsten 1936, da Maria Greta (gift Tengerstrøm) fyldte 90 år, beretter hun livlig om turen over Kvarken og om livet i heimlandet og i Sverige.

—  hustru og åtte barn oppi og kjørte til Vasa

Hun forteller om foreldrene, som hadde et lite småbruk i Oravais, at de måtte gå fra gård og grunn under de store nødsårene med misvekst i jordbruket. Under denne tiden måtte de spise brød bakt av malt halm og bark. I et fortvilet forsøk på å komme ut av disse livsvilkårene, fikk familien hastverk med å komme seg til Vasa. Faren hadde heldigvis en hest, satte den foran en vogn, la litt høy i vogna og plasserte hele familien, hustru og åtte barn oppi og kjørte til Vasa. Der kunne ikke familien få noe husrom, og ble henvist til å bo i en gammel badstue utenfor byen. To ganger i uka skulle badstua holdes åpen for bading, og da måtte familien flytte ut.

— lange ferden over Kvarken fra Vasa

Marie Greta hadde flere ganger vært sammen med sin yngre bror Mårten (f. 1848) til Sverige. Han var skipper ombord på et fraktefartøy som seilte over Ålandshavet mellom Vasa og Stockholm. Hun hadde gjennom disse turene fått «smak» for Sverige. Da begge foreldrene, bare med tre dagers mellomrom døde i 1863, besluttet hun, som nevnt foran, å ta med seg søstrene Anna Brita, Edla og broren Erik, for å gå på isen over til den svenske siden. De startet den lange ferden over Kvarken fra Vasa kl. 04.00 på morgenen, og kunne da skimte det svenske fyret Holmogodd, som en «skinnende hånd» i det fjerne. Ca. kl 12.00 var de framme ved fyret hvor de fikk kjøpt seg litt mat og kaffe. Etter en kort rast fortsatte de videre på isen og kom i mørket fram til et lite fiskevær utenfor byen Umeå. Fra Umeå var planen å gå videre på landevegen til Gåvle. Men de kom bare til Njurunda (Sundsvall), der alle fikk arbeid på

Killingholmen Sagbruk.

De tre søstrene ble alle gift i Sundsvallområdet. Deres etterkommere er dels bosatt der, men en stor del utvandret til USA og Canada. Broren Erik ble i 1880 gift i Njurunda med Inga Maria Hult fra Sunne i Vårmland. Årsaken til at Vårmlendingene bosatte seg i Sundsvallområdet, var at de hadde lang erfaring og ekspertise på foredling av tømmer. Den skotske trelastmannen Lewis Miller, forsto tidlig de muligheter Meråkerbanen hadde. Lenge før åpningen av banen, reiste Miller rundt i Jemtland og kjøpte opp store skogområder på rot. Miller bygde hele ni sagbruk i Jemtland, og lasten fra disse ble sendt med jernbanen til Hommelvik for videre foredling og utskipning Erik Spets fikk tilbud om jobb hos Lewis Miller i Hommelvik. Året 1884 kom han sammen med sin hustru Inga Maria, sønnene Axel og Rikard, som begge var født i Njurunda (Skons søsken) til Hommelvik. Etter hvert fikk ekteparet sju barn til.

Erik Spets bygde seg to hus i Hommelvik. Det første huset lå ved Homla bru, vestre bruhode, på nordsiden av jernbanen, og det andre var «Spetsgården» i Grustaket.. Begge husa er nå revet.

ErikSpets sine barneår i Finland.

Erik Spets, f. 1856, vokste opp under de store hungersårene i Finland som startet omkring 1860. Årsaken var flere (minst fem) år på rad med misvekst. Under den lange og kalde våren 1867, var formangelen stor. Man tok til og med halmen fra hustakene og benyttet denne som mat til buskapen, for å avhjelpe den verste hungeren til dyra. Da kornet skulle såes kom det et veritabelt snøfall. Nød og elendighet fulgte, sammen med en meget kald vinter. Tyfus og koleraepidemier forårsaket mange dødsfall Inntektsmuligheten i bygda forsvant gjennom misveksten. Derfor måtte mange familier dra ut av bygdene for å finne inntektsmuligheter. Utsultne skarer befolket landeveiene til Vasa, og videre sydover. Mange omkom på veiene.

— ble brukt til å drøye melet

Utsultne mennesker spiste alt som kunne spises.
Melmangelen tvang folk til å benytte halm og bark i brødet.

Engsyre og islandslav ble brukt til å drøye melet. Kornet ble først sådd etter midtsommer, og tidlig i august kom frostnettene. Kornet ble svart og nesten ubrukelig som menneskeføde. Det ble igangsatt nødsarbeid, hvor «betalingen» var noen gram mel. Arbeidstiden var fra kl. 05.00 til 20.00, altså 15 timer hver dag. Barneflokkene var store på denne tiden. Åtte til ti barn var ikke unormalt, samtidig som familiene bodde trangt på noen få kvadratmeter. Foreldrene var stor sett veldig pietistisk religiøse. Den mest uskyldige barnelek var dødssynd, og ble straffet med juling flere ganger om dagen. Alt dette førte med seg stor uro innenfor familiene. Jeg har tatt med denne skildringen av nødsårene i Finland på 1860-tallet, fordi dette var den direkte årsaken til at Erik Spets «flyktet» fra Finland til Sverige. Dette igjen medført videre flytting til Hommelvik, hvor Spets-slekten lever videre.

Etterord

AV ØIVIND KRISTIANSEN

Fra finsk idrettshistorie har vi arvet ordet «sisu». Det er ingen tvil om at Henrik Spets sine aner hadde de egenskaper som sisu innebærer. Den selvoppholdsdriften som er beskrevet foran, vitner om gener av «stå-på-vilje» og styrke. Etterkommerne til Erik Spets har markert seg sterkt innen idrettslivet, både her i Hommelvik og andre steder.

Far til Henriks, Oskar, var en eminent svømmer på nasjonalt nivå. Hans bror Gustav var også en god svømmer Hans sønn igjen. Eilif, og et barnebarn, Erik, fulgte tradisjonene videre og gjorde det godt i det våte element Innenfor friidretten huskes både Nils Spets og hans sønner Bjørn Terje og Toralf for sine bragder. Henrik selv var en sikker siste skanse på HIL sitt seniorlag i fotball og gjorde det svært bra i sporten orientering og skiløping sammen med sine sønner. På ishockey-banen herjer hans etterkommere med suksess. Så her er det mange epler som har falt nær stammen. Av beskjedenhet har Henrik Spets ikke villet trekke fram denne vinklingen om sisu, men jeg synes det hører med.