Gjengitt fra Årboka 2017 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Huspostillen på Knotten

Av Oddbjørn Evenshaug

Det er 1. juledag 1870 på husmannsplassen i Mostadmarka. Denne dagen skal alle være i ro og tenke på julens betydning. Det var for langt å dra til kirken. Etter frokosten tar derfor Gunerius Pedersen fram huspostillen og leser juleevangeliet. Slik var skikken. Kona Karen og de barna som fortsatt bor hjemme, lytter andektig. I vogga borte ved ovnen ligger minstemannen, Nikolai, som var født i mars samme året.

Vi vet det ikke sikkert, men vi kan tenke at det var slik det foregikk. Postillen som Gunerius leste fra, hadde han kjøpt like før han slo seg ned på plassen mange år tidligere. Postillen og Gunerius og hans familie, er temaet for denne artikkelen.

Gunerius Pedersen og hans familie

Gunerius overtok i 1853 bygselen på husmannsplassen, som lå under gården Bakken (Eggen) i Mostadmarka. Den første bygselmannen ryddet plassen ti år tidligere, og det heter i bygselspapirene at han bygslet «et jordstykke kaldet Evingshaugen. Han opfører på egen bekostning de fornødne huse på pladsen, hvortil træmaterialer i gårdens skov hugges». Etter hvert som navnet på plassen ble tatt i bruk som etternavn, ble det forenklet til Evenshaug. I dagligtale ble stedet kalt Knotten. Stedsbetegnelsene Knotten og Evenshaug ble brukt om hverandre i kirkebøkene og i folketellingene.

Gunerius Pedersen ble født i 1825 på Folvik i Stjørdal som «uekte» barn av Anne Margrete Halvorsdatter og Peder Pedersen Holmen. I 1835 fikk Anne Margrete ytterligere en sønn utenfor ekteskap med Peder Holmen. Denne sønnen var Peder Pedersen Thorshaug (Torskjønn). I slektslitteraturen har far og sønner her blitt blandet sammen (se Kåre Forbord: «Malvik bygdebok, Bind III, s. 486). Anne Margrete og Peder Holmen hadde planlagt å gifte seg da hun ble gravid med Peder Thorshaug, men før sønnen ble født, druknet Peder Holmen på tur fra Hommelvik til Stjørdal.

— Ole Olsen Normann på Halvorsplassen,

I 1837 giftet Anne Margrete seg med Ole Olsen Normann på Halvorsplassen, og slik kom Gunerius og broren Peder til Mostadmarka. Ole Olsen var smed ved Verket. Anne Margrete og Ole Olsen Normann på Halvorplassen fikk fem barn sammen. Et par-tre år etter at Ole Olsen døde, utvandret Anne Margrete i 1882 til Wisconsin sammen med to av sønnene hun hadde med Ole. Hun var da 76 år gammel.

Gunerius Pedersen giftet seg med Karen Olsdatter (1826-1890), som var husmannsdatter på Øren. Gunerius og Karen hadde stått til konfirmasjon sammen. De bodde på Øren noen år før de overtok plassen på Knotten. Karen var ofte jordmor ved fødsler i Mostadmarka.

Knotten (Evenshaug)

Knotten (Evenshaug) lå på et platå høyt over Selbuveien. Folketellingen i 1865 viser at plassen da fødde 2 kyr, 4 sauer og 1 geit, og sådde 1/4 tønne bygg, 3/4 tønne havre og 1 1/2 tønne poteter. Et stykke nedenfor renner Humla, der klesvasken foregikk i sommerhalvåret. En av de nærmeste naboene var Bakken skole og Even Folstad, en lærer som Johan Nygaardsvold skriver så flott om i «Min barndom og ungdom».

Gunerius og Karen fikk sju barn, hvorav fem ble født etter at de kom til Knotten. Det var stor aldersforskjell mellom barna, 23 år mellom den eldste, Ingeborg Anna og yngstemann Nikolai. Ingeborg Anna fikk i 1871 en sønn, Kristian Nevermo, som vokste opp på Knotten sammen med sin jevngamle onkel, Nikolai. Ingeborg Anna giftet seg senere med Johan Olsen Nevermo. De fikk tre barn og bosatte seg på Brandsletta i Hommelvik. Gunerius og Karen hadde ytterligere fire døtre, Lava Gurina, Pauline, Gurina Caroline og Olina, som døde bare 9 mndr gammel. Av disse døtrene fikk bare Pauline barn.

Av de to sønnene flyttet den eldste, Ole (f. 1852), tidlig til Trondheim. Han hadde for lengst flyttet hjemmefra da Nikolai kom til verden i 1870. Ole tok etternavnet Eggen etter navnet til brukeren på Bakken, der han tjente som ung gutt. Ole giftet seg med Ellen Marie Andersdatter Nesbakk, og de fikk mange barn. En av døtrene var Hilda Eggen, som i mange år drev en godteributikk i Hommelvik sammen med Karen Sollihaug.

«En sand Gudfrygtigheds daglige Husøvelse at drive»

Det var et hardt slit på Knotten, slik det var for alle husmannsfamilier. Men Gudsordet ble holdt i hevd. Ikke alle på Gunerius’ tid behersket lesekunsten like godt, men det ser ut til at Gunerius var en ganske bra leser. Ikke desto mindre tok det sikkert tid å komme seg igjennom en søndagspreken i huspostillen.

Vi kan vel regne med at det foregikk omtrent på samme måte på Knotten som på plassen litt lenger sør, på Nygaardsvollen, slik Johan Nygaardsvold skriver om det i sin erindringsbok «Min barndom og ungdom». Der forteller han at hver søndag ettermiddag leste hans far eller farfar dagens tekst fra en huspostill. «Da måtte vi alle sammen være inne og sitte andektig å høre på», skriver han. Det går an å forstå at unggutten ble utålmodig av å sitte inne under den langtekkelige høytlesningen når sola skinte og skiføret var godt. Nygaardsvold forteller for øvrig at de ved husandakten også brukte Landstads salmebok. Men den salmeboka bestefaren likte best, var ikke overraskende Kingos salmebok, som han brukte om søndagene når han sang salmer alene. Kingos salmebok, som i 1699 ble autorisert av kongen for bruk i alle kirker i Danmark-Norge, var populær blant folk og fantes i svært mange hjem.    

— I 1630 ble bededagene supplert

Tradisjonen med å ha en huspostill og salmebok til bruk i hjemmene hadde sammenheng med gamle forordninger gitt av kongen i København. Etter reformasjonen påbød kongen i København en rekke spesielle bededager i kirkene. Kongens motto var at fromhet styrker rikene. Derfor gjaldt det å gjøre bot og å be. I 1630 ble bededagene supplert med en forordning (et kongebrev) om bedestunder i alle husstander. Her ble det gitt presise anvisninger til ethvert hus om å samle husstanden til daglig andakt. Målet var å øke undersåttenes interesse for «en sand Gudfrygtigheds daglige Husøvelse at drive». Det var ikke en tvangsforanstaltning, men prestene skulle oppfordre sine menighetslemmer fra prekestolen, i skriftestolen og når de ellers møtte dem.

— post illa verba textus

Til disse husandaktene trengte folk litteratur, og her kommer postillene inn som det viktigste hjelpemiddelet ved siden av Bibelen, salmeboka og Luthers katekisme. Ordet postill kommer fra latin post illa verba textus, «etter disse tekstens ord». Postillen var en prekensamling som prestene i tidligere tider kunne bruke til høytlesning under gudstjenester. Det var gjerne en samling med prekener over alle kirkeårets tekster.

En huspostill er en prekensamling beregnet på bruk i hjemmene, som en andaktsbok. Etter reformasjonen ble det utgitt en rekke slike prekensamlinger. De var såpass billige at de fleste hjem kunne ha en, og ofte kunne dette være den eneste boka som fantes i huset. Huspostillene var viktige ikke bare for folks religiøse liv, men fikk også stor betydning for utbredelsen av lesekyndigheten blant folk.

En av de mest kjente huspostillene ble skrevet av lekmannshøvdingen Hans Nielsen Hauge. Han skrev det meste av sin over 900 sider store prekensamling mens han satt i arrest i Trondheim vinteren 1800. Da han ble frigitt utpå våren, reiste han til København for å få trykt postillen og nye opplag av flere tidligere utgitte skrifter.

Lars Linderots huspostill

Gunerius Pedersens huspostill var skrevet av Lars Linderot og inneholdt en preken for hver søndag og helligdag i kirkeåret. Det er ikke akkurat korte prekener. Boka er på i alt 814 sider og innledes med et forord (Forerindring) av forleggeren, Carl August Guldberg, som også var boktrykker, tidsskriftredaktør og prest.

Lars Linderot var svensk, født i 1761, og vokste opp i fattige kår. Han fikk tidlig lyst til å bli prest. Allerede som barn øvde han på å tale, og han var bare 15 år gammel første gang han prekte i en kirke. Han ble prest ved domkirken i Gøteborg og var en typisk vekkelsespredikant, som ikke pakket sine ord inn i bomull. Linderot hørte til de såkalte «tordenbarn, som helst ringte i stormklokken for en sovende slekt». Men han kunne også tolke evangeliet om Guds nåde for Jesu skyld med en sjelden mildhet og klarhet.

Linderot var også dikter. Han skrev en rekke åndelige sanger og salmer. Den mest kjente er «Ingen vinner frem til den evige ro som seg ei veldig fremtrenger», en salme som står i den nye norske salmeboka som kom i 2013 og synges til en flott folkemelodi fra Hallingdal (nr 112).

— kom Linderots prekensamling

Linderots prekensamling ble utgitt i Sverige i 1813, to år etter hans død, og boka kom i en rekke opplag før den første gang ble utgitt i Norge i 1843. Da hadde den for lengst fått en stildannende effekt for mange prester og andre forkynnere. Også i Norge kom Linderots prekensamling ut i mange opplag og ble en av de mest leste huspostiller i vårt land mange tiår framover. Det er derfor god grunn til å tro at Gunerius ikke var den eneste i Mostadmarka som hadde Linderots huspostill.

Tredje opplag av den norske utgaven av Linderots prekensamling kom ut 1853, og det var et eksemplar av denne utgaven Gunerius Pedersen skaffet seg i 1854, året før han flyttet inn på husmannsplassen på Knotten. På innsiden av permen av postillen er det skrevet med sirlige bokstaver: «Denne huuspostil tilhører Gunerius Pedersen og Karen Olsdatter Evenshaug Aar 1854». Etter hvert som barna kom til verden, er navnene ført inn med fødselsdato.

Postillen er kraftig slitt. Det tyder på at den er mye brukt. Det er faktisk bare så vidt den henger sammen i innbindingen. Om det var Gunerius som brukte den mest, eller sønnen, yngstemannen Nikolai, som overtok den etter faren, skal være usagt.

Nikolai og Ingeborg Evenshaug på Bakkan

Etter konfirmasjonen hjalp Nikolai faren på husmannsplassen ved siden av at han hadde en og annen korttidsjobb i Hommelvik. Men Nikolai ble lei av ikke å ha noe mer fast. I 1892 dro han derfor sammen med oppvekstbroren Kristian Nervermo sørover for å jobbe som anleggsarbeider på Dovrebanen, som nå var under utvidelse nordover Gudbrandsdalen til Otta. Her fikk han attest av ingeniøren som «en udmærket flink og paalidelig samt ordentlig arbeider».

I Gudbrandsdalen fant begge de unge karene fra Mostadmarka sin livsledsager. Nikolai giftet seg på Tretten i 1893 med den 19 år gamle Ingeborg Knutsdatter Hagebakken fra Tretten, og året etter giftet Kristian seg samme sted med den 22-årige Randine Olsdatter Larsen, også hun fra Tretten.

— overtok bygselen på Knotten

Nikolais far begynte å bli gammel og ville at sønnen skulle komme hjem og overta plassen. Nikolai flyttet hjem igjen med sin nystiftede familie og overtok bygselen på Knotten, samtidig som han fortsatte som anleggsarbeider, nå ved jernbanebygging på Hell. Etter hvert ble det jobb i Hommelvik på Meraker Brugs sagbruk, som ble hans arbeidsplass til han ble pensjonist i 1944. Etter at faren døde, kjøpte Nikolai husene på Knotten og flyttet dem i 1908 til Nesbakken (Bakkan) i Hommelvik, der han kjøpte noen mål jord. Familien økte jevnt og trutt med årene. I alt fødte Ingeborg 12 barn, hvorav to døde som barn.

Nikolai arvet huspostillen etter faren og tok den med seg da han flyttet til Hommelvik. Eierskapet markerte han ved å skrive navnet og fødselsdatoen sin med store bokstaver i boka. Når det gjelder etternavnet, brukte han her formen Evindshaug, mens faren brukte både formen Evenshaugen og Eyvendshaug når han skrev inn navnene på barna i postillen.

— møtte trofast opp på møtene på bedehuset

Hva innholdet i postillen betydde for Gunerius personlig, vet jeg ikke. For Nikolai vet vi at det var «livets brød». Nikolai var hele sitt liv aktiv i misjonsforeninger og møtte trofast opp på møtene på bedehuset i Hommelvik. Der lot han sin gode sangstemme høre. Penstua på Bakkan ble ofte brukt til misjonsmøter.

Også Ingeborg forankret sitt liv i en sterk gudstro. Når misjonskvinneforeningen hadde møte, fikk mann og barn klare seg selv. Ikke noe skulle hindre henne i å stille opp der. Som for så mange andre av kvinner i hennes samtid var misjonskvinneforeningen hennes fristed i livet. Misjonskvinneforeningen er utvilsomt en underkommunisert og undervurdert faktor i historien om kvinnefrigjøringen i Norge. I en tid da alle sosiale arenaer utenfor hjemmet var forbeholdt menn, fungerte misjonskvinneforeningen som et sted der Ingeborg sammen med andre kvinner fra fattige kår få utfolde seg. Kanskje brukte hun den gamle huspostillen fra Knotten når hun skulle dele gudsordet med sine medsøstre.

— var organisert avholdsmann

På samme måte som Ingeborg hadde kvinneforeningen, hadde Nikolai sin mannsforening som arbeidet for misjonen. Men hadde også andre arenaer for sosial utfoldelse. Han var organisert avholdsmann og deltok også litt i fagforeningsarbeid og i politikken, blant annet i herredstyret en periode og i fattigstyret. Men han kuttet fort ut den aktive politikken. «Det kunne fort bli en sykdom det der», sa han.

Det kan synes overraskende, men en slik holdning til politisk engasjement var ikke enestående blant småkårsfolk på den tiden. Faktisk gir Johan Nygaardsvold uttrykk for noe av det samme. Han skriver i sin erindringsbok at han nesten alltid motstrebende ble trukket inn i politisk arbeid. Han kaller det lettsindig at han blandet seg inn i politikken, et engasjement som førte til at han dessverre fikk sin stilling som «fri og forholdsvis uberyktet mann ødelagt», som han uttrykker det.

Nikolai tok vare på huspostillen fra Knotten i Mostadmarka hele livet igjennom. Etter at begge foreldrene hadde gått bort, overtok en av sønnene, Sigurd, som var min far, huspostillen, og jeg har arvet den etter ham. Jeg kjenner på en viss ærbødighet hver gang jeg tar fram den gamle, slitte boka og tenker på mine forfedre som fikk sin viktigste åndelige næring og hentet stor velsignelse ved å lese akkurat denne boka.

Kilder

Amundsen, Arne Bugge (red.) Norges religionshistorie. 2005.
Evenshaug, Olaf. Det Æ kjæm i hau Å nåkkå attåt. 1975-1976.
Evenshaug, Sigurd. Memoarer. (Upublisert).
Forbord, Kåre. Malvik bygdebok. Bind III. 2003.
Holsvik, Ivar. Salmediktere i våre salmebøker. 1950.
Kirkebøker i Malvik og Stjørdal. Digitalarkivet.
Linderot, Lars. Prædikener paa alle Søn- og Helligdage. Udgivne paa Norsk af C. A. Guldberg. Tredie Oplag. 1853.
Nygaardsvold, Johan. Min barndom og ungdom. 1952.
Stjørdalsboka. Gards- og slektshistorie. Band II. Del 1. 1950.